BlimE 10 år: Fra snill barneboogie til en omfavnelse av den kommersielle popkulturen

Samme hvor spaltet medievirkeligheten vår føles, kan TV for barn ofte virke som en brems på den utviklingen. Et sted som byr på det vi noen ganger med overdreven nostalgi kaller fellesopplevelser. Joda, også i barnekulturen finnes det store forskjeller og mange alternativer. Men der trøtte småbarnsforeldre ikke alltid kan enes over hvilken kvalitetsserie de har valgt å sovne til for tiden, kan du banne på at de har sett mye av den samme smårolling-underholdningen.

I Norge har NRK Super klart å fremstå som den delen av rikskringkastingen som kanskje minner mest om rollen NRK hadde i gode, gamle dager. En arena for store, felles erfaringer. Og det kanskje fremste eksempelet på det er BlimE-kampanjen.

3 millioner strømminger

BlimE er en holdningskampanje for å bekjempe mobbing. Den er rettet inn mot skolene, og hvert år slippes en sang og tilhørende dans. Elever over hele landet blir med på å danse den i stadig voksende, rekordsmadrende numre. Ifølge NRK har om lag 400.000 barn danset BlimE-dansen samtidig de siste par årene.

I anledning tiårsjubileet går de internasjonalt. Spania, Tyskland, Belgia, Kosovo, Tsjekkia, Ungarn, Litauen, Georgia, Slovenia, Italia og Japan er invitert med for å danse til ulike oversatte versjoner av årets låt. I Norge heter den Ser deg, er fremført av Victor Sotberg og allerede blitt strømmet over 3 millioner ganger.

Fascinerende stikkprøver

Da holdningskampanjen startet i 2010, ble den lansert under MGPjr. Det første året kretset kampanjen rundt et turkist armbånd som 200.000 barn og voksne i Norge endte opp med å gå rundt med. Grepet med å sentrere kampanjen rundt musikkvideoer startet i 2012, og har fortsatt siden.

Til sammen utgjør de åtte videoene fascinerende stikkprøver i måten NRK Supers barnemusikk har respondert på omverdenen på. Hele veien har sangene riktignok beholdt en tydelig kjerne, mot mobbing og for fellesskap. Men utseende og formidling har tatt syvmilssteg siden den gangen.

Her er BlimE-låtene. Trykk på lenken for å se videoene.

2012: BlimE, ingen oppgitt hovedartist

2013: BlimE med Kash King

2014: BlimE med Markus Bailey og Mathea-Mari

2015: Dilla På med Raylee

2016: Kom igjen’a! med Madcon

2017: Venn med TRXD og Ramón

2018: BlimE med Freddy Kalas

2019: Mer enn god nok med Stina Talling

2020: Ser deg med Victor Sotberg / #SayHi – Europa synger BlimE (internasjonal versjon)

Fingermalende retropop

Det første bidraget fra 2012 føles nesten som en annen tidsregning. Låta er kjent og kjær, snill barne-boogie med muntert trekkspill, sløye gitarlicks og traust allsang. I videoen romsterer barn rundt i skolebygninger, de driver med fingermaling, uhemmet galopp og allsang. Du kan kanskje datere klippet ved å se på klærne, og til dels også filmproduksjonen. Men rent bortsett fra dette er det påfallende hvordan denne låta like gjerne kunne hørt hjemme midt på nittitallet.

Det betyr ikke nødvendigvis at den var utdatert da den kom. Den står godt plassert innenfor en type retro, akustisk barnepop som fremdeles holder stand. Det gis ut betydelige mengder alternativ norsk barnemusikk skåret over denne lesten.

Men BlimE-låtene bevegde seg raskt bort fra denne formelen, til fordel for mer moderne lydbilder og en litt annen måte å henvende seg til barn på. Etter hvert fikk også låtene egne navn og en tydeligere egen identitet.

Utviklingen antyder at NRK Super ikke bare har ønsket å være et alternativ til den kommersielle popkulturen – tvert imot, de har omfavnet den på sitt vis. Det er tydelig i det meste av det NRK Super produserer, men det kanskje aller mest spissformulerte produktet er MGPjr, som BlimE har gått i tandem med gjennom årene.

I tospann med MGPjr

I 2014 var det for eksempel Mathea-Mari som var den muntre forsangeren for årets BlimE-låt. Hun hadde vunnet MGPjr samme år med den skjellsettende dystopiske poplåta Online. Der sto hun og sang om personvern og digital ensomhet iført en blanding av ballett-tutu og militaristisk popkostyme a la Michael Jackson i Napoleon-årene av karrieren. I beste sendetid.

