Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Barnet er tilbake!

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 19. februar 2019

For designere og arkitekter er barnet igjen kommet i sentrum.

↑ Lekeplassen er et av elementene i barns omgivelser som i økende grad diskuteres. Her ses en av lekeplassen av det kanadiske selskapet Earthscape, som spesialiserer seg i feltet. Foto: Earthscape.

En gang var design for barn noe av det mest revolusjonerende designere og arkitekter kunne arbeide med. For de tidlige modernistene i første halvdel av 1900-tallet var design for barn blant annet en måte å vise at deres designløsinger ikke kun var dedikert de priviligerte i samfunnet, og således en naturlig forlengelse av deres praksis.

Alma Siedhoff-Buscher var en av få kvinner på Bauhaus som fikk studere på en annen avdeling enn veving, og i sitt arbeid på treverkstedet skapte hun en bokstavelig tolkning av de geometriske prinsippene som dominerte på skolen. Hennes byggesett for barn bestående av halvsirkler, trekanter og rektangler er i senere tid ett av de mer ikoniske arbeidene skapt på skolen. I sitt design for barn som blant annet bestod av en trillebår, en barnestol og en tråbil, forsøkte Gerrit Rietveld bevise at De Stijls prinsipper var anvendelig på tvers av generasjoner. For ikke å glemme den russiske designeren El Lissitzky og hans About Two Squares, en eksperimentell barnebok som aktiverte alle elementene i en settekasse.

Men i dagens Babybjorn- og Stokke-hverdag er det få som tenker at design for barn er særlig provoserende eller noe symbol på nybrottsarbeid. Design for barn har de siste tiårene blitt mer tilpasset et normativt familieliv enn eksperimentelle tankegods.

Men kanskje er det i ferd med å snu? Det hevder i alle fall den amerikanske arkitekturkritikeren Alexandra Lange i sin nyeste bok The Design of Childhood. Gjennom en møysommelig utforskning av designhistorie fra 1800- og 1900-tallet fram til i dag, argumenterer hun for at tanker fra det hun mener er de mest formative, historiske årene for design for barn – 1910- og 1970-årene – er på vei tilbake.

I sin nye bok påstår Alexandra Lange at en ny interesse for barnet gror innen design- og arkitekturfeltet. Foto: Bloomsbury Publishing.

The Design of Childhood


Av Alexandra Lange, 2018

Bloomsbury Publishing

Utover 1800-tallet ble barnet i økende grad ansett som et fullverdig menneske, et menneske som trengte et eget rom og egne ting.

Nybakt revolusjonær

Å påstå at barnet nok engang kan ses på som et opprørselement og et symbol for nytenkning er faktisk ikke helt søkt. Ser vi på utviklingen i kunstfeltet, både i Norge og internasjonalt, blir barnet igjen hentet fram og feiret gjennom både dedikerte utstillinger for målgruppen og egne museer.

Barnet er ny interesse for Alexandra Lange, som allerede er en etablert stemme i arkitektur- og designfeltet, med en publiseringsliste som inkluderer New Yorker, New York Times og Dezeen. I hennes tidligere bøker retter hun hovedsakelig blikket mot de voksnes erfaring av omgivelsene, som i The Dot Com City: Silicon Valley Urbanism (2015) og Writing About Architecture: Mastering the Language of Buildings and Cities (2012).

I likhet med de fleste nybakte foreldre, var det å få barn selv som ga grobunn for Langes nyvunne interesse for verdenen som omgir dem. Og det er her boken starter. Lange forteller om hvordan hun selv måtte ta oppgjør med fordommene som hviler over å skrive om barn, for å kunne gå løs på oppgaven hun hadde gitt seg selv.

I boken følger vi utviklingen av barnet som figur i design og arkitektur, og hvordan forandringer i samfunnet også har endret perspektivet på barnet. Man kanskje aller viktigst viser den hvordan design for barn har vært del av å forandre samfunnet.

Barn som barn eller mini-voksne?

Lange bruker en del plass på å sette forståelsen av barnet i en historisk kontekst. I våre dager er det nyttig å bli minnet på at barnet som selvstendig figur er en relativ nyere oppfinnelse. Det er først på midten av 1800-tallet at miljøer og objekter begynner å skapes spesielt med tanke på barns egenskaper og behov. Lange beskriver også hvordan det debatteres om barndom i det hele tatt eksisterte før middelalderen, og viser blant annet til hvordan kristne miljøer på 1500- og 1600-tallet anså barnet som født syndig. Kun ved å arbeide hardt og med noen som gikk foran med gode eksempler kunne de bli voksne og moralske mennesker.

Utover 1800-tallet ble barnet i økende grad ansett som et fullverdig menneske, et menneske som trengte et eget rom og egne ting. Det vokste fram en bevissthet rundt barnet som en egen person, og ikke bare som en mini-voksen. Utviklingen tar barnet fra synder til noe nærmest helgen-aktig, som i sin uskyld kan lære voksne om meningen bak kjærlighet og personlige offer. Det er i denne konteksten at pedagoger, kunstnere, designere og arkitekter retter fokuset mot barn.

Og det er ifølge Lange her røttene til design for barn starter. Utover århundret får vi nye leketøy, lekegrinder, egne tallerkener og bestikk, barnerom, barnehager og lekeplasser. Idet tjenerstabene forsvinner, får barna delta rundt middagsbordet i egne, høye stoler som en erstatter for barnepiken i middelklassefamilien. De høye stolene blir symbolet på en familie som henger med i tiden – nærmest et revolusjonerende objekt i seg selv.

En by der fartsgrenser er lavere, med mindre biler, mer offentlig transport og flere parker og samlingssteder, er byer som ikke er bygget for bilen, men for et mangfold av familier.

Nye ideer og «nye» barn

Boken bygges opp i kapitler som tar for seg byggeblokker, huset, skolen, lekeplassen og byen. I kapitlet om lekeplassen referer Lange til arkitekturhistorikeren Roy Kozlovsky som skriver om paradokset han knytter til moderne diskurs rundt lek. På starten av 1900-tallet blir lekeplassen ifølge Kazlovsky: «subjected, just like education, to the social and political design of others». I stedet for å være et sted for barnet, og et møtepunkt for både barn og voksne, blir lekeplassen et sted som viser til designerens fagdiskurs og politiske overbevisning.

En slik overstyring av den opprinnelige funksjon til et designobjekt er et fenomen vi tidvis finner i design for barn. Gjennom historien blir objekt og omgivelser rettet mot barnet ofte en plattform der designere uttrykker egne eksperimentelle ideer, så vel som politiske og sosiale verdier.

Lekeplassen som sosialt element og byggverk har blitt grundig diskutert – også her på Periskop – nettopp fordi det er en historisk interessant del av byplanlegging og de siste århundrenes samfunnsutvikling. Det er altså ingen overraskelse at også Lange er interessert i lekeplassen som et objekt for sitt studie. Med sitt arkitektoniske utgangspunkt, og som et tilsynelatende samlende element for både barn og voksne, har lekeplassen et enormt sosialt og kunstnerisk potensial i både byen og tettstedet. Interessant nok beskriver Lange hvordan mange av de første lekeplassene også var tenkt som et integreringsverktøy mellom barn fra ulike sosiale sjikt. Slik ble lekeplassen allerede i startfasen et sted for sosial utforskning – ikke bare mellom barn, men også for designere og arkitekter.

Leiligheter til barnet

Lange dedikerer også et kapittel til byen – et begrep hun utvider til å romme tettsteder og suburbia. Her gjør hun et poeng av å fremme ideen om at en by tilpasset barnet er en by tilpasset oss alle. For eksempel er det økonomiske fordeler med flere barn i byene, mener Lange, og en by der fartsgrenser er lavere, med mindre biler, mer offentlig transport og flere parker og samlingssteder, er byer som ikke er bygget for bilen, men for et mangfold av familier.

Men store hus gjør ikke nødvendigvis for glade familier. Lange siterer en familie fra Toronto som forteller om venner med store hus, mens de selv bor i leilighet: «We have friends with large homes and they’re constantly working on it, and we’re like ’bye, we’re going to the R[oyal] O[ntario] M[useum]». Byer med samlingssteder som museer og parker, kan ifølge Lange bøte på en mangel av store hus og hager. I et samfunn som Norge, der normative familiestrukturer ofte tilsier at familietilværelsen er forstadsliv og tre etasjer, er dét et befriende og konstruktivt forslag.

Flere byplanleggere i dag arbeider for et byliv som frigjør mer rom til skoler, parker og transportsystemer. Familielivet i leilighet, slik Lange påpeker, er også en løsning på segregerte samfunn – nabolag innad i eksisterende urbane miljøer tilgjengeliggjør privilegier som en god park og god skole for flere, og ikke bare de som har råd til å bo i de beste nabolagene eller de fineste villastrøkene.

Vi kan lære av barns omgivelser

Barnet anses ikke lenger som syndefullt, ikke lenger en helgen, men like fullt blir design for barn til tider en refleksjon av voksnes kvaliteter og verdisyn.

Kanskje har Lange rett i at vi står overfor en ny revolusjon i måten vi forstår barnet på – at vi gjennom barnet igjen kan tenke nytt og bedre om både omgivelser og utforminger. Det som er sikkert er at dersom vi nok en gang skal tilbake til ideen om at barnet leder oss framover i design- og arkitekturfeltet, slik Lange påstår, er det nødvendig å forstå historien som har ledet opp til det. Og ikke minst, at vi setter av tid til å lese og forsøke å forstå de objektene vi allerede assosierer med barnet og hva vi kan lære av dem. Det kan Lange hjelpe oss med.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · ·