Belyser ignoranse om sørsamisk kulturarv




Foreldrenes tap blir barnets bør i denne forestillingen om sørsamisk språk og kultur.

Rohde Aass Produksjoners nye ungdomsforestilling byr på viktig kunnskap som innbyr til en større refleksjon rundt samenes situasjon i dag. Samtidig er forestillingen med på å avsløre hvor pinlig lite mange nordmenn vet om urfolket vi deler landet med.

Forestillingen er basert på intervjuer med sørsamer og bærer tittelen Tjidtjie, som er sørsamisk for «mor». Tittelen peker mot et opphav på flere måter – både det biologiske og det kulturelle. Forestillingen premierte således på et gunstig tidspunkt: Med feiringen av Tråante 2017 – 100-årsjubileet for samenes første landsmøte – har Trondheim i år vært arena for en rekke kunst- og kulturarrangementer som på forskjellige vis har fremhevet den samiske arven.

Der mange av arrangementene i regi av Tråante naturlig nok har vært orientert rundt diskriminering av urfolk, presenterer imidlertid Tjidtjie en litt annen vri på denne problematikken. Forestillingens handling finner sted i 1995 og er kort sagt en beretning om et forsøk på å gjøre opp for tidligere tiders assimilasjon – og hvordan heller ikke dette viser seg å bli spesielt vellykket.

Tjidtjie


Tjidtjie (mamma) er en forestilling om å vokse opp på sørsamisk internatskole.

Forestillingen er basert på intervjuer med sørsamer som selv har vokst opp på internat. Den er skrevet og regissert av Ane Aass. Koreograf er Mia Habib, Frode Fjellheim er musikalsk konsulent. På scenen står joikeren Charlotte Kappfjell, trommeslageren Tor Haugerud, den unge samiske skuespilleren Marja Lisa Thomasson og danseren Erlend Audestad Danielsen. Tjidtjie har premiere under Olavsfestdagene 2017, og har blitt vist for ungdomsskole- og videregåendeelever gjennom Den kulturelle skolesekken i Sør- og Nord-Trøndelag.

Forestillingen er et samarbeid mellom Rohde Aass Produksjoner, Turnéteatret i Trøndelag og Åarjelhsaemien Teatere.

Denne anmeldelsen er basert på visningen på kulturhuset Isak i Trondheim 1. desember 2017.

Lekent om ufrivillig internatopphold

Skuespiller Marja Lisa Thomasson spiller den navnløse hovedrollen, en samisk jente som er barn og barnebarn av ofre for Norges assimileringspolitikk. Med det som nesten er som en monolog å regne, driver Thomasson forestillingen fremover. Store deler av stykket tar form som fortellerteater hvor den seksårige hovedpersonen beretter om sine opplevelser, selv om vi får et kort glimt av henne som ungdom mot forestillingens slutt. Hun blir sendt på et sørsamisk internat som fremstår som et krasjkurs i samisk språk og kultur. Ved å lære samisk grammatikk, matlaging og håndverk, skal hun gjenerobre sin kulturelle identitet. Vi aner at ambisjonene i større grad ligger hos visjonære foreldre og et samfunn som skal bøte på fortidens synder, enn hos jenta selv.

Internatet – til tross for sin velmente intensjon – blir skildret som et påtvunget og noe krampaktig alternativ til jentas livsstil på hjemstedet. Hjemme vandrer hun i fjellene og hjelper til med reindriften, mens på internatet utsettes hun for en mer skjematisk formidling av sørsamisk kultur. Jenta finner seg ikke til rette, og drømmer om å komme hjem til sin mor. Dermed blir den konstruerte tilværelsen på internatet en slags ufrivillig motsetning til det som fremstår som det ekte og naturlige samiske livet.

Med akkurat passe mengder innlevelse og ekspressivitet er Thomasson overbevisende som seksåring med musefletter. På scenen er også danser Erlend Audestad Danielsen, perkusjonist Tor Haugerud og Charlotta Kappfjell som moren, som bidrar med vakker, leken og usentimental joik. Samspillet mellom Thomasson og Audestad Danielsen er godt når sistnevnte, med presis kroppskontroll, forestiller en reinkalv i flukt som Thomassen til slutt får fanget. Eller når Audestad Danielsen går inn i rollen som medelev på internatet, og de to ender opp i en overbevisende slåsskamp hvor kroppsbeherskelse og presisjon er prekært. Innimellom synes jeg imidlertid dansen fremstår noe løsrevet fra handlingen. Sprangene, rullingen og de mange fallene kan virke litt meningsløse når de ikke kobles tydelig nok til forestillingens narrativ.

Foto: Turnéteatret i Trøndelag

Dermed blir den konstruerte tilværelsen på internatet en slags ufrivillig motsetning til det som fremstår som det ekte og naturlige samiske livet.

