Hva er amatørformidlerens bidrag til kunst for barn?




Barnas Open House Oslo viser hvordan «amatørformidleren» kan være verdifull i møtet mellom kunstfagene og barn.

Open House har snart blitt en tradisjon i byen. En gang i året åpnes dørene til en vid variasjon av bygg og gir publikum anledning til å lære mer om materialbruk, strukturelle epoketendenser, balanse mellom detaljer og helhet, og flere av de mangfoldige komponentene som er del av arkitekturen.

Konseptet har sin opprinnelse i tidlig 1990-årene i London, der det overordnede målet var å minske avstanden mellom arkitektene og resten av oss, og skape bedre forståelse for de bygde omgivelsene. I 2014 kom det til Oslo, og i år er Barnas Open House Oslo (BOHO) blitt del av konseptet.

BOHO passer inn i det overordnede målet til Open House, da de klarer å skape engasjement for bygningene rundt oss. Gjennom frivillige viser de oss i tillegg at fagfolk uten spesiell formidlingskompetanse overfor barn – i dette tilfellet «formidlingsamatører» – også evner å skape entusiasme hos et ungt publikum. 

BOHO


Barnas Open House Oslo

23.– 24. september 2017

23. september var det 14 arkitektur-workshoper for barn i tillegg til barnevennlige omvisninger.

Workshopene ble arrangert av frivillige arkitekter, designere og museer, og inkluderte:

ACK arkitekter, Architectopia, Atelier Oslo, Expology, FUBIAK, Keyna Aranguren, Kunstnernes Hus, MAD, Mirei Yoshida + Jonas Norlin, Nasjonalmuseet Arkitektur, White, Yoto Studio og Yoga 123.

Festivalstemning og deltagelse

I løpet av helgen kunne man besøke omvisninger tilrettelagt for barn og workshoper på flere steder i byen.

Sentralen var hovedkvarter for de fleste workshopene. På gaten utenfor spilte et band, en massiv trekonstruksjon var reist, i tillegg til en pappstruktur som stavet ut BOHO – punktert med stjerneformer. Det var med andre ord festivalstemning denne lørdagen i Kvadraturen, og det var tydelig at man kunne komme her for å ha det gøy som barn, og som voksen ta del i tegning og bygging med barna.

BOHO er et frivillig initiativ, og med unntak av en workshop av Nasjonalmuseet kom alle arkitektkontorene som stilte med workshoper på Sentralen uten betaling og med egenproduserte konsepter. Det betydde også at bredden var stor.

Én workshop startet med et skuespill, der arkitekter med rødmalte kinn spilte ut et scenario hvor alle i byen hadde mistet nøklene sine. Rommet var fullt opp av høyblokker bygget i papp, på gulvet var papir med påmalte veier. Det utgjorde utgangspunktet for at de unge skulle bygge løsninger som gjorde at beboerne i byen kunne få tilfredsstilt basale behov så vel som underholdning og fritidsaktiviteter.

En annen workshop tok sin inspirasjon fra et Jorge Luis Borges-sitat («There is no need to build a labyrinth when the entire universe is one»). Her hadde arkitektene bak workshopene i forkant skapt en intrikat pappeske-labyrint, der noen av labyrintens tårn strakk seg til taket i hovedsalen.

AtelierOslo, som stod bak utformingen av Sentralen, var også tilstede. I en workshop der barna ble oppmuntret til å «bygge sitt drømmehus», hadde kontoret gjort klart moduler som kunne bli til vegger, søyler, tak og gulv. Formidlerne kunne fortelle at de i sin egen kontorpraksis ofte bruker fysiske modeller, en sjeldenhet i en tid som i stadig større grad legger til rette for digitale gjengivelser.

De fleste kontorene som holdt workshoper, hadde tatt utgangspunkt i egen praksis og slik funnet eget konsept. Likevel var ikke dette et arrangement der barna ble introdusert for de store kunstfaglige problemstillingene i arkitektfaget. I stedet var det basert på pragmatiske utfordringer og konkrete spørsmål: Hvor høyt kan man bygge? Hvordan lager man en bærekraftig struktur? Hva trenger vi i byen?

Fra BOHO. Foto: Yvonne Krøger.

De fleste kontorene som holdt workshoper, hadde tatt utgangspunkt i egen praksis og slik funnet eget konsept.

Hva er den profesjonelle utøverens bidrag som amatørformidler i feltet kunst for barn og unge?

Profesjonelle utøvere, amatørformidlere

Arrangementet fikk meg til å tenke på bidraget til «amatøren» i formidling rettet mot barn og unge. Selv om arkitektene som holdt workshopene er profesjonelle i egne felt, og gjerne også dyktige i formidling mot kunder og voksne, krever formidling til barn et annet sett med egenskaper. Du skal ikke selge inn et prosjekt eller forklare hvorfor løsningen er god. Du skal få dem til å forstå, og ideelt sett, bli interessert.

