Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse av «Drøm»: Danser til drømmeland

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 18. februar 2020

Noe av det mest irriterende som finnes, er når du vet at du har drømt noe rart, men ikke kan huske hva. Det er også en litt irriterende følelse å ha etter en danseforestilling med noen øyeblikk du gjerne skulle holdt fast i.

↑ Fra forestillingen «Drøm» ved Dansens hus. Foto:Tale Hendnes

Midt under forestillingen Drøm på Dansens hus tar jeg meg i å prøve å huske mitt første drømmeminne. Det er kanskje ikke et godt tegn at man legger ut på slike tankevandringer midt i en danseoppsetning, og jeg skal komme til hva jeg tror er grunnen til at det ble sånn.

Drøm


Dansens hus, Oslo

Ide, koreografi og regi: Inger Cecilie Bertrán de Lis

Regi/dramaturgi: Robert Skjærstad

Komponist: Frode Barth

Scenografi, kostymer, video: Bård Lie Thorbjørnsen

Lysdesign: Daniel Kolstad Gimle

Medskapende dansere: Matias Rønningen, Julie Moviken, Erlend Auestad Danielsen, Oda Bjørnholt, Maria Skjærstad Bertrán de Lis

Glad nysgjerrighet

Inger Cecilie Bertrán de Lis har i familieforestillingen Drøm villet utforske hva som drømmes  av besteforeldre, barn og foreldre. Barnetegninger og intervjuer er blant materialet som ligger til grunn for oppsetningen.

To mennesker kommer hoppende som kaniner. Bevegelsene deres er lette og rolige. De virker ikke styrt av musikken, men knyttet til den, og vi får et møte med hva dans kan være og hva drøm kan være på én gang. Minst en likhet kommer fram: en veksling mellom bevissthet og ikke-bevissthet, noe nytt og spontant, og samtidig en følelse av at ting som allerede har skjedd er råstoffet i det du opplever, i det som skjer her og nå.

Det får mange av barna i salen, og de voksne også, til å le. Vi kjenner igjen bevegelsene og lydene til ufarlige, snille kaniner, samtidig som vi ikke er hundre prosent sikre på at det er kaniner de forestiller, for de har ikke ører eller hale, og utfra måten de hopper på kunne de kanskje like gjerne være frosker? Det spiller heller ingen annen rolle at vi ikke vet, enn at det er en fordel. Det får oss til å gi slipp på begreper og fryde oss over at noe er kjent og ukjent på samme tid.

I drømmer kan alt skje. Foto: Tale Hendnes / Dansens hus

Avbruddet bryter en fortryllelse det blir vanskelig å finne tilbake til

Bryter opp oppmerksomheten

Som i en drøm spiller koreograf og regissør Inger Cecilie Bertrán de Lis på et følelsesregister av gjenkjennelse og overraskelse, der vi hekter oss på og slipper taket hele tiden.

Mens danserne på scenen beveger seg mykt og organisk det ene øyeblikket, kontrollert og koreografert det neste, kommer jeg fram til at mitt første drømmeminne er et mareritt. Jeg hadde sett en episode av TV-serieversjonen av Tintin, og noe i den tegnede virkeligheten opplevdes så overveldende og grenseløst at jeg vred meg hele natta, våknet og sovnet inn i det samme voldelige kaoset jeg husker som bølger av rødt, blått og svart.

Danserne inngår i ulike scener og dansesekvenser, der noen er mer vellykkede enn andre. Når plutselig all underfundighet og tvetydighet fordamper til fordel for en disco-inspirert, glitter og paljett-prydet, men stivt koreografert gruppedans, minner det meg mest om de pinlige revyene vi satte opp på videregående. Det leie med dette, er ikke først og fremst at det er uengasjerende i seg selv, men at avbruddet, som kommer relativt tidlig inn i den 55 minutter lange forestillingen, bryter en fortryllelse det blir vanskelig å finne tilbake til.

Vekk aldri den som sover. Foto: Tale Hendnes / Dansens hus

Man skal aldri vekke noen som går i søvne, og hvis du ikke griper tak i drømmen med en gang du våkner, kommer du mest sannsynlig til å miste den. Det er noe lignende som skjer i Drøm: Vi avbrytes litt for raskt og litt for ofte til at de flyktige bevegelsene rekker å spinnes til noen vev vi kan holde fast i, ta med oss og huske.

