Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Anmeldelse «Knerten og Sjøormen»: Følelser på pinne

KATEGORI

Film, TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 3. juli 2020

«Knerten og Sjøormen» reduserer den ene tittelfiguren til scenografi, mens den andre havner i stillstand.

↑ Fra «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios / Paradox.

Trenger Lillebror Knerten mer når han finner Eddy? Fra «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios.

På det norske filmlerretet er sommer kodet som et nostalgisk, nåtidig sekstitall – et evig nå der hver dag er lik den forrige, og det man higer etter er stillstand.

Femte film basert på Anne-Cath. Vestlys bøker om den navnløse Lillebror og hans emosjonelle lynavleder og levende pinne Knerten, omfavner denne semiotikken selvsikkert.

En gammel saftisfarget plastbåt tøffer mot Sommerøya, der Lillebror (Filip Mathias Eide) og Knerten (med Scott Maurstads stemme) – og dessuten storebror – skal tilbringe sommeren hos tante Thea (Silje Storstein). Det er en sånn øy der solglitrende bølger slår slapt mot svaberget, møbler, teknologi og antrekk hører hjemme på loppemarked, og feriegjestenes sommerklær er fargekoordinert med funkishyttenes pastellpalett.

Knerten og sjøormen er fornøyelig og lettfattelig fortalt, med klart skildret miljø og rollefigurer, fine skuespillerprestasjoner, stødig regi og tiltalende visuelt uttrykk. Knerten er som vanlig uttrykksfullt animert. Ikke bærer filmen preg av overdreven kommersialisering, heller.

NB! Resten av artikkelen inneholder spoilere.

Det er en sånn øy der solglitrende bølger slår slapt mot svaberget, og møbler, teknologi og antrekk hører hjemme på loppemarked.

Knerten og Sjøormen


Regi: Tove Undheim

Manus: Tove Undheim og Aksel Kielland

Medvirkende: Espen P. A. Lervaag, Filip Mathias Eide, Mia Ålvik, Anette Hoff, Silya Nymoen, Silje Storstein.

Spilletid: 1 time 11 minutter

Premiere: 3. juli

Tillatt for alle

Alt tyder på at denne sommeren er skrevet i sjøorm-jaktens tegn, men filmen har en annen agenda.

Ingen haisommer

Dessverre ender filmen, som så mange andre norske barnefilmer, med å holde seg på tematisk grunt vann – lovende takter til tross. Den prøver heller ikke å få de mange velfungerende enkeltelementene sine til å gå opp i en høyere enhet.

Både tittelen, den Haisommer-aktige, undersjøiske åpningssekvensen og det effektive anslaget lover oss en sjøorm, og at denne nok vil komme i veien for Lillebrors uttalte mål om å lære seg å svømme. Mystikken tiltar når Bonzo, hunden til naboen (Anette Hoff) forsvinner. Alt tyder på at denne sommeren er skrevet i sjøormjaktens tegn. Det blir i midlertid raskt tydelig at filmen har en annen agenda.

Lillebror og Eddy i «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios / Paradox.

Knerten som rekvisitt

Så snart vår helt stiger ut av båten blir han nemlig kapret av ivrig hyttenabo Eddy (8). Brorparten av filmen går med på å bygge vennskapet dem imellom, og det påfølgende trekantdramaet når Knerten føler seg tilsidesatt.

Eddy (Mia Ålvik) anerkjenner nemlig ikke Knertens eksistens som noe mer enn en fiffig formet kvist, og som den løse kanonen hun er, går hun ikke av veien for å bruke ham som rekvisitt i sine mange påfunn. Lillebror, som er et halvt år yngre enn henne, lar seg villig lede vekk fra fantasivennen sin. Ikke for det, Eddy lever i en slags fantasiverden selv – faren er ikke til stede, og veksler mellom å være lege, marinbiolog, astronaut etc., alt etter hva Eddys livsløgn krever av henne – uten at disse to ulike måtene å bygge mentale buffere tematiseres opp mot hverandre.

Eddy anerkjenner ikke Knertens eksistens som noe mer enn en fiffig formet kvist, og går ikke av veien for å bruke ham som rekvisitt i sine påfunn.

Det virker iblant som om filmskaperne har glemt hva de faktisk har kalt filmen sin (og ikke har de fortalt det til markedsavdelingen heller).

Sjøormen som forsvant

Sammen spionerer Lillebror og Eddy på den vimsete sjøormeksperten Blegen (Espen Lervaag fra TV2-serien Maniac), som virrer rundt på et jorde i kjeledress og med Ghostbusters-utstyr på ryggen, på jakt etter det lokale havuhyret.

Til tross for Blegens mange hjemmesnekrede apparater, glimrer sjøormen gjennomgående med sitt fravær. Spesialeffektbudsjettet tømmes riktignok på et forventet «der var’n likevel»-bilde helt på slutten av filmen, som ingen bortsett fra Knerten ser, men utover det virker det iblant som om filmskaperne har glemt hva de faktisk har kalt filmen sin (og ikke har de fortalt det til markedsavdelingen heller – rulleteksten akkompagneres av en låt som insisterer i det uendelige på at «sjøormen er her, sjøormen er her, sjøormen er her».)