Legger ikke opp til emosjonell investering

Generelt er forestillingen noe ubestemmelig i sin henvendelse til publikum: Den har ungdom som målgruppe, men er fortalt fra en seksårings perspektiv. Dette gjør at henvendelsen blir noe sprikende. Det at store deler av forestillingen er frontalt orientert teater hvor hovedpersonen forteller publikum om sine erfaringer blant annet gjennom tilbakeblikk, antar jeg legger opp til et nokså modent publikum.

Som betrakter bør man også være erfaren og reflektert nok til å tolke enkelte fine, poetiske skildringer i manus samt sette pris på den enkle, men elegante, scenografiske estetikken utført av Gjermund Andresen. Det tror jeg ungdommene gjør. Men når så godt som hele forestillingen formidles gjennom verdensbildet til dette lille barnet, dannes en distanse mellom publikum og det som skjer på scenen. Ikke sånn å forstå at ungdom kun kan ha utbytte av forestillinger hvor karakterene er på deres egen alder. Men i dette tilfellet, hvor handlingen i utgangspunktet skildrer en situasjon få i publikum har opplevd, vil jeg anta at man trenger noen gjenkjennbare faktorer å forholde seg til for å bli emosjonelt investert i hovedpersonen.

Det er jo et poeng at hovedpersonens møte med grunnskolen og internatet skal skildres, men noen grep kunne med fordel ha blitt gjort for å engasjere et ungdomspublikum. Den ene gangen jeg opplever at forestillingen blir formidlet fra en ungdoms perspektiv, er helt mot slutten. Her får vi et ørlite glimt av hovedpersonen som blasert ungdom, når hun omsider har sluttet å savne moren og hjemstedet sitt og tilsynelatende ikke lenger er så opptatt av sin samiske arv.

Jeg skulle ønske at vi i enda større grad fikk erfaringene til barnet som må flytte hjemmefra formidlet via, og bearbeidet av, en ungdom. Kanskje har dette på et tidspunkt også vært en målsetting, for i omtalen av Tjidtjie på Den kulturelle skolesekkens hjemmesider står det at «forestillingen handler om en ung kvinne som prøver å forstå og forsone seg med oppveksten sin». I praksis har denne unge kvinnen i stor grad forsvunnet til fordel for sitt yngre jeg.

Det er jo et poeng at hovedpersonens møte med grunnskolen og internatet skal skildres, men noen grep kunne med fordel ha blitt gjort for å engasjere et ungdomspublikum.

Mange – inntil nylig også meg selv – er mest sannsynlig ikke klar over at slike internat som stykket beskriver, eksisterer.

Savner større fokus på familierelasjoner

Foreldrenes motivasjon får begrenset fokus. Kun helt på slutten av forestillingen får hovedpersonens mor selv komme til orde.

Det viser seg, ikke overraskende, at hun kun ønsker det beste for ungen sin gjennom å sende henne på internat. Målet var at barnet ikke skulle være ensomt og at hun skulle få lære samisk språk og kultur – goder moren selv ble berøvet for. Med morens selvgranskende spørsmål «var det galt av meg?», avsluttes forestillingen.

Nettopp denne relasjonen mellom en assimilert foreldregenerasjon og deres håpefulle barn – foreldrenes blanke ark – virker kompleks, viktig, men fremstår dessverre som nokså upløyd mark. Jeg savner en mer inngående formidling av foreldres feilbarhet og spenningen dette skaper i relasjon til barna. Ungdommene som forestillingen retter seg mot, hadde nok kunnet relatere til en slik problematikk mellom barn og foreldre.

Historier vi bør høre

Det er et godt grep å legge forestillingens handling til en av de sørsamiske internatskolene, og således la den få utspille seg i en nokså nær fortid, samtidig som likhetene til 1950-tallets fornorskingsinstitusjoner er tydelige.

Mange – inntil nylig også meg selv – er mest sannsynlig ikke klar over at slike internat som stykket beskriver, eksisterer. Etter at forestillingen var over, kom aktørene ut på scenen for å svare på eventuelle spørsmål ungdommene måtte ha. Det var ingen som rakk opp hånda, men jeg tipper vi er flere som deler danser Erlend Audestad Danielsens innsikt, når han her fortalte om hvordan han på et tidspunkt hadde innsett at han visste mye mer om det gamle aztekerfolket enn vårt eget urfolk.

Dette er erkjennelser som i seg selv gjør inntrykk, på tross av distansen forestillingen skaper mellom ungdomspublikummet og et barns aldersbetingede verdensbilde.

Eline Bjerkan var ansatt i DansiT i sommer da Rohde Aas Produksjoner var i residens der med forestillingen Tjidtjie. Hun var ikke involvert i produksjonen og jobber ikke lenger i DansiT.