Annerledes ― på en helt ny måte

Med «Reisen til jorden» fortsetter Det Andre Teatret sitt «Annerledesprosjekt», barneforestillinger om hvordan det oppleves å føle seg annerledes. Den første, «Borte borte vekk» handlet om en liten gutt som hadde mistet sin mor, mens den andre, «The Eagle has landed» fortalte om to små barn som var innlagt på sykehus med livstruende sykdommer. Alvorlige og dystre temaer, som «Annerledesprosjektet» fikk til å bli både livsbejaende og tankevekkende fortellinger takket være et enkelt, men originalt og fantasieggende scenespråk.

Både «Borte borte vekk» og «The Eagle has landed» var basert på intervjuer med barn og voksne. «Reisen til jorden» skiller seg fra de to første blant annet ved at den ikke tar utgangspunkt i faktiske forhold, men er en ren fantasyfortelling.

Fordomsfrie barn

Forestillingen åpner med at at verdensrommet projiseres på bakveggen mens en stemme forteller oss at romskipet Gallaxico er på vei bort fra sin hjemplanet Xzenon. Opp dukker snart Oopaca, et mystisk gyllent vesen (Marte Mørland) med hodet fullt av spisse pigger og skarpe klør på hender og føtter. Det viser seg at hun, mot faren og morens vilje, er på vei ned mot Jorden som hun har drømt om å reise til i mange år. Hun har hørt at på Jorden er alle menneskene forskjellige, mens de er helt like der oppe hvor hun hører til, og så har hun veldig lyst til å ha en venn som er «forskjellig». Den beste vennen hun har nå er Dvight, som er med henne på reisen, og som er en meget kunnskapsrik robot som vi bare ser øynene til (Henrik Stoltz Vernegg).

Men Oopacas opphold på Jorden viser seg å bli helt annerledes enn hun har drømt om: Når jordboerne oppdager romskipet, prøver de å skyte det ned, og i stedet for å ville bli venner med Oopaca, løper de sin vei. Men takket være barna på Jorden, som verken har fordommer mot rare vesener eller er krigerske av seg, går alt bra til slutt, og mange viktige erfaringer rikere kan en klokere Oopaca dra tilbake til hjemplaneten.

Mens tilskuerne prinsipielt kunne kjenne seg igjen i hovedpersonene fra de to første stykkene, framstår Oopaca, iallfall utseendemessig, som et mystisk vesen fra en fremmed planet. Det er i og for seg ikke så vanskelig å forstå at hun skremmer vettet av alle hun ønsker å bli venner med. «Annerledes»-aspektet får dermed et helt annet perspektiv ― her stilles de voksnes ubegrunnede frykt og aggresjon opp mot barnas fordomsfrie vennlighet. Et for så vidt artig, men verken spesielt dyptloddende eller overbevisende poeng.

Harmoniske lydbølger

Forestillingens styrke ligger da heller ikke i utdypingen av «annerledes»-perspektivet. «Reisen til jorden» er en velspilt og morsom science-fiction-fantasi for små barn, med en meget vellykket miks av video og scenekunst ― for eksempel i svart/hvitt-scenene der Oopaca møter jordboerne, eller i den artige konfrontasjonen mellom datteren og foreldrene. Spesielt vellykket er avslutningen der Oopaca brått kommer løpende ned trappen i teatersalen, trygler barna om hjelp, og plukker to av de mange som sier seg villige med seg opp på scenen, hvor de lager «harmoniske lydbølger» samtidig som de opplever spenningen ved plutselig å være «skuespillere».

Marte Mørland er forestillingens bærende kraft. Hun får god støtte fra Henrik Stoltz Vernegg som ikke bare er ansvarlig for vellykket lyd, lys og video, men også overbevisende avleverer roboten Dvights replikker. I 2012 så jeg regissør Tony Totinos sjarmerende oppsetning av «Den stygge andungen» på Brageteatret ― også denne en fortelling om å være annerledes. Morsomt å oppleve ham igjen ― denne gangen med en helt annen vri på saken. Nå skal det bli spennende å se hva Det Andre Teatret finner på til sitt fjerde «Annerledes-prosjekt.

Her kan du lese anmeldelsene av Annerledesprosjektets del 1 og 2.