Når universet danserne har skapt med ett skyves til side og erstattes med et nytt tablå av drømmebilder, er det at tankene mine begynner å bevege seg vekk, og jeg mister oppmerksomheten. Det kan hende jeg bare innbiller meg at også barna rundt meg sitter mer tilbakelente, mindre engasjerte, i disse delene av forestillingen, men slik virket det. Når det er sagt, er det jo ikke det verste skussmålet du kan gi en forestilling, at den får deg til å tenke.

Vi avbrytes litt for raskt og litt for ofte til at de flyktige bevegelsene rekker å spinnes til noen vev vi kan holde fast i, ta med oss og huske

Drøm og narrativ

Og kanskje er hukommelse overvurdert. Kanskje det bare er dumme voksne som sitter midt i en forestilling og spør seg hva slags drømmer en kan huske, og har behov for at dansen også skal være noe man vil komme tilbake til og tenke på. Kanskje er drømmen og dansens flyktighet nettopp det Bertrán de Lis har forsøkt å gjenskape. Men i så fall, hvorfor er det noen øyeblikk i forestillingen jeg virkelig tar inn, som står tydelig for meg, som gjorde varig inntrykk og som jeg derfor vurderer høyere enn andre øyeblikk?

En slik sekvens er når en av danserne går ned på knærne og selv blir et barn, som det ene øyeblikket fornøyd leier faren sin, før moren kommer inn i bildet, og barnet trekkes mot henne. Her blir enkle bevegelser et virkningsfullt uttrykk for noe mellommenneskelig, en følelse av splittelse. Eksemplet illustrerer også en overordnet utfordring det kunstneriske teamet har stått overfor, da de begav seg inn i drømmeverdenen: i hvor stor grad skal drømmesekvensene være fortellende og ha et hendelsesforløp?

Fra «Drøm» på Dansens hus. Foto: Tale Hendnes

Det er ikke så rart om en sammenkobling av ulike menneskers drømmer ikke oppleves som helhetlig, og mister noe av sin kraft

For lojal

For det dukker opp flere elementer av fortelling, eller narrativ, i denne danseoppsetningen. Unge par som forelsker seg, gamle par som leter etter hverandre, Rødhette, en ulv. Ting skjer: et hode blir bandasjert som en mumie, en ninja flyr inn på banen (til publikums begeistring), og bak et skimrende slør dukker ulven opp atter en gang. Slik er jo drømmer, de er ofte handlingsdrevne, og handling oppstår jo ved at en kjede med hendelser forbindes i en slags helhet. Denne kjeden kan godt brytes opp og ta rare, uventede former i drømme, men i danseforestillingen opplever jeg at disse bruddene ikke fungerer.

Det aner meg at det har å gjøre med en for stor lojalitet overfor materialet som har inspirert forestillingen. Dette kommer angivelig fra mange ulike «drømmeinformanter», voksne som barn, med sine helt egne bakgrunnshistorier. Kanskje er det derfor fortellingene spriker; drømmefragmentene lar seg ikke innlemme i noen subjektiv, men overordnet drømmelogikk, hvor irrasjonell og surrealistisk den enn måtte være. Drømmer er dypt personlige, og jeg tror hva vi husker av drømmene  forteller like mye om hvem vi er som minner fra det våkne liv kan gjøre. Da er det ikke rart om en sammenkobling av ulike menneskers drømmer ikke oppleves som helhetlig, og mister noe av sin kraft.

Anmeldelsen fortsetter under bildet og annonsene.

 

Ninja! Foto: Tale Hendnes / Dansens hus

Mitt første drømmeminne, altså marerittet om Tintin, var både narrativt og abstrakt, og jeg husker best det visuelle kaoset og følelsen av uro. Å lage en danseforestilling som utforsker drømmer for barn, åpner for å gi uttrykk for både det dramatiske, fortellende på den ene siden, og det rent visuelle, anti-fortellende på den andre.

Danserne i Drøm gjør en utmerket jobb. De er tilstedeværende og kommuniserende, men overdriver ikke. De er heller ikke redde for å trekke seg tilbake, ta på seg en maske, og stole på at de har publikum med seg likevel. Noen fragmenter av forestillingen vil jeg huske en stund, noen øyeblikk vil jeg kunne gjenkalle lenge, andre har mistet meg allerede i framførelsesøyeblikket, fordi bruddet med drømmeuniverset vi oppholdt oss i for sekunder siden kom for brått.

Fra «Drøm» på Dansens hus. Foto: Tale Hendnes

Annonser

Stikkord:
· · ·