Å samtale med menigheten




Kulturrådets samling i Harstad ble en direkte speiling av kunstfeltets plass i samfunnet: Full av spennende og viktige tanker, men innelukket i et eget bygg og kun i samtale med sine egne.

Kulturrådet samlet i forrige uke 430 mennesker i Harstad til en jubileumskonferanse som handlet om verdien av kunst. Samtalene var spennende, debattene interessante og det ene store navnet etter det andre gled over scenekanten. Der var komponister og forfattere, musikere og billedkunstnere, kuratorer og filmregissører, filosofer, kulturjournalister og en håndfull politikere. Programmet var gjennomarbeidet og treffsikkert med titler som «Utenforskapets verdi», «Det usynlige og unyttige – verdifullt?», «Den usynlige kulturarven og «Tiden det tar».

Usynlig, utenfor, tidkrevende og problemer med å legitimere egen verdi, er ofte det samtalene i kunstfeltet handler om. Og mellom hver velformulerte replikk, mellom hver lange tankerekke ligger det som regel en aggressiv fortvilelse fordi kunst ikke ser ut til å være noe særlig viktig for andre enn folk som lager, liker eller indirekte lever av kunst.

Denne kronikken er et forsøk på å forklare hvorfor det er sånn. Jeg begynner med tre årsaker som alle er nært bundet sammen: Tåkete kritikk og høflig applaus; en trang idé om hva kunst skal være; et skummelt forhold til ytringsfrihet.

Temperaturen var høy ved Kulturrådets jubileumskonferanse sist uke. Men hvem var debattene for? Foto: Kulturrådet.

Kultur for kulturens skyld

Når det gjelder kritikken: Kunst utenfor Oslogryta og rikspressens radius er langt på vei unntatt reel kritikk. Det skyldes delvis medienes pengemangel, delvis få kompetente kritikere, og delvis at det er kort vei mellom dem som allikevel kritiserer og kunstaktørene selv i en bransje hvor alle kjenner alle. Det er ingenting som skaper så uinteressant og tannløs kritikk som bekjentskaper. Kritikerne ender opp med å skrive for kunstnerne, ikke for leserne.

Denne kameratslige omgangsformen er med på å stimulere og forsterke en grunnleggende forestilling i befolkningen om at kultur og kunst omtrent er som en hjemmelaget julegave. Det er flott at noen gidder, og det er uhøflig å ikke takke pent for det man får – enten man skjønner hva man får eller ikke. Konsekvensen er uansett at kunsten ikke blir tatt på alvor. Denne holdningen pipler ut over alt og treffer både publikum, kritikere og i siste instans kunstfeltet selv. Ingen kritiske spørsmål og få negative bemerkninger. Kunst og kultur for kunsten og kulturens egen skyld, altså.

En trang idé om hva kunst skal være

Kunst for kunstens skyld er en formulering som skaper en følelse av lukket boks. Den som gjør krav på å få eksistere kun for sin egen skyld, kan ikke plasseres i en ansvarlig relasjon til resten av samfunnet. Den må i stedet betraktes isolert og enestående. Der kan kunsten få være underholdning, nytelse, kanskje også noe outrert, men alltid i en boks for seg selv. Ikke til å regne med, og dessuten adskilt fra den offentlige, allmenne samtalen med en slags Goretex-membran. Kunsten kan få blåse ut om samfunnet, men samfunnet får ikke blåse inn til kunstfeltet. Den som allikevel prøver å trenge inn med en spontan mening, får så hatten passer.

Amund Sjølie Sveen sin performance Nordtinget vakte reaksjoner under Festspillene i Nord-Norge i fjor. Tilbakemeldinger kom fra både publikum, arrangører, politikere og kunstfeltet. Foto: Roger Hennum/Festspillene i Nord-Norge.
Amund Sjølie Sveen sin performance Nordtinget vakte reaksjoner under Festspillene i Nord-Norge i fjor. Tilbakemeldinger kom fra både publikum, arrangører, politikere og kunstfeltet. Foto: Roger Hennum/Festspillene i Nord-Norge.

Det er det flere typer eksempler på, men siden Kulturrådet valgte å feire i Harstad, er det nærliggende å minne om Festspillene i Nord-Norge i 2014 og åpningsforestillingen «Nordting» hvor Amund Sjølie Sveen vakte voldsomme reaksjoner med sin oljekritiske performance. Folk rev programmet i fillebiter, politikere reiste seg og gikk, og medlemmer av festspillstyret var rasende i full offentlighet. «Nordting» ble den store snakkisen rundt lunsjbordene. Men hvordan reagerte kunstfeltet?

Her kommer det skumle forholdet til ytringsfriheten inn. For kunstfeltets aktører ble sinte. De gikk harmdirrende ut i mediene og sa at folk med posisjon og makt burde holde seg for gode til å mene noe offentlig om ting de ikke hadde vett på. Det ble ropt om sensurfare, ignorans og utidig innblanding.

Reaksjonen er interessant. For hvis vi definerer Sveens verk som en samfunnskritisk ytring i kunstnerisk form, så viser harmen at en kunstnerisk ytring ikke skal møtes på samme måte som andre ytringer.

En aviskronikk kan hvem som helst få argumentere mot, men den som lar seg gire opp av kunst uten selv å være kunstkjenner, risikerer offentlig halshugging og en samlet bransje på nakken. Han eller hun nektes sin demokratiske rett til å mene, og dersom vedkommende har en karriere å ta vare på, er det klokest å legge seg flat og be om unnskyldning for at man et øyeblikk lot seg rive med.

Innelukket i eget bygg

Slik sager kunstfeltet selv av greina de sitter på. I stedet for å glede seg over at Sveen treffer rett i magen, og bidrar til at kunst for en sjelden gangs skyld blir viktig og engasjerende for folk flest, løfter kunstfeltets egne aktører pekefingeren og deler ut munnkurver. Dermed formidler de effektivt at kunst kan være artig eller kanskje irriterende, men ikke noe samfunnet skal prøve å bry seg med. Med en slik holdning er det ikke rart det blir trøblete å få det samme samfunnet med på at det er viktig med estetiske fag i skolen, penger til kritikk i mediene, plass og oppmerksomhet for kunstens aktører når statsbudsjettet skal på plass. Lukkede foreninger må som regel klare seg selv.

Sånn sett fungerte Kulturrådets samling i forrige uke som en direkte speiling av kunstfeltets plass i samfunnet: Full av spennende og viktige tanker, men innelukket i et eget bygg og kun i samtale med sine egne.

Les også: – Pisasjokket har ødelagt for de estetiske fagene