Alt hva vi eier




ESSAY: Marthe Ramm Fortun ser på Oslo-kunsten sammen med datteren.

Hver dag fra første til femte klasse tok jeg tjuebussen fra Tøyen til Marienlyst. Reiste alene med alle de andre passasjerene og hadde krysset byen alt idet de andre i klassen ruslet inn i skolegården. De i klassen bodde i labyrintiske leiligheter med pikeværelse og dør til bakgården på Jessenløkken, og i lys hardfunkis i lamellblokkene langs Kirkeveien. Deres verden var liten, jeg bar en grenseløs og vill verden i meg som bare fortsatte og fortsatte langt utover mitt eget nabolag.

Noen ganger ble forskjellene for store og arbeidet med å spleise det jeg reiste fra med det jeg skulle til for stort, ble sittende på bussen og kjøre videre, forbi skolen. Men alt jeg hvilte blikket på var mitt, jeg samlet oslobilder. I det bussen krysset Bentsebrua hadde vi passert byens sosiale skillelinje der øst ble til vest. Min verden strakte seg fra Einar Gerhardsens Obos-blokker i Ringgata forbi sosialboligene på Sagene til kråkeslott på Fagerborg, og enda fortsatte verden i alle retninger. Fantaserte om livene levd inne i leilighetene og på gatene jeg kjørte forbi, kjente fremmedes døgnrytme fra vinduene jeg hver dag kunne se inn i. Nakne menn på kjøkkenet i tussmørket så mest ut som ensomme barn. Den gamle damen bak blondegardinene. En dag så jeg henne aldri mer.

Det felles eide


Utstillingen Det felles eide viser et konsentrert utvalg av Oslo Kommunes kunstsamling, som totalt består av nærmere 20.000 verk.

Utstillingen er et samarbeid mellom Oslo Kommunes Kunstsamling og Kunstnernes Hus, og består av en utstilling på Kunstnernes hus, samt et stort formidlingsprogram.

Utstillingen er kuratert av sjefskurator Ingebjørg Ydstie og kurator Erik Nilsen ved Oslo Kommunes kunstsamling i samarbeid med Kunstnernes Hus. Sideprogrammene er kuratert av Elisabeth Byre i samarbeid med Kunstnernes Hus.

2. mars – 29. april 2018.

Noen brukte bussen til varmestue, drakk dagens første øl. En kvinne med hvitt hår og svarte solbriller, Pushwagner-aktig, snakket høyt med seg selv, skulle alltid til Majorstua der hun stod på trappen til Majorstuhuset og ropte “JEG ER EVA, GUDS KVINNE!” Noen ganger skulket jeg skolen og tok bussen videre, fulgte etter henne.

Like frikoplet som jeg selv, en jente på vei gjennom byen, stod Berit Soot Kløvigs skulptur Fluene i eksil i Geitmyra kolonihage. Den var fjernet fra Ellingsrudåsen skole av sikkerhetshensyn og på grunn av slitasje, barn hadde tatt seg friheten til å leke med henne slik at hun mistet sine egg, fruktbar omgang. Vingene, som skulle rotere, ble sveiset fast. Det visste ikke jeg noe om, hun var som en åpenbaring og brøt med alt rundt seg. Kunne hun være et vanningsanlegg, en jordbruksmaskin, datter av en traktor og en svane der hun stod i all sin rarhet?

Gikk av bussen en dag for å komme henne nærmere, hun var som jeg. Fri, vill, ubeleilig. Tilfeldig plassert. Full av alt det hemmelige. Det hadde grodd mose på vingene og hun hadde mangler. Kikket likevel frem, kvikk i blikket som den gamle damen bak blondegardinene. Vitaminunderskudd. Det skulle være flere farger på hennes kropp! Såpass forstod jeg.

Nær henne stod små og skjeve hytter, kringsatt av spritflasker. En gang et paradis, Eva i edens hage. Frukttrær og tungtrafikk, forfall og et formspråk som på samme tid var urgammelt og helt ulikt noe jeg noensinne hadde hvilt blikket på. Hun var blå og blikket hennes gikk i alle retninger. Ei som ikke kunne bestiges, skrævende.

Klatret likevel opp, ville hun holde eller miste meg? Farger nå, min røde regnjakke på Berit Soot Kløvigs skulptur! Sekken ved de blå beina, og de ugjorte leksene inne i den. Hun hegnet om meg med alt sitt, armer og bein. Gåsetrekk over oss i flukt med Uelandsgate, trær som sprutet grønt og scilla mellom spritflaskene på bakken. Var ikke redd for å ødelegge noe, og ingen var redd for at jeg skulle komme til skade. Alene med ansvaret for vår kropp.

Skulpturen skulle settes et sted utenfor fare, kom i skade for å finne den uten å vite hvordan jeg skulle te meg. Forstod at jeg hadde oppdaget noe verdifullt, ei som turde å fortelle et barn om døden, blomstene og biene, ved å være på feil sted til rett tid.

