Ann Liv Young som dramapedagog




Hvordan kan man legge til rette for et godt møte mellom kunst og barn og unge? Og hva har egentlig alder å gjøre med kunstopplevelser?

Dette er noen av spørsmålene som ble utforsket i Stamsund Teaterfestival 2015, der et uttalt mål var å «utfordre den tradisjonelle tenkningen om kunst og alder». Det var satt opp egne forestillinger for et yngre publikum, og det ble gjennomført flere prosjekter for å inkludere barn og unge inn i en kunstnerisk kontekst. I Chrissie Poulters prosjekt The Talking Shopsom arrangeres for fjerde år på rad, fikk åtte ungdomsskoleelever i oppgave å dekke festivalen ved å legge ut oppdateringer på en blogg. De samlet inn publikumsreaksjoner, skrev anmeldelser, og lagde videoer om seg selv og Stamsund. Da disse ungdommene presenterte prosjektet sitt for festivalpublikummet var det tydelig at de hadde fått et sterkt eierforhold til festivalen, og at mange som i utgangspunktet ikke var spesielt teaterinteresserte hadde blitt engasjerte i forestillingene de hadde sett.

Høydepunktet i fokuset på barn og unge under Stamsund-festivalen var imidlertid et prosjekt den amerikanske performance-artisten Ann Liv Young gjennomførte med ungdommer fra Vestvågøy Kulturskole. Prosjektet besto av en tre dagers workshop, som endte med en arbeidsdemonstrasjon, hvor elevene viste fram det de hadde jobbet med. Scenene hadde blitt improvisert ut fra ungdommenes egne forslag, og bearbeidet gjennom Liv Youngs teknikker. Denne visningen viste seg litt overraskende å være en av de kunstnerisk mest interessante teateropplevelsen jeg hadde i løpet av festivalen. Prosjektet utfordret måten vi tenker om barn og unge og kunst, på flere måter. Det kan være interessant å se prosjektet fra to ulike perspektver: Teaterestetisk og dramapedagogisk.

Fakta


Stamsund Teaterfestival (SiT)

26.05-30.05 2015

Ann Liv Young og Vestvågøy kulturskole

Arbeidsdemonstrasjon fra workshop

Dramalærer Sherry

For å ta det teaterestetiske, altså selve visningen, først: Arbeidsdemonstrasjon blir en litt snever omtale av visningen, da den hadde en sterk kunstnerisk ramme. Ann Liv Young deltok selv aktivt i spillet, i rollen som dramalæreren Sherry. «We’re gonna show you our youth work» forklarte hun, og gjentok at hun het Sherry før forestillingen startet. Deretter tok hun fullstendig styring, og holdt elevene i et jerngrep under hele forestillingen. Hun ga ordre om når scenene skulle slutte og starte, og instruerte elevene hele tiden i hva de skulle gjøre annerledes.
To av ungdommene kommer fram på scenen. De har karikerte grimaser og kunstige parykker på seg. «My name is Jens, and I’m fourty years old», roper en av dem, med klokkeklar nordlandsk tonefall. «My heart as I speak has been broken» forklarer hun, og forteller at hun nå har reist seg igjen etter å ha hatt hjertesorg. «Dramalærer» Sherry er raskt på banen. «You gotta be more, Jens. Do it again, quick» sier hun, og teksten tas på nytt. Denne gangen er ungdommens stemme sterkere, men Sherry er ikke fornøyd. «More! Go more, go further!» sier hun. «Stay more still and use your voice more. Go, keep going!» Teksten repeteres enda en gang, så avslutter scenen, og neste skuespiller blir beordret på plass. Det blir fort tydelig at Sherry ikke er noen hyggelig person. Hun viser ingen nåde mot elevene, og kvier seg ikke for å være spydig. «We work with what we have», sier hun når gruppa glemmer teksten på en sang.

Kompleksitet i uttrykk

Intuitivt ga rollefiguren Sherry en følelse av at man så på en parodi på en dramagruppe. De latterlige parykkene og karikerte figurene minnet om en halvslapp kulturskole hvor elevene egentlig ikke hadde lyst til å være med, eller ikke helt forsto hva de holdt på med. Samtidig var denne rammen med på å skape en kompleksitet i uttrykket. Forestillingen hadde tre ulike lag, og samspillet mellom disse utfordret tilskueren. Med det første laget tenker jeg på den virkelige situasjonen som utspilte seg, altså Ann Liv Young som underviste elever ved den lokale kulturskolen. Det andre laget er fiksjonen elevene gikk inn i gjennom sine karakterer og fortellinger, som det nevnte eksemplet med Jens’ kjærlighetssorg. Ved å introdusere karakteren Sherry ble det skapt et tredje lag, nemlig Sherrys teatergruppe, og det var her mye av spenningen i forestillingen lå.

Dette tredje laget skapte en kompleksitet som var enormt fascinerende. Elevenes rolle som Sherrys elever lå nemlig tett opp til dem selv. Dermed kunne det være vanskelig å si om reaksjonene til elevene, var deres egne reaksjoner, eller om det var en del av et avtalt spill. Ett eksempel var da en elev kom fram på scenen og fikk beskjed om å vente litt. Eleven protesterte, og ga plutselig beskjed om at han måtte ut og hente noen pizzaer. Etter å ha stormet ut av rommet kommenterte Sherry: «Okay, there’s always a weirdo in the group», før forestillingen fortsatte. Kort tid etter kom eleven tilbake, og spilte to scener der han ble sterkt presset av Sherry. Han skulle fortelle en historie om hvor flott pappaen hans var, men Sherry argumenterte hele tiden mot han. «No he wasn’t. It’s false!» ropte hun og eleven ropte «Shut up!» tilbake. Da scenen var over gikk han demonstrativt til siden. «Well, we know how he feels», konstaterte Sherry. På sidelinjen så eleven ned i gulvet mens neste scene startet. Han så oppriktig såret og fornærmet ut. Her var det en sterk usikkerhet rundt hvorvidt eleven faktisk hadde det ubehagelig, eller om det var en del av et planlagt spill. Hadde Sherry presset han for langt? Denne usikkerheten, og elevenes sterke innlevelse i spillet, var med på å skape en uforglemmelig og magisk teaterforestilling.

Gjensidig tillit og begeistring

Ann Liv Young sammen med Vestvågøy kulturskole i Stamsund. Foto: Karin P.Skarby

Fra et dramapedagogisk perspektiv var dette også et svært interessant prosjekt. Etter forestillingen var det arrangert en lengre samtale med Ann Liv Young, hvor vi som fikk et innblikk i prosessen. Her kom det fram at ungdommen var svært begeistret for både Liv Young og karakteren Sherry. De hadde blitt presset utover sine grenser, men når alt kom til alt hadde de stor tillitt til læreren sin, og de fortalte om hvor stolte de var av produktet og sin egen prestasjon. Den eleven jeg hadde oppfattet som såret, forklarte at han hadde fått en sterkere selvtillit av å være med på prosjektet, og at han hadde stormet ut av rommet nettopp fordi Ann Liv Young hadde lært han at han skulle stole på seg selv og sin intuisjon.

Dramapedagogisk gjør prosjektet nøyaktig det Stamsund Teaterfestival vil oppnå, nemlig å utfordre en tradisjonell tenkning om kunst og alder. Mens det er lett å tenke at barn må skjermes for urimelige krav eller at kunsten på en eller annen måte må være mer tradisjonell for at barna skal forstå den, var det tydelig at elevene i Vestvågøy Kulturskole virkelig omfavnet den kravstore performance-artisten Ann Liv Young og hennes teknikker. Ungdomsskoleelevene taklet presset, og selv om de ga uttrykk for at det var uvant å improvisere, var de stolte av arbeidet sitt, og var ikke fremmedgjorte av samtidsteatret.

Dramapedagogen Ann Liv Young

Jeg vil ikke si at modellen med Sherry burde bli en mal for dramaundervisning. Ann Liv Young så ut til å ha en sterk pedagogisk evne til å se elevene og vite hvordan hun skulle presse dem på en konstruktiv måte. Hun hadde dessuten introdusert Sherry gradvis for gruppa, og skapt en tillit før hun gikk helt inn i rollen. Men når elevene kan imponere så stort på scenen, og når Ann Liv Young i samtalen etter forestillingen sier at ungdommene kun har tatt «baby steps», da utfordres vi på hvilket potensiale barn og unge kan ha som deltagere i kunst.

Ungdommer fra Vestvågøy kulturskole i Stamsund. Foto: Karin P.Skarby

Workshop. Foto: Stamsund Teaterfestival

Når man ser på Ann Liv Youngs prosjekt fra ulike ståsteder ser man hvor komplekst det var, og hvordan prosjektet la til rette for spennende møter av mange ulike slag. I første omgang må prosjektet sies å være et vellykket møte mellom barn/unge og  samtidskunsten. Men det var også et møte mellom god dramapedagogikk og god teaterestetikk, og samtidig et vellykket møte mellom det lokale Nord-Norge og det internasjonale scenekunstmiljøet, som er noe av det særegne med Stamsund Teaterfestival. Men mest av alt var det kanskje et møte mellom mennesker, og et møte med en teateropplevelse. Et møte der diskusjonen om alder ikke lenger føltes så relevant.

 

Teksten ble først publisert på Scenekunst.no