Det var en av de soleklart mest minneverdige norske poplåtene fra det året. Om du ikke var en av seerne som hadde fulgt med på hva som hadde skjedd med MGPjr, kan det godt hende du falt av stolen når du så den.

2010-tallet var tiåret der juniorutgaven av sangkonkurransen på mange måter overgikk seniorutgaven. Hvor man kunne kjenne på en stigende følelse av at MGPjr hadde mer med den «ekte popverdenen» å gjøre, der vanlig-MGP på sin side har tviholdt på en rolle som nasjonens store årlige camp-tur, et popmusikalsk narrespeil med sine helt egne spilleregler og kommunikasjonsformer.

Popens evige tema

Man støter selvsagt på mye rart også i MGPjr. Samme hva man måtte mene om musikken, er verken voksen- eller barneversjonen direkte tam TV-underholdning. Men det er blitt stadig større plass til alvor, til glitz og nokså sterke gjennomproduserte virkemidler i barneversjonen.

Kanskje kulturpessimister vil hevde at dette er et knefall for kommersialiseringen. Men kanskje forteller det aller mest om at synet vårt på pop har gjennomgått en utvikling de siste årene. At det handler om å ta musikken barn og unge faktisk liker på større alvor enn tidligere, og at det igjen handler om et forsøk på å forstå det unge blikket på musikk.

BlimE-låtene finner en naturlig samklang her. Vennskap, selvfølelse og indre styrke, som står sentralt i anti-mobbekampanjen, er blant popens evige tema.

Vær inkluderende!

Men det finnes også en tydelig pedagogisk oppgave her. Fra starten av har BlimE-bidragene tatt utgangspunkt i oppfordringen som ligger i kampanjens navn. Kort sagt: det er enkelt, givende og gjort på et blunk å være mer inkluderende.

Om man skal se for seg en mottager for disse tekstene, kan det fort være elever fra den ressurssterke delen av skolegården. Et munter formaning: Hei, skjerp dere, gjør som i dansen, inviter noen inn, og så blir alt bedre. Til de som står utafor kommer låtene med forsikringer om at det ikke er farlig å bli spurt, heller.

Å vende budskapet

I kampanjens barndom sa programredaktør Hildri Gulliksen at NRK Super fort så at det var utfordrende for en barnekanal å «fronte et budskap med så sterke negative assosiasjoner over lang tid. Vi besluttet derfor å vende budskapet, og heller si Si hei, vær en venn.»

Et åpenbart eksempel er Madcons bidrag fra 2016, som føles som en enda mer barnetilpasset versjon av noe de allerede hadde gjort på MGP for voksne, med allsang-og-dans-låta Glow i 2010. Kom igjen’a! inviterte idrettsforeninger, korpsmusikere, cheerleadere og folkedansere i alle former og fasonger til å bli med på en euforisk fellesskapsmarkering på svære gressplener.

Energibombe med appell

Låta er en energibombe som demonstrerer det universelle i duoens appell. Kanskje fremstår Madcons talenter nesten tydeligere her enn i det de har gjort i sin «vanlige karriere», rettet inn mot et voksent og internasjonalt publikum. Å være så hakkandes påskrudd og fulle av positiv musikalsk energi som de fremstår her, er ganske spesielt.

I en større norsk popvirkelighet skiller kanskje Madcon seg litt ut på grunn av disse egenskapene. Også på toppen av hitlistene kan vi jo beskrives som et folk som har en hang til melankoli, høstdrag og en sorts kunstnerisk kulde. Visst har vi lange, lyse sommernetter – og dem skal man ikke sove bort – men det er en stilltiende enighet om at fasiten kommer seinere på året, når det knapt er sollys å få.

Derfor er det ikke direkte overraskende at også låtene i BlimE-universet beveget seg inn i litt mørkere landskap i årene etter at duoen hadde oppgaven.

Oppdaterte røverdøtre

Å være modig i en verden full av press, er jo ikke enkelt, men det handler om respekt, synges det i den alvorstunge låta Venn, signert TRXD ft. Ramón i 2017.

Musikkvideoen inneholder dronebilder av dype skoger, morske barnegjenger som møtes til dance-off i kostymer som minner om oppdaterte versjoner av Ronja Røverdatter. I denne sangen oppfordres barn til å velge å være en venn – å være den noen trenger i dag: For jeg kan jo stå opp for deg / Og du kan jo stå opp for meg.