For også en tiåring forstod at hun egentlig burde ha vært et annet sted, i bedre stand, lik alkoholikerne på bussen om morgenen. Hadde de ikke arbeid å gå til? Selv hadde jeg nøkkel rundt halsen.

Foto: Andrea Galiazzo

Tredve år etter stod jeg i Slottsparken med datteren min, på våte plener i en eim av hundemøkk. Jeg prøvde å friste henne med en gruppe statuer skapt av barn i en konkurranse, produsert og satt ut av voksne, til kongefamiliens selvtilfredshet. En rev, en hare, en pepperkakemann på en benk og en regnbue. De stod der og krevet takknemlighet for sin blotte eksistens, butte i kantene slik at de skulle forårsake så lite skade som mulig hvis man skulle finne på å klatre på dem. Datteren min nærmet seg gruppen med skepsis slik hun ofte gjør når hun aner at det ventes en bestemt reaksjon av henne.

Glede? Medvirkning? NEI! VIL IKKE! Så fikk hun øye på noe annet. Hun løp rett mot trafikken i Wergelandsveien og hylte DER! DER! GRØNN! RØD! BLÅ! På den andre siden av veien stod Berit Soot Kløvigs Fluene, bredbeint, gul, rød og blå, skulpturen i sin rette form.

Så det var slik hun egentlig så ut, skulpturen, satt i stand og praktfull foran Kunstnernes Hus. Manglet ingen ting, bredbeint og dyrebar. Fremdeles rørende i sin utenforskap.

Bygget bar et banner der det stod DET FELLES EIDE. Hva er det? spurte jeg datteren min og Fluene. Sier det ofte til Leda, et ekko til hennes konstante undersøkelser av verden. Som om hun kunne fortelle meg noe annet enn det jeg alt visste.

Foto: Andrea Galiazzo

Vi krysset veien, det kunne ikke foregå fort nok. Hva er det? spurte Leda. EGG! Vil opp, krevde hun. Løftet henne. Holdt henne. Mistet henne ikke. Hennes røde barnehagesekk på bakken ved de blå bena. Gleden over vinger. Vi flyr! Men hvor skal Fluene nå? Så Fluene på nytt gjennom min datters blikk: BRUKBAR!

Berit Soot Kløvig, Inger Sitter og Irma Salo Jæger startet gruppen «Park 62» i 1973, de ville revolusjonere hvordan man skapte og brukte kunst i nærmiljøet og være kontrast til trafikkskilt og reklamens språk i bybildet. På grunn av sviktende interesse fra de kommunale etatene ble gruppen oppløst etter tre år. Kunstnerne ville lage offentlige verk som pekte nese til byrommets regler og kommersielle aktører. Uregulert? Absolutt! Men aldri vaklende mellom kunst og skrap, mellom vedtak og bevilgning. Aldri skulle arbeidene stå på vaklende bein i tvil om sin egen form slik Fluene og så mange andre kunstverk henvises til å være skrapmetall, men bra nok for steder der verdiløse stemmer hvisker. Vaklet selv mellom frihet og fare, men lærte meg å snakke høyt.

Da utstillingen «Det felles eide» åpnet, hevdet sjefkurator Ingebjørg Ydstie i Oslo Kommunes kunstsamling at det er en politisk ordning fra Oslo kommune at kunsten er utplassert i alle bydeler, og dermed ofte ukjent for folk flest. «Vi skal nå satse mer på å nå frem til allmennheten ved å formidle kunsten på nye måter», sier hun. Allmennheten, hvem er det? Individer som reiser alene, sammen. Bærer opplevelser i seg som hjelper dem med å forstå kunstverk bortvist til skraphauger. Når gamlemåten lønner seg, overdøver maktspråket de utrente stemmene som hvisker fra et buss-sete eller villniset. Fortell meg hva du ønsker deg! Skulpturene følger oss gjennom et livsløp, skifter ham i vanstell, men aldri sin status som kunstverk. Det forplikter. De som eier den offentlige kunsten er vi. Når kunsten glemmes og forsvinner, er våre kropper og opplevelser også gjemt. Kunstnerne i «Park 62» visste det med sine planer om avbrytelser av et gjennomregulert byrom. Ungdommen som samles på en åpen plass vet alt.

Skulle Fluene ikke lenger være skulptur der det stod i et villnis trygg for barns herjing? Fluene var gjemt og hentet frem som Siri Aurdals Wavelengths – Recomposed. Jeg vil ha planene til «Park 62» ut i livet, lik en invasjon av fluer i sverm.

Hvor er skissene av deres arbeid? Kryss-smitte fra skolegården til sykehjemmet, bytt kunsten med den som henger på kulturministerens vegger. Gi barna farlig kunst, ha tillit til at de bruker den rett.

DER! DER! GRØNN! RØD! BLÅ! Fluene flankerer Kunstnernes hus, bredbeint med bevegelige vinger. JA! Hun skal steder. Løftet henne. Holdt henne. Mistet henne ikke. Ansvar!