«Hva vil folk si» balanserer mellom tenåringsrealisme og melodrama




Følelsen av skam ser ut til å ha kommet for å bli i norsk ungdomsfilm- og TV, skriver Anders Lysne.

«Hun eier virkelig ikke skam». Denne replikken faller igjen og igjen i Hva vil folk si, den nye filmen til regissør og manusforfatter Iram Haq. Etter NRKs overveldende suksess med SKAM ser det ut som denne kronfølelsen i et hvert tenåringsliv er kommet for å bli i norsk ungdomsfilm og -TV.

Som følelse befinner skammen seg i krysningen mellom det individuelle og det sosiale, der den dekker den isolerende fornemmelsen av å se seg selv utenfra, slik kjønnsforskeren Eve Sedgwick har påpekt. I SKAM var det et dannelsesprosjekt å frigjøre seg fra skammen gjennom fellesskapets helende krefter. I Hva vil folk si finnes det ingen helende krefter i fellesskapet.  Her er skammen en internalisert fryktfølelse som klistrer seg uavvendelig til kroppen og ansporer en sosial kontroll det har store konsekvenser å frigjøre seg fra.

Hva vil folk si


Norgespremiere 06.10.2017

Originaltittel: Hva vil folk si

Skuespillere: Maria Mozhdah, Adil Hussain

Regi og manus: Iram Haq

Produsent: Maria Ekerhovd

Foto: Nadim Carlsen

Musikk: Martin Pedersen og Lorenz Dangel

Nasjonalitet: Norge

Språk: Norsk/Urdu

Lengde 1 t. 46 min.

Produksjonsår: 2017

Produksjonsselskap: Mer Film

Distribusjon: Mer film

Aldersgrense: 12 år

Fra tenåringsrealisme til skarpt melodrama

Filmen begynner i et vintergrått Norge et sted på Sørlandet. 16-årige norsk-pakistanske Nisha (Maria Mozdah) er splittet mellom vennegruppen og den tradisjonsbundne familien som er innvandret fra Pakistan. Hun forsøker å balansere dobbeltlivet som flink pakistansk datter og vanlig norsk ungdomsjente ved å snike seg ut og inn gjennom det trange soveromsvinduet uten at den kjærlige, men kontrollerende faren (Adil Hussain) oppdager det. Helt til han en kveld fersker henne med en norsk gutt på rommet. Han blir rasende og reagerer med en verbal og fysisk voldsomhet som river filmen ut av sosial tenåringsrealisme og inn i et mørkere, men også mer skarptegnet melodramatisk terreng.

Etter den voldelige kollisjonen mellom Nishas parallelle verdener beslutter foreldrene at hun må sendes til slektninger i Pakistan for å lære å tilpasse seg deres kultur. Under falsk påskudd kidnappes Nisha av faren og storebroren som truer henne til å sette seg på et fly til Islamabad. Her, i filmens andre akt, intensiveres både overgrepene og den sosiale kontrollen som er filmens tematiske omdreiningspunkt. Også de melodramatiske virkemidlene spisses. Nisha forsøker først å gjøre opprør, men sanksjoneres brutalt av tanten som låser henne inne i et skap før onkelen brenner passet hennes og truer med å gifte henne bort til en ukjent bonde langt unna familien. Til tross for de traumatiske hendelsene tilpasser Nisha seg tilsynelatende det nye fremmede livet. Men da hun forelsker seg i fetteren sin får det dramatiske konsekvenser.

Foto: Mer film

Her, i filmens andre akt, intensiveres både overgrepene og den sosiale kontrollen som er filmens tematiske omdreiningspunkt. Også de melodramatiske virkemidlene spisses.

Fortellinger om tenåringsliv der flerkulturelle karakterer og relasjoner fremstilles som en integrert aspekt av et moderne bysamfunn, har med få unntak vært mangelvare i norsk ungdomsfilm.

Flerkultur som integrert del av bylivet

Eirik Svenssons ungdomsdrama Natt til 17. skapte debatt i 2014, da en anmelder i Sunmørsposten kritiserte fremstillingen av det multietniske kjærlighetsforholdet mellom to av filmens hovedkarakterer for ikke å være realistisk:

«At en pen og dannet jente fra vestkanten er kjæreste med en somalisk gutt – og også får morens velsignelse – virker ganske urealistisk.»

Med litt polemisk velvilje kan man kanskje si at anmelderen hadde rett, for norsk film har i påfallende liten grad har interessert seg for ungdomserfaringer som gjøres utenfor en hvit, heterofil middelklassenorm. Fortellinger om tenåringsliv der flerkulturelle karakterer og relasjoner fremstilles som en integrert aspekt av et moderne bysamfunn, har med få unntak vært mangelvare i norsk ungdomsfilm. Hva vil folk si har sitt narrative fokus forankret i relasjonen mellom far og datter, og henvender seg på den måten til et bredere publikum enn den mer rendyrkede ungdomsfilmen Natt til 17. Ikke desto mindre representerer dens minoritetsblikk på et ungdomsliv splittet mellom to kulturer et viktig tilskudd til skildringen av norsk ungdomsliv på film. Det er viktig både for dem som opplever det på egen kropp, men også for ungdommer som ikke kjenner til disse erfaringene annet enn gjennom avisoverskrifter og politikertaler, der fasettene i innholdet ofte må vike for en slående form.

Dessverre er dette et problem heller ikke Hva vil folk si klarer å gå fri av.

Foto: Mer Film

En tvangstrøye for nyanser

I promoteringen av filmen har Iram Haq vært omhyggelig med å presisere ønsket om å nyansere fremfor å provosere i skildringen av pakistansk kultur. I fremstillingen av både de geografiske og sosiale rommene i Pakistan veksles det kanskje nettopp derfor stadig mellom sollys og nattemørke, åpne markedsplasser og lukkede vinduer. Men der melodramaets form, med sin vekt på skarpe kontraster i både form og innhold, effektivt kan brukes til å formidle sosiale spenninger og intensivere et følelsesmessig engasjement hos publikum, kan den like lett bli en tvangstrøye for nyansene. Ikke minst i karakterfremstillingen, slik det blir tilfellet her.

Når kameraet i siste innstilling hviler på farens plagede ansiktsuttrykk, antydes det at han har gjennomgått en endring. Men ellers er det overveiende Nisha, i Maria Mozdahs imponerende rolletolkning, som gis mulighet for å formidle et mer komplekst følelsesregister. Rundt henne reduseres de øvrige karakterene, og i særlig grad de kvinnelige – hovedsakelig til effektive arketyper: Fra den naivt servile kusinen til den trangsynte, ondskapsfulle tanten. Dermed får filmen bare antydet, ikke egentlig skildret, det som er et komplisert nettverk av strukturell undertrykkelse.

Hva vil folk si forteller ikke en ukjent historie. Og nettopp derfor er det ekstra synd at den velger en form som nok griper tak i publikum, men ikke i samme grad nyansene.

I promoteringen av filmen har Iram Haq vært omhyggelig med å presisere ønsket om å nyansere fremfor å provosere i skildringen av pakistansk kultur