Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Barndomsnostalgi for voksne

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag, 12 oktober 2018

Magien er fraværende i denne verdensomflyvningen på vers gjennom tid og over land.

↑ Fra Kristin Bortolottis bok Den magiske pappesken. Foto: Cappelen Damm

Som barn ble jeg først lest for, og senere leste jeg selv i filler H. C. Andersens eventyr. Den illustrerte gule utgaven fra N.W Damm & Søn (1953) med Vilhelm Pedersens Klosshans på omslaget.

Omslag av H.C. Andersen Eventyr, 1953

Eventyrene var deilige, noen både grusomme og forferdelig triste, slik eventyr nå engang er. Siden jeg tidlig hadde sans for både spenning og det sentimentale, lot jeg meg villig gripe. Vilhelm Pedersens illustrasjoner aktiverte mine egne fantasier, også når eventyret var slutt. Illustrasjonene var temmelig dystre i uttrykket, men fint tegnet i sort/hvitt  med spiss penn.

Bildene visualiserte leseropplevelsen, utvidet den, og fikk meg til å drømme meg bort til eksotiske landskap og opplevelser. Jeg var i eventyret «Den flyvende koffert»: Det om kjøpmannssønnen som brukte opp farsarven på tull og tøys, fikk en koffert av en venn til å pakke sakene sine i. Siden han ikke eide noe lenger, satte han seg selv i kofferten, og den viste seg å kunne fly. Bildet der han flyr av sted, over land og hav – der begynner det virkelige eventyret.

Illustrasjon: Vilhelm Pedersen, fra H.C. Andersens Eventyr (N.W Damm & Søn, 1953)

Den magiske pappesken


Tekst og illustrasjon: Kristin Bortolotti

Cappelen Damm, 2018

Når jeg leser Kristin Bortolottis bildebok Den magiske pappesken, der hun selv står for både tekst og bilder, tenker jeg at hun har den samme fascinasjonen jeg selv har for illustrerte klassikere og eventyr av blant andre Jules Verne, Jonathan Swift, H. C. Andersen, Selma Lagerlöf og Maurice Sendak. Nostalgien er fremtredende i barnelitteraturen fordi den voksne leseren ønsker å gi videre til egne barn det de selv gledet seg over som barn.

Nostalgi selger

Den magiske pappesken står i en tradisjon, ikke bare når det gjelder valg av tema: Å fremme barns fantasi og eventyrlyst i den hektiske hverdagsrealismen. Boka står også i en nostalgisk bildeboktradisjon i dag. Da Gaute Heivoll og den danske illustratøren John Kenn Mortensen tidligere i år kom med første bind i en bildebokserie om de syv dødssyndene, proklamerte en anmelder at boka varselet en ny æra for barnelitteraturen. Stilmessig låner den boka trekk fra midten av 1800-tallet og Charles Dickens’ litterære figurer i tekst og illustrasjoner. I Bortolottis bok har formgiver Elisabeth Vold Bjone valgt en gammel stil i innbinding og layout til boka.  Permen er i fotografert papp slik at det ser ut som et sjirtingbind (papp overtrukket med bomullsstoff) der tittelen er preget i gull. Nostalgi selger! Det er ikke noe nytt.

Boka står også i en nostalgisk bildeboktradisjon i dag.

Han er kategorisert som en «oppdager», hun er en «eventyrerske». Attributter og benevnelser bidrar til å opprettholde et både arkaisk og stereotypt kjønnsrollemønster.

Hyperrealistisk sirlighet

Debutanten Kristin Bortolotti har dedisert boka til sine to barn. Bokas hovedpersoner er to barn i 3-6 års-alder, konvensjonelt karakterisert med dagens attributter: Gutten med capsen bak fram, joggesko og røff pilotjakke, jenta med kjole, pensko og kosedyr. Han er kategorisert som en «oppdager», hun er en «eventyrerske». Attributter og benevnelser bidrar til å opprettholde et både arkaisk og stereotypt kjønnsrollemønster: Gutt som den aktive, jente som svermerisk.

