Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ambisiøst program for barn i Berlin

KATEGORI

Annet,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

torsdag 26. juni 2014

Haus der Kulturen der Welt (HKW) har de siste årene markert seg som et unikt sted, der forskjellige akademiske disipliner møtes til diskusjon om temaer som vedrører verden som helhet. Med en rekke seminarer og utstillinger, trekker HKW et internasjonalt publikum til bygget som ligger beskyttet plassert i Tiergarten, med terrasse mot elven Spree. Som de fleste andre museer og kulturbygg tilbyr HKW også et program for barn.

↑ «The Way Things Go». Foto: Marcus Lieberenz / Haus der Kulturen der Welt

Det var ikke uten forventning at jeg gikk inn på Haus der Kulturen der Welt i Berlin for å ta del i deres filmvisning for barn under Berlin Documentary Forum III. Dagens visning var første del av et program med tittelen «The Way Things Go» og denne delen var kalt «The Passage of Time». Jeg har lenge fulgt programmet HKW har for voksne, spesielt deres seminarer, med stor interesse. Etter å ha sett innholdet i programmet for barn, var jeg spent. Det var også barna som sto og ventet ved inngangsdøren til en av husets saler, som for anledningen var gjort om til et filmrom. Noen av barna hadde kjøpt is på pinne med 100% fruktinnhold solgt fra en liten bod som hadde blitt trillet inn under taket på bygningen. Flere av barna var utålmodige, og lurte på hvor mye klokken var. Da dørene åpnet, ble vi, som ved flertallet av de andre arrangementene ved HKW, ønsket vennlig velkommen av en konferansier, før filmskaperne som også var tilstede i salen ble presentert.

Filmklassikere fra billedkunstscenen

Det var tre store skjermer i rommet, og mens barna satte seg på puter på golvet, satte de fleste voksne seg på stoler på en av to tribuner som var bygget i anledning dokumentarforumet. Etter en kort introduksjon begynte klassikeren «Der Lauf der Dinge» («The Way Things Go») (1987) av kunstnerne Peter Fischli og David Weiss å rulle over et av lerretene. Denne filmen var del av Documenta 8 i Kassel i 1987, og er fortsatt den verdenskjente kunstnerduoens desidert mest viste verk. Du kan blant annet finne denne filmen i de permanente samlingene til Pompidousenteret i Paris og MoMA i New York. For de fleste av barna var den, ikke overraskende, likevel ukjent.

Filmen er bygget opp av en kaskade velregisserte fall, effekten mange barn og voksne kjenner fra egne bygg med dominobrikker, og idet de første nøye utvalgte objektene ramlet overende, begynte et par av de yngste barna å hoppe opp og ned av entusiasme. Og barna mistet ikke interessen når et fall fulgte et annet, som siden ble fulgt av en rekke små eksplosjoner, erosjoner, rullende kuler og flammer gjennom filmen som har et forløp på 30 minutter. Det er ikke uten grunn at denne filmen har blitt en klassiker. Dagligdagse objekter som søppelsekker, bilhjul, planker, stiger og flasker fylt med vann, for å nevne noen av de gjenstandene som er brukt i filmen, er satt sammen med en presisjon det er vanskelig å forestille seg at er mulig. Nøyaktigheten til kunstnerne, og enkelheten i verket, gjør denne filmen til et fascinerende skue.

Forlengs og baklengs

Omtrent midtveis i filmen til Fischli og Weiss lyste et lerret opp i motsatt side av rommet. «River Rites» (2011) av den amerikanske kunstneren Ben Russell startet parallelt. Først var det litt forvirring i salen. Det var vanskelig å følge begge skjermene samtidig, kanskje aller mest for de voksne. Dessuten, der Fischli og Weiss’ film rullet fremover, så vi i Russells film en baklengs bevegelse. Filmen viste en gruppe badende barn og ungdommer, som formelig ble trukket opp av vannet. Bevegelsene var uvante, nesten magiske, og det tok en liten stund før både voksne og barn innså at filmen ble spilt baklengs.

Russels film er på samme måte som Fischli og Weiss sin kaskade av fall, opprinnelig beregnet på et voksent publikum. Det var tydelig, på den yngre delen av tilskuerne denne ettermiddagen, at dette ikke var noe problem. Uansett om man var barn eller voksen var dette en vellaget film. Bildene som ble vist på lerretet kombinerte, som Fischli og Weiss sin film, det hverdagslige på en måte der det fremsto som nytt og fascinerende. Scenene var harmonisk komponert, og utvalgt på en måte der man stadig undret seg over om filmen faktisk fortsatt spilte baklengs. Lydsporet varierte mellom perioder med noe som hørtes ut som fieldrecordings fra stedet filmopptaket var gjort, og elektronisk musikk. Den elektroniske musikken gjorde enkelte partier av filmen mer intense.

Hva er tid?

De to filmene sluttet omtrent samtidig, og igjen kom konferansieren frem og takket for oppmerksomheten. Ved de fleste arrangementer ved HKW åpnes det opp for spørsmål fra salen etter endt program, men for å oppfordre barna til å ta del i diskusjonen stilte i stedet konferansieren, i beste skolestil, spørsmål som oppfølging til filmene. «Hva er tid?» spurte hun, og armene gikk fort i været. En gutt grep mikrofonen, og snakket høyt og tydelig til hele salen. «Seks», var hans svar på spørsmålet. «Veldig godt svar», repliserte konferansieren. «Hva tenkte du når du kom frem til det svaret?» Igjen, med like stor entusiasme grep han mikrofonen: «Jeg er seks år.»

«The Way Things Go – How Things Emerge». Bert Haanstra, Glass, 1958. Foto: Nederlandske Institutt for lyd og bilde

Selv om det var flere andre gode innspill til diskusjonen, var det ingenting som riktig toppet det enkle svaret på det store spørsmålet. Det var heller ingen som hadde noen spørsmål til Russell, som ble simultanoversatt fra engelsk til tysk. Han forklarte forsiktig at filmen var spilt inn på et hellig sted ved elven Surinam i Sør-Amerika. Publikum lyttet villig til det han hadde å fortelle. Etter en liten pause ble neste, og siste film for dagen, satt i gang.

Filosofisk undring

Den tyske filmen «Fragen an Joshua» (2014) av Alexa Karolinski og Ingo Niermann er filmet i den unge gutten Joshua sitt hjem. Han svarer, som gutten i salen, kreativt på en hel rekke filosofiske spørsmål. Som ved så mange anledninger i internasjonale Berlin kunne man høre hvisking idet barn oversatte hans tyske svar til sine eldre følgesvenner, enten det var foreldre, foresatte, eller andre som hadde tatt dem med på filmvisning denne dagen. Det var ikke omvendt. Her var det barna som snakket språket og hjalp de voksne. Min egen tysk er ikke like god som tysken til to norske barn som jeg møtte, og jeg fikk iblant forklart enkelte ting Joshua sa, når det gikk litt for fort til at jeg kunne få det med meg. «Han sier at man kan gå naken rundt i gaten…», forklarte ett av de to barna meg. Og så forklarte hun, i tilfelle det var noe jeg ikke visste, «…men det kan man jo ikke, selv om han sier det.»

Etter filmen kom Joshua selv opp på scenen. Filmskaperne takket ham for at han hadde deltatt i filmen. På scenen var han forståelig nok mer sjenert enn han var i eget hjem. Av filmene, hvor ingen var spesielt tilpasset barn, var det nok denne som kanskje fremsto som mest vanskelig å følge for den yngre delen av publikum. Det var de voksne som fant alt det finurlige han sa både sjarmerende og morsomt. For barna var det bare en oppvisning av den verden de alltid lever i. Som de andre filmene på programmet hvilte tyngden i verket til Karolinski og Niermann i det magiske ved hverdagen. Men i denne filmen var det vanskeligere å la seg fascinere. Estetikken lå nært opp mot hjemmevideo, og selv om den unge protagonisten var sjarmerende, var det ikke nok til å bære filmen. Mot slutten av den lille samtalen etter filmen nevnte filmskaperne at de ønsker å filme tilsvarende samtaler med flere barn. Man kan lett se at denne filmen nok ville stått sterkere som del av en serie.

Vellykket ambisiøst

Det er et ambisiøst program HKW fremlegger, også til barn. Denne filmseansen var som nevnt bare første del av to visninger under dokumentarforumet. Den andre delen, «The Way Things Go – How Things Emerge», inkluderte igjen filmer av kjente kunstnere, denne gangen Harun Farocki, Karl Heil og Bärbel Freund. Med internasjonalt anerkjente kunstnere som på en seriøs måte legger frem sine prosjekter, og selv er tilstede, sikter HKW høyt, og krever mye av barna. Det er tydelig at de lykkes. De ulike temaene som diskuteres ved HKW er temaer som er viktige også for den oppvoksende generasjon. Husets to-årige prosjekt med søkelys på det antropocene – den epoken jorden nå er inne i, der det menneskeskapte preger utviklingen, reflekteres også i barnas program. På workshops og filmvisninger for barn brytes dette store temaet ned i undertemaer som vann og animisme, og bringes inn på barnas arena med en større forsiktighet enn de ukelange seminarene for voksne. Flere av workshopene kombinerer også kunnskap med praksis, og bruker blant annet tegneserier og fotografi som virkemiddel for læring og utforsking.

Om resten av programmet for barn som vises på Haus der Kulturen der Welt holder samme nivå som «The Way Things Go» er ikke barna bare i trygge hender når de blir underholdt noen korte timer. De blir også utfordret på en måte man skulle ønske barn og voksne oftere ble, i skole, jobb og fritid.

Annonser

Stikkord:
· · · ·