Det er kanskje ikke noen gedigen forskjell på budskapet i Kom igjen’a! og Venn. Men sistnevnte låt var mer rettet inn mot enkeltindividet. Plutselig var også det et skjær av dypt, barnlig pop-alvor som BlimE-sangene til da hadde vært fri for. Var det den generelle tidsånden som knakket på ruten her? Den grimme starten på 2010-tallet som trengte seg inn i Super-universet?

Som Roald Dahls Matilda

Låta som kom året etter, Freddy Kalas-bidraget fra 2018, sang om å sette en strek over fordom og hat. På mange måter hadde universet beveget seg mot stemningsleiet NRK Super-sjef Gulliksen sa kunne bli vanskelig for denne kampanjen.

I videoen figurerer en småfæl mobberskikkelse som etter hvert blir nedkjempet av en horde med barn – før hun blir invitert inn i det gode selskap igjen med en håndsrekning. Underveis ser vi hvordan enkeltindivider, i ensomhet, får ting til å sveve.

Det hele kunne vært en referanse til måten Roald Dahls Matilda ble understimulert på skolen i så stor grad at hun lærte seg trolldom.

I teksten er disse magiske kreftene individuell styrke – en ubegrenset, fornybar energikilde som vi skal dele med hverandre. Barn som er fanget i sorg og ensomhet kan løftes opp av hverandres kraft. En kan bli to, to kan bli tre – men kraften er ikke kollektiv i utgangspunktet, den kommer innenfra og sprer seg ut i store, muntre klynger av barn.

BlimE som superkraft

Rent musikalsk er årets låt en BlimE-låt slik at vi er vant med at de skal være. Vers som skildrer ensomheten, et før-refreng hvor patosen øker og Sotberg synger Æ hakke sett dæ her før / Men æ lover at æ ser dæ no. Så tar det mer groovy refrenget det ned på jorden igjen og retter oppmerksomheten mot fellesaktiviteten, dansen.

Det er ikke et bidrag som tar BlimE-kanonen videre rent musikalsk sett, slik man for eksempel kunne føle at Madcon gjorde det for noen år siden – da er den heller et eksempel på at det finnes en tydelig oppskrift og et sett med oppgaver denne låten skal løse underveis. Det får den til helt fint, og videoen som hører med er et nytt steg for BlimEs historiefortelling.

Større aksept for spillkultur

Rammen er at Victor Sotberg sitter alene og spiller konsollspill. I spillet kan han velge ulike karakterer som hopper og spretter rundt i en skolegård, og som har nærkontakt med andre barn som man ser gjennom spillets linse. Målet er å danne flest mulige vennskap.

Også her er BlimE-potensialet en slags superkraft med nærmest ubegrenset potensial – og som for eksempel kommer godt med når hovedpersonen skal nedkjempe en drage, litt over halvveis uti.

Videoen kulminerer i kjent stil med at alle barna i skolegården danser årets BlimE-dans, men utgangspunktet er Sotberg i sitt rette element, alene i sofaen foran skjermen. Dataspill er en aktivitet voksnes syn på barnekulturen sakte, men sikkert utvikler en forståelse for – at sosialisering og læring også skjer her.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Barne-TV bare for noen år siden kunne lagd videoer som handler om å redde barna fra denne ensomme skjermtilværelsen, røske kontrollen ut av hendene på dem og dra dem med ut i fri luft, til sunne kollbøtter og uorganisert plenlek.

Ikke ut av skjermen. Inn i den

Men her er det snudd på hodet. Virkeligheten, og kontakten barna får med hverandre, er forklart gjennom spillet. Målet er fellesskap – men om det kommer gjennom digitalt samvær eller utelek har stadig mindre å si.

Sotberg startet sin ferd mot Super-stjernehimmelen gjennom en youtubekanal om gaming. Han er blitt et forbilde gjennom formidling av denne aktiviteten, og det er vokst frem foreldregenerasjoner hvor flere har egne erfaringer med det.

Heller ikke dette er farlig, tvert imot – av alle ting man kan se i BlimE-videoene, er det nesten den uskyldige, men grisete fingermalingen tilbake fra 2012 som vekker størst rykninger i 2020s veltrente pekefinger. Den slags hadde saktens blitt slått ned på nå. Og når NRK Super om få dager samler hele barne-Norge til den til nå største danse-happeningen i kanalens historie, blir det nok få gammeldagse, kjernesunne klynger å få øye på.

Men det har vi lært nå – det har ikke så mye å si så lenge samholdet kommer innenfra.