Barnas plass på kunstnerdrevne visningssteder

De kunstnerdrevne visningsstedene karakteriserer norsk kunstliv og er viktige arenaer for utviklingen av ny kunst. Det konkluderer Kulturrådet med i sin nypubliserte rapport Kunstnardrivne visningsrom. Årestadar for ny kunst.

Publikum får derimot lite omtale i rapporten. Barn og unge er så å si totalt fraværende. Rapporten stiller seg likevel spørrende til om de kunstnerdrevne visningsstedene også kan forventes å utforske nye måter å forholde seg til publikum på. Konkrete tiltak for barn, som verksteder, barneomvisninger og utstillinger tilpasset barn og unge, ser ut til å være forbeholdt de store institusjonene. Betyr det at kunstnerdrevne visningssteder og barn er en dårlig match?

Ingen prosjekter spesielt rettet mot barn

Rapporten er skrevet av Jorunn Veiteberg på oppdrag av Kulturrådet, og evaluerer støtteordningen for kunstnerdrevne visningssteder, et pilotprosjekt hos Kulturrådet fra 2010 til 2015. Målet var å profesjonalisere feltet, og 5,3 millioner kroner ble fordelt på i alt fem kunstnerdrevne visningssteder: Kurant Visningsrom DA (Tromsø), The Small Projects Gallery (Tromsø), Entrée (Bergen), Dortmund Bodega (Oslo) og 1857(Oslo).

Periskop har snakket med kunstnerdrevne visningssteder både i og utenfor pilotprosjektet. Ingen av dem vi har vært i kontakt med har presentert utstillinger som er spesielt rettet mot barn og unge.

Randi Grov Berger er daglig leder ved Entrée i Bergen, en av mottakerne av støtte fra Kulturrådets prøveordning. Hun mener at deres utstillinger er inkluderende overfor barn og unge, selv om de kanskje ikke er spesielt tilpasset målgruppen.

– Jeg tenker at barn og unge kan få like mye ut av mange av utstillingene våre som voksne. Man må kanskje snakke om prosjektene på en litt annen måte når det kommer en tiåring inn i rommet, men det er ikke et problem, sier Grov Berger.

Et spørsmål om ressurser

At formidlingen til barn i all hovedsak foregår på et slikt individuelt plan, samsvarer også med Kulturrådets rapport. Her står det at egne publikumstiltak ikke er blant de kunstnerdrevne visningsstedenes styrke. «Utforskinga deira ligg først og fremst i produksjonen av utstillingar og kva ei utstilling kan vera», skriver Veiteberg.

– Det har vært noen prosjekt hvor jeg kunne ønske jeg hadde ressurser til å gjøre en workshop for barn og unge, forteller Berger fra Entrée.

– Men ting går ganske fort. Utstillingene står fire til seks uker, med kun korte pauser mellom hver. Hvis vi hadde hatt utstillinger som stod i fire måneder sånn som museene, tror jeg kanskje vi hadde tatt oss mer tid til å jobbe mot spesifikke publikumsgrupper, sier hun.

Berger mener likevel at det er foreldre og lærere som først og fremst avgjør hvilket tilbud barna får.

– Uansett om man tar med barn på de større institusjonene eller hit til Entrée, så er barna avhengige av å være med en lærer eller en forelder. Det er klart at de store institusjonene som Bergen Kunsthall og KODE har mer ressurser til å holde workshops og guidede turer tilrettelagt skoleklasser. Men man trenger ikke være redd for å ta med ungene sine på et mindre visningssted bare fordi det ikke finnes tegnesaker og et eget bord med små stoler.

Mener kunstinstitusjonene må heve standarden

Visningsstedet 1857 i Oslo, drevet av Stian Eide Kluge og Steffen Håndlykken, mottok også støtte som en del av Kulturrådets pilotprosjekt. Kluge erkjenner at det er de store kunstinstitusjonene som i størst grad henvender seg til barn som publikumsgruppe, men synes ikke at hovedstadens institusjonen ivaretar samtidskunsttilbudet for barn og unge.

– Man skal kanskje ikke benytte anledningen til å slenge sure meldinger om andre. Men vi har flere offentlige institusjoner i Oslo som har egne program for å inkludere barn og unge, og jeg tenker at mange av tiltakene fremstår utrolig halvhjertet. Sånn: «Her har du Kirkeby-malerier på veggen, tegn din egen Kirkeby», sier han.

– Det er ikke en stor flora av gode måter å inkludere barn og ungdom på hos de etablerte kunstinstitusjonene. Det burde være flere utstillinger som er tilrettelagt på en måte som tar barn og unge som publikum på alvor, ikke bare for å bøte på en dårlig samvittighet, sier Eide Kluge.

– Men burde ikke også de kunstnerdrevne stedene ta ansvar?

– Det handler veldig mye om ressurser. Vi lager utstillinger i like stort omfang som kunsthaller gjør, men er en stab på tre som ikke utgjør mer enn én og en halv stilling. Jeg er helt med på at det kunne vært veldig flott om også steder som oss hadde forsøkt å gjøre prosjekter som var rettet mot barn, men det føles som de virkelig store institusjonene som har større budsjett heller burde ta det ansvaret. Vi kan bare rette oppmerksomheten vår mot én ting av gangen. Sånn er det ikke for de store museene.

Likevel poengterer Eide Kluge at en økning i ressurser ikke nødvendigvis hadde ført til mer fokus på barn og unge.

– Mer ressurser ville ikke automatisk ført til en forgrening som holdt på bare med barn og unge. Det påfallende er at det virker som kunstinstitusjoner, oss inkludert, i det hele tatt ikke vet hvordan de skal henvende seg til barn. Og det er jo ganske interessant.

Mer trøkk på «lekne» utstillinger

Prosjektrom Normanns i Stavanger var ikke en del av Kulturrådets prøveordning, men er i likhet med de andre rommene kunstnerdrevet. De opplever også spørsmålet om ressurser som avgjørende når det gjelder målgruppetilpasning.

– Det er et kapasitetsspørsmål. Det er alltid en balanse mellom å klare å få tiden til å strekke til både som kunstner og som driver av et kunstnerstyrt visningssted, sier Elin Melberg, som driver Normanns sammen med Margrethe Aanestad.

Hun poengterer derimot at de merker mer publikumsinteresse for utstillinger som kan appellere til både barn og voksne.

– Vi hadde for eksempel en utstilling med Anja Carr nå nettopp med noen gigantiske My Little Pony-er hvor vi prøvde å henvende oss mer til den yngre generasjonen og særlig til foreldre. Vi merker at det er mer trøkk på utstillinger som er litt mer lekne, sier Melberg.

Likevel er det heller ikke for Normans aktuelt å tenke spesifikk formidling mot barn i nærmeste fremtid.

­– Det er veldig krevende å lage et eget program for barn, både organisatorisk, økonomisk og tidsmessig. Pr. dags dato har vi ikke kapasitet, sier Melberg.

– Mindre prestisje i kunst for barn

Kurant er ett av to visningssteder i Tromsø som mottok støtte fra pilotprosjektet.

– Jeg må innrømme at vi har ikke tenkt noe særlig på tilrettelegging eller program for barn og unge. Det har ikke vært en prioritet hos oss, forteller Henrik Sørlid som sammen med Lisa Helstrøm Jørgensen og André Enger Aas driver galleriet.

– Kurant ble opprettet av og for studenter, og oppstod som et direkte resultat av at det ble startet et kunstakademi her for ti år siden. Nå har vi utviklet oss til å være et sted med en annen type økonomi og et større nedslagsfelt, men det er fortsatt miljøet rundt akademiet Kurant vokser ut av. Barn og unge har ikke vært et opplagt fokus for oss, sier Sørlid.

En annen grunn til at det ikke er mye kunst for barn og unge på de kunstnerdrevne stedene er, ifølge Sørlid, at det ikke er særlig meritterende.

– Som ung samtidskunstner prøver man å bygge seg en karriere. Å gjøre ting spesielt rettet mot barn og unge kan for mange oppleves som mindre prestisjefylt. Jeg sier ikke at det er riktig, men jeg tror mange tenker sånn, sier han.

Et sosialt relatert kunstprosjekt

Tenthaus Oslo er blant visningsstedene som har hatt et tett formidlingssamarbeid med ungdommer. Et langvarig prosjekt med Hersleb skole involverer skoleklasser i utstillinger og workshops med utstillerne.

Ebba Moi, som står bak Tenthaus sammen med Helen Eriksen og Stefan Schröder, understreker likevel at utstillingene henvender seg til offentligheten som helhet, ikke til en spesiell målgruppe.

– Når vi har en utstilling er det viktig at den er offentlig. Men i selve formidlingsdelen, eller den deltagende kunstdelen i vårt prosjekt, der involverer vi ungdommer, sier hun.

Moi er likevel usikker på om denne aktiviteten blir anerkjent som en del av deres kunstneriske praksis eller bare som et publikumstiltak.

– Jeg tror vi blir tatt seriøst som visningssted, men den delen av vår virksomhet som retter seg mot barn og unge blir kanskje ikke alltid blir regnet med. Jeg tror de fleste på kunstscenen forholder seg til oss bare som et visningssted, men vår praksis er mer enn det. For oss er de prosjektene vi gjør med skoleklasser et sosialt relatert kunstprosjekt. Dette formidlingsaspektet jobber vi med å styrke, fordi vi syntes det er viktig og interessant.

– Hvorfor har dere valg å gå denne veien?

– Å se utviklingen hos elevene over tid er motiverende. Det er mer interessant for oss enn å bare drive et galleri, sier Moi.

– Mener du det burde være mer kunst for barn og unge, eller formidling til barn og unge, blant de kunstnerdrevne stedene?

– Vi på Tenthaus mener at det ikke finnes kunst for barn og unge, det finnes bare kunst. Hvis flere kunstnerdrevne steder skal rette seg mot unge bør det i så fall bygge på en egen interesse, dette er ikke noe alle må gjøre. Men vi ser at direkte involvering skaper en større interesse, så det finnes masse potensiale for et nytt publikum hvis de ønsker det.