De fleste kunstfagene har amatør-diskurser, elementer der ikke-profesjonelle deltar og bidrar til utvikling. I høst er for eksempel amatørskuespilleren i fokus på Den Nationale Scenes Lykkeliv der unge «ikke-skuespillere» forteller egne historier. I designfaget er amatøren ofte fryktet som en utfordring mot et felt som allerede sliter med å bli tatt på alvor, og det har blitt møtt med debatter rundt offisielle sertifiseringskrav. Billedkunsten har for lengst tatt inn over seg ideen om amatøren i hovedrollen i det lettere betente begrepet outsider art. Når det gjelder arkitektur er det et fagfelt der man faktisk krever at utøveren har sertifisering til å bygge, selv om flere kjente arkitekter har vært selvlærte (Ludwig Mies van der Rohe og Eileen Grey, for å nevne noen).

Selv om formidling i seg selv som oftest ikke omtales som et eget kunstfag, er det mange i feltet kunst for barn og unge som jobber for å styrke formidlingen som fag – det er et eget felt som krever ferdigheter, kjennskap til diskursive spørsmål og en forståelse av etiske utfordringer. I arkitekturen står imidlertid formidlingen til barn og unge sjelden i sentrum – både fordi det ikke finnes noe tydelig eget felt for arkitektur for barn, slik vi har musikk, teater, litteratur, film og visuell kunst for barn, og fordi vi har liten tradisjon for å inkludere barn i byutviklingsspørsmål og spørsmål rundt estetisk og praktisk opplevelse av bygningene rundt oss.

Det er heller ikke å forvente at arrangement for barn skapt på frivillig basis skal ansette profesjonelle formidlere. Derfor blir det ekstra interessant å stille spørsmålet: Hva er den profesjonelle utøverens bidrag som amatørformidler i feltet kunst for barn og unge?

Fra BOHO. Foto: Yvonne Krøger.

Det kan virke overfladisk å si at fordi barna hadde det gøy, må det ha vært et vellykket arrangement. De fleste som jobber innen kunst eller kunstformidling for barn vet at det er flere kvalitetskriterier som må møtes.

Interesse som kvalitetskriterium

En av de mest populære stasjonene under BOHO hadde som oppgave å bygge med marshmallows og spagetti. Forskjellige strukturer ble reist, noen høye, noen brede, med formål om å skape bæredyktige former. Formidleren var en profesjonell arkitekt som var interessert i møte mellom barn og arkitektur, uten nødvendigvis inngående kjennskap til pedagogikk eller formidling – men klarte likevel å skape et engasjement og en interesse for både prosess og resultat.

Gjennomgående på Sentralen var de eldre barna oppslukt i sine egne konstruksjoner, mange av workshopene tok også høyde for flere aldersgrupper ved å lage åpne oppgaver slik som å bygge drømmehus. De aller fleste barna jeg møtte var fordypet i egne byggverk med intens konsentrasjon. Det kan virke overfladisk å si at fordi barna hadde det gøy, må det ha vært et vellykket arrangement. De fleste som jobber innen kunst eller kunstformidling for barn vet at det er flere kvalitetskriterier som må møtes.

BOHO skapte et rom der barn og ungdom kunne følge lysten til å gå inn i materialet. Det krever at man har åpnet opp akkurat passe til at det er rom for egne utforskninger, egne lesninger og mulighet til å tolke og erfare på egne vilkår. Å skape ekte interesse er sjeldent, og å oppleve at man bryr seg og evner å engasjere seg i et tema er en berikende følelse både for barn og voksne  Det henger sammen med selvfølelse og å se seg selv som noen som har muligheten til å bidra gjennom eget engasjement.

Utfordrer den institusjonaliserte diskursen

Energien i rommene på Sentralen var preget av mennesker som hadde valgt å være der for å «gi noe tilbake», som det heter, så vel som å være med kollegaer og formidle noen av gledene ved eget fag til utenforstående. Metoden var å formidle energisk og med pur ufiltrert fornøyelse, uten å måtte besvare de store diskursive spørsmålene. Resultatet var godt.

Når frivillige inntar formidlerrollen tar de seg gjerne større friheter enn det for eksempel kunstinstitusjoner eller den profesjonelle formidleren gjør. Som besøkende – enten anmeldere eller deltagere – er også forventningsnivået et annet. Det kan åpne opp for andre perspektiver og erfaringer som gir oss mulighet til å reformulere egne forutinntattheter.

Selv om formidlingsfaget er en stor og voksende ressurs for kunstfagene, trenger det ikke alltid å være en svakhet å stå på utsiden, som «amatørformidler».  I de beste tilfellene kan slike initiativer gi oss anledning til å stille flere spørsmål enn de som hadde kommet innenfra, og på den måten utfordre den institusjonaliserte diskursen.

Selv om formidlingsfaget er en stor og voksende ressurs for kunstfagene, trenger det ikke alltid å være en svakhet å stå på utsiden, som «amatørformidler».