Barna finner en pappeske, setter seg i den, og verden åpner seg. De flyr over land og hav, følger Melkeveien blant tusenvis av stjerner. De dykker ned til korte besøk på planeten jorden blant dinosaurer i urtiden, de seiler over havet som sjørøvere og vandrer i et dystopisk framtidsscenario av et bylandskap. Nest siste oppslag viser de to barna sovende i en ganske alminnelig pappeske. Bildene er vakkert, tilnærmet hyperrealistisk sirlig tegnet med bløt blyant i sort-hvitt. En slik stil krever stor tegneferdighet. Dessverre preges illustrasjonene av at foto-forleggene er for tydelige, og bildene blir noe kantete. Det er flinkt tegnet, men ikke godt nok.

Foto: Cappelen Damm

Språket endrer seg

Barna og esken er stort sett avbildet i landskap uten avgrensninger, de er utenfor tid og rom. I begynnelsen er perspektivet i et barns øyehøyde, både i tekst og illustrasjon og med bilde og tekst i hvert oppslag. Hverdagens kjas og mas er visualisert i slags hverdagsrealisme. Her er pappesker, gamle bøker, en fiolin, en gammeldags Singer symaskin, et røket perlekjede og et par tidløse, velbrukte skoletter.

Intensjonen er god. Bortolotti hyller og løfter fram barns evne til fantasi midt i en hektisk og kaotisk hverdag der det er ofte er liten plass for drømmer.

Teksten står i en barnerimtradisjon: Enkle vers med enderim som opptrer i ulik rekkefølge:

«Voksne stresser uten stans

og legger ting i bokser.

Sorterer, lukker, stabler dem

Til tårn som bare vokser….»

 

Noen steder forstyrres versene av haltende rytme:

 

«…«Lysår, bølger, virveldyr;

reisen har tatt på.

Oppdageren og eventyrersken

har sluknet nå.»

 

Og det blir direkte feil når illustrasjonen viser barna i en pappeske som svever høyt oppe over jordbuen, og teksten lyder:

 

«…Hav og land forenes,

orkaner glir forbi.

Helt øverst dingler pappesken,

Bekymringsløs og fri.»

 

Man dingler fra noe, eller i noe, denne pappesken svever. Mulig de nevnte eksempler er småplukk, men jo lenger ut i boka jeg leser jo mer endrer språket seg, fra det enkle, til temmelig kompliserte begreper barn vil ha problemer med å forstå. Som der bildet viser de to barna i pappesken i silhuett over det som ser ut som jordkloden. Det er vår klode, men før kontinentene drev fra hverandre, før jordskorpen ble stykket opp, slik vi kan lese:

 

«…Et superkontinent «Pangea»;

verden før den brast.

Et puslespill i urhavet,

syv brikker lenket fast.»

 

Mot slutten av boka ser vi igjen ned på de to barna der de sover i esken sin. Det voksne fugleperspektivet er på plass igjen.

Bortolotti hyller og løfter fram barns evne til fantasi midt i en hektisk og kaotisk hverdag der det er ofte er liten plass for drømmer.

De voksne

Kunst bygger på annen kunst, ingen skaper i et vakuum. Det gjelder både bildekunst og litteratur. Å stå i en tradisjon er relevant. Det gjør Kristin Bortolotti.

Tema for boka er at barn gjennomgående oppfordres til å bruke fantasien, til å finne, dikte og drømme egne eventyr, men slik jeg leser denne boka er det de voksne som kommer til orde. Det er ikke barnas undring, fantasi og spørsmål jeg leser om, men voksnes referanser til andre tiders eventyrlige reiser, hos Jules Verne, H. C. Andersen eller i fremtidsdystopier på film. Vi svever ikke over kloden med barnets blikk, sinne og undring. For å få til det må bildebokskaperen våge å ta barnets perspektiv, og dikte videre derfra.


Stikkord:
· · · · ·