Lillebror og Eddy i «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios / Paradox

Vennskap på dypt vann

At enkelte smårollinger kan få de kryptozoologiske forventningene sine grundig utfordret i kinosalen er nå én ting. Man kan fint lage en film med sjøorm i tittelen uten å vise ormen, eller bekrefte dens eksistens. Verre er det at den egentlig ikke har noen funksjon i historien, hverken dramaturgisk eller i overført betydning.

Å finne sjøormen blir ikke et aktivt, uttalt prosjekt som skaper fremdrift eller konflikt fordi det kommer på kollisjonskurs med f.eks. relasjonen mellom Lillebror og Knerten – det er det vennskapet mellom Lillebror og Eddy som gjør. Jakten på sjøormen er mer en tilfeldig konsekvens av dette, ikke et presserende mål i seg selv eller en katalysator for handling, og kunne like gjerne vært byttet ut med noe annet.

Og selv om filmens lovende anslag lot til å varsle at vi var på vei inn i en fortelling der sjømonstre og dypt vann fungerer som metafor for det ukjente og uvisse i en ung gutts stadig voksende verden, følges dette aldri opp. Lillebrors sviktende svømmekompetanse skyldes manglende tekniske ferdigheter og en halvhjertet motivasjon, ikke mentale sperrer som hindrer ham i å gjøre noe han egentlig vil.

Den ene av filmens to tittelfigurer er altså redusert til scenografi i sin egen film.

Man kan fint lage en film med sjøorm i tittelen uten å vise ormen, eller bekrefte dens eksistens.

Knerten havner på dypt vann i «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios.

I en genuint traumatisk scene forsvinner livsgnisten fra Knerten. Han stivner, og øynene lukkes og blir til bark.

Voksesmerter

Filmens dramatiske nerve ligger i trekantdramaet mellom Lillebror, Knerten og Eddy, og filmskaperne virker en stund villige til å ta relasjonen Lillebror/Knerten til et mørkt og sårt sted.

For Eddy er Knerten som nevnt bare en leke, og følgelig blir han ikke et fullverdig medlem av trekløveret, men heller et tredje hjul på vogna.

Såpass besnærende er Lillebrors virkelige venn og påfunnene hun drar ham med på, at han i en dramatisk scene glemmer Knerten i vannkanten, mens tidevannet stiger. Knerten blir reddet i siste sekund, men Lillebrors kardinalsynd får likevel hjerteskjærende konsekvenser. Knerten erkjenner at Lillebror har det bedre uten ham, at han har vokst fra pinneleken sin.

I en genuint traumatisk scene forsvinner livsgnisten fra Knerten. Han stivner, og øynene lukkes og blir til bark. Et ganske dristig og modent vendepunkt med Toy Story-potensial til å virkelig fortelle noen såre sannheter om det å vokse opp. Men ikke uventet har Knerten og sjøormen ingen planer om å kaste perpetuum mobile-oppfølgeroppskriften sin på bålet.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Kan Lillebror vokse fra Knerten, eller er det en for dristig modning? Fra «Knerten og Sjøormen» (2020). Foto: SF Studios / Paradox

Nullvekst

Lillebror er en stund utrøstelig, men ikke mer enn at han foreslår å bruke Knerten som reservedel når Blegens apparat for å kommunisere med sjøormen går i stykker. Apparatet vekker Knerten, og i filmens klimaks havner han i vannet igjen og reddes av Lillebror, som har lært seg å svømme uten at han har skjønt det selv. Lillebrors to verdener forenes når Eddy gir Knerten munn til munn.

Isolert sett er det en fin billedliggjøring av Eddys anerkjennelse av Lillebrors fantasifoster, men det er også det stikk motsatte av modning hos protagonisten. I stedet for å tvinges til å ta det umulige valget mellom sin trygge barndom i form av følelser på pinne, og den store, virkelige verden der ute i form av en ekte venn av kjøtt og blod, slipper Lillebror billig unna da Eddy tilrettelegger for ja takk, begge deler og nullvekst (hun blir heller aldri konfrontert med sine løgner om faren).

Det er kanskje komfortabelt å nekte Lillebror muligheten til utvikling, og heller ikke mer å forvente av femte innslag i en innbringende barnefilmfranchise. Men når filmskaperne først har åpnet døren på gløtt til et liv for Lillebror uten Knerten, kjennes det som et skritt tilbake å heller lukke den og la ham stivne som et insekt under Knertens kvae.

Ved historiens ende er det fortsatt et evig sommer-nå i Knerten og Lillebrors verden. Hver dag er lik den forrige, og det man higer etter er stillstand.

Det er en fin billedliggjøring av Eddys anerkjennelse av Lillebrors fantasifoster, men også det stikk motsatte av modning.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · ·