Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Barneverksted mot storkapitalen

KATEGORI

Fagstoff,

SJANGER

Kronikk,

PUBLISERT

mandag 24. august 2015

Karlsøyfestivalen er en feiring av motkreftene fra 70-tallet og gir barna en praktisk rolle i å befeste festivalens politiske mål. Kunst, kultur og verkstedsaktivitet brukes til å viske ut statusskillet mellom intellektuell og praktisk aktivitet.

↑ Illustrasjon: Flu Hartberg

Den som vil forstå det ideologiske opphavet til at kulturinstitusjonene forsøker å bringe barn inn i kunsten ved hjelp av poesiverksted[1] og workshoper[2] bør ta turen til Karlsøy neste sommer. Karlsøy er kjent som fristed for hippie-inspirerte avhoppere fra storsamfunnet. I småsamfunnet skal mennesker være selvberget. Så når barna på Karlsøys mest levende kulturelle begivenhet, Karlsøyfestivalen, lærer å lage eget klokkespill av det de finner på øya, lærer de også ideologi. Grunntonen i festivalens barnetilbud er at den beste moroa lager du sjøl. Barna dyrker mat, lager instrumenter og også leggetid i den rusfrie familiecampen er små happeninger der barn og voksne jobber og leker på en gang. Men det er et stykke fra disse konkretene til festivalens ambisiøse politiske mål.

Fakta


SERIE:

Hva vi snakker om når vi snakker om barn

Periskop har invitert sosiolog Lisbeth Fullu Skyberg, Marie Skyberg Borgen og samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen til å utforske hva samfunnsfaglig teori kan bidra med i diskusjonene om kunst og kultur for barn og unge. Målet er å forstå bedre hva som gjøres for hvem på kulturfeltet.

Barna lager instrumenter av søppel. Foto: Anka Nordenborg

Tidlig på 70-tallet var øya arkeeksempelet på nedlegging av utkant-Norge. Inspirert av den radikale visegruppa PS-gruppas sang «Karlsøy i Troms» flyttet en gruppe unge idealister dit fra storbyen for å vise at en alternativ levemåte var mulig[3]. De ferske karlsøyværingene hadde sett seg trøtte på abstrakte kafédiskusjoner om det klasseløse samfunn, og protesterte med praksis ikke bare mot moderne kapitalisme og forbrukskultur, men også mot ml-bevegelsens teoretiske bybaserte organisasjon.

Jordbrukskollektiver ble opprettet på øya, og bygget opp rundt økologi, selvberging og antimaterialisme – samfunnet ville stå på egne ben. Disse verdiene feires fremdeles med den årlige Karlsøyfestivalen. Skal festivalen oppdra barn inn i den 50 år lange tradisjonen for en dobbel protest, må den forene det ideologiske med det praktiske.

Å erfare begrepene

Karlsøyfestivalen sikter ikke lavt i sitt manifest for feiringa. Den skal stå for en protest mot «rasering av distriktene, miljøødeleggelsene, rasisme og diskriminering (…) kolonialismen, utbyttinga og den brutale undertrykkinga av verdens folk».[4]Samtidig skal den være en feiring av «alle positive motkrefter!».[5]

Karlsøyfestivalen inviterer barna inn i sin kontrære verden på en måte som også ser ut til å være inspirert at alternativ pedagogikk. Mens de voksne må igjennom politiske foredrag og workshops i tillegg til konsertene er det for barna lagt opp til at verdiene i manifestet skal tilegnes gjennom lek, verkstedsaktivitet og selvorganisering. Barna er selv med å organisere det praktiske rundt opplegget, og lærer miljøbevissthet gjennom å lage kjoler og xylofoner av søppel og ting de finner rundt på øya, fange sin egen fisk og tilberede den i fellesskap. Økologi og solidaritet er ikke abstrakte begreper for Karlsøyfestivalens barn, men konkrete erfaringer.

En slik pedagogisk strategi minner om det som blir kalt progressiv pedagogikk, grunnlagt av den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey på begynnelsen av 1900-tallet. Den bygde på prinsippet om «learning by doing», og vektla at den praktiske betydningen av kunnskapen skulle tydeliggjøres.[6]Progressiv pedagogikk var en reaksjon på det som ble oppfattet som en autoritær og elitistisk læringsform der de på forhånd fastlagte læreplanene besto av foreldet kunnskap.[7]

Slik sett hadde Deweys tilnærming en antiautoritær slagside som ble tatt opp igjen av filosofen Hans Skjervheim på 70-tallet. Slik pedagogikk blir stadig forsøkt og latterliggjort i skolen, mens den totalt dominerer Karlsøyfestivalens opplegg for barna.

Å bryte hierarkiene ned.

Barna oppfordres til å være aktive aktører idet de ulike aktivitetene skrider fram. I forkant av moteshowet der de nylagede resirkulerte antrekkene skal vises fram, er det barna selv som fikser på hverandres selvlagde kreasjoner, kaller inn til oppmøte fra scenen, og roer hverandres nerver før framvisningen. På denne måten er de med på å påvirke både form og innhold i læringsopplegget. Resultatet av den kompetansen som tilegnes er umiddelbart synlig. Med dette avviser man også fastsatte standarder for hva som er eller burde være innholdet i dannelsen barna mottar.

Denne pedagogiske strategien fungerer som et speilbilde på Karlsøys ideologiske grunnlag. Gjennom å viske ut skillet mellom teori og praksis, og la disse smelte sammen i en og samme erfaring, viskes statusskillet mellom intellektuell og praktisk aktivitet ut. På denne måten blir festivalens pedagogikk ikke bare en motvekt til en teoritung skolehverdag, men en del av protestfesten.

Karlsøy er dessuten et egnet sted for en slik nedbrytning av hierarkiet mellom intellektuelt og manuelt arbeid. Å lære gjennom å erfare er tradisjonen for det nordnorske fiske- og jordbrukssamfunnet. Kompetansen oppstår gjennom å leve i en nærhet til naturen, som den urbane middelklassen nå søker å nærme seg gjennom øyhoppingsferier i Lofoten. Det er en organisk kompetanse som ikke lar seg inn i et byråkratisk skjematisk utdanningsløp.[8]

Generasjonen som for femti år siden så seg mette på et abstrakt og teoretisk opprør, flyttet nordover for å starte økologiske jordbrukskollektiver uten å ha formell kunnskap på området. Etter hvert ble de rike på konkret erfaring. Samfunnet på Karlsøy ble aldri begynnelsen på en verdensrevolusjon, men revolusjonerte livene til dem som viet livet sitt til å være selvbergede bønder. Karlsøyfestivalen er med på å bekrefte at de skjebnesvangre valgene som ble tatt på 70-tallet var verdt det, til tross for at verden har gått i en helt annen retning enn de kjemper for.

Ut eller inn?

Tradisjonelt har den dedikerte venstreradikale opplevd en konflikt mellom en dragning innover i seg selv, og en sterk bevissthet rundt urett i den ytre verden. En slik konflikt mellom inderlighet og utadvendthet forbinder vi kanskje spesielt med de urbane 68-erne. Rus, meditasjon og selvrealisering virker umiddelbart ikke så enkelt å forene med det praktiske politiske opprøret eller revolusjon. Også i denne konflikten valgte de ferske karlsøyværingene standpunkt, prinsipielt i det minste, og løftet opp den praktiske, hardtarbeidende tilstedeværelse i det ytre.

Dette standpunktet om utadvendthet videreføres til barnebarna ved at de aktiviseres og selv integreres som en del av kulturtilbudet under festivalen. Heller enn personlig vekst skal den enkelte løfte fellesskapet. Det er ikke om å gjøre å male de fineste halsbåndene av tre, som for øvrig fungerer som festivalpass for alle festivaldeltakerne, men å lage dem sammen.

Det viste seg likevel at konflikten ikke var så enkel å løse, og at den enkeltes ønske om å realisere seg selv ikke hadde gode vekstvilkår i jordbrukskollektivene på Karlsøy. Mange valgte etter noen år å reise tilbake til byen[9]. Det er likevel dette standpunktet om utadvendthet som 68-generasjonen vil videreføre til sine barnebarn.

Ut av kulturen.

Den lille øya i Nord-Troms egner seg perfekt for å iscenesette det doble opprøret festivalen står for. Siden innlandsbonden ble symbolet på det rotnorske gjennom nasjonsbyggingen på 1800-tallet, har Nord-Norge blitt stående utenfor den norske kulturelle kanon. Nordnorsk kultur har ikke blitt definert inn i den nasjonale kultur før artister som Röyksopp og Lene Malin spilte popmusikk med internasjonal appell. Et slikt utenforskap har ført til lavere kulturell selvtillit i nord enn i sør, skriver Morten A. Strøksnes.[10]

Foto: Anka Nordenborg

Foto: Frøya Andersen ©

Dette utenforskapet gjør landsdelen symbolsk sett egnet for opprør mot det etablerte, selv om resultatene like gjerne viser hvor vanskelig motstand er. 1970-tallets ideologiske overbygning var en blanding av nostalgisk lengsel tilbake til selvbergingssamfunnet og politisk radikalisme,[11] og Karlsøy tilfredsstiller begge behovene. Den unge, urbane middelklassens skepsis til det moderne ga ikke så voldsom materiell uttelling for utkant-Norge, men skapte positive fortellinger. Karlsøy blir både et symbol på utopien om livet utenfor kapitalismen og ideologien om hvor godt mennesker har av å oppholde seg i ubesudlet natur.

Karlsøyfestivalen bidrar til at øya, til tross for at den siste geita er slakta,[12]  fortsatt er en geografisk manifestasjon av norsk motkultur. Gateavisas skriftlige opprør gikk, for en gangs skyld ikke bare psykoaktivt, opp i røyk da et lynnedslag utløste brann i karlsøykulturens arnested i Hjelmsgate 3 i Oslo i fjor[13]. På Karlsøy derimot, sender midnattssola vennlige stråler mot stødige fjell mens barna løper rundt innhyllet i tomme vedsekker og retter sine klare våkne øyne utover mot verden.

 

Litteratur:

Brox, Ottar. «Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk». Pax, 1969.

Dewey, John. «Democracy and Education». Floating Press, 2009.

Strøksnes, Morten A. «Hva skjer i Nord-Norge?». Kolon, 2006.

Karlsøyfestivalens manifest: https://karlsoyfestivalen.wordpress.com/

http://www.nrk.no/troms/–det-er-perfekt-her-1.11319380

http://www.klassekampen.no/40491/article/item/null/da-hatt-og-frakk-forsvant

http://karlsoyfestival.com/presseklipp/161_karlsoy_festivalen_reportasje.pdf

https://snl.no/pedagogikk

[1] Olaf H  Hauge-senteret, http://www.haugesenteret.no/ohh/no/framside/snarvegar/Skular+og+barnehagar.d25-Sw7rS2e.ips

[2] Nasjonalmuseet, http://www.nasjonalmuseet.no/no/utstillinger_og_aktiviteter/arrangementer/villa_stenersen/Sommerskole%3A+Korsmomoro.b7C_wlvWZZ.ips

[3] http://www.nrk.no/troms/–det-er-perfekt-her-1.11319380

[4] Karlsøyfestivalens manifest: https://karlsoyfestivalen.wordpress.com/

[5] ibid

[6] Dewey (2009): 163-65

[7] https://snl.no/pedagogikk

[8] Brox (1969): 75

[9] http://karlsoyfestival.com/presseklipp/161_karlsoy_festivalen_reportasje.pdf

[10] Strøksnes, Morten A. «Hva skjer i Nord-Norge?». Kolon, 2006): 20-21

[11] Strøksnes (2006): 39

[12] http://www.nrk.no/troms/–det-er-perfekt-her-1.11319380

[13] http://www.gateavisa.no/2014/10/04/hjelmsgate-update/

Annonser

Stikkord:
· · ·