Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Bøker om skolestart: Hit eit steg og dit eit steg

KATEGORI

Litteratur, Skole,

PUBLISERT

tirsdag 4. august 2020

Periskop presenterer et knippe nye norske bøker for barn som skal begynne på skolen. Og en fransk ballade om en skolevei.

↑ Første skoledag. Illustrasjonen er hentet fra forsiden av «Lykketanna» av Anja Dahle Øverbye. Illustrert av forfatteren. Foto: Samlaget

Barna som starter på skolen for første gang tenker ganske ulikt om denne overgangen i livet. Noen gleder seg bekymringsløst, andre lurer på om de kommer til å få noen venner, noen trenger å vite hvordan skolen fungerer praktisk for å føle seg trygge. Litteraturen rommer også disse livserfaringene. Periskop har lest et knippe nyere norske bøker om skolestart, og omtaler her skolestartbøker beregnet på ulike typer mennesker. Samt en bok om skoleveiens mange mulige eventyr.

«Skoleape» av Liv Gulbrandsen. Illustrert av Åshild Kanstad Johnsen. Foto: Aschehoug

Jungelens dronning

«Skoleape» av Liv Gulbrandsen, illustrert av Åshild Kanstad Johnsen. Aschehoug 2019.

Denne fargerike bildeboken handler om Ella som gleder seg hemningsløst og vilt til å begynne på skolen. Ella er en fri sjel, og hun elsker aper. Første skoledag våkner Ella tidlig. Siden alle andre sover, velger hun bort penkjolen som er lagt frem, og lager seg verdens beste apekostyme. Og når Mamma-Sara forsover seg, er det ikke annet å gjøre enn å ta beina fatt for å rekke første skoledag – i full apemundur.

Ella gleder seg hemningsløst og vilt til å begynne på skolen. Hun er en fri sjel, og hun elsker aper.

Her poengteres barnet som omfavner verden og forventer en klem tilbake. Ella representerer jungelbrølet blant alle de forsiktige.

Jungelbrølet

Gulbrandsen har skrevet frem en sterk karakter som ikke er redd for at andre skal synes noe er rart. Ella lever i den gode flyten, hun tenker at alt går bra og at verden er vennlig. Tematisk er Skoleape tydelig. Her poengteres barnet som omfavner verden og forventer en klem tilbake. Ella representerer jungelbrølet blant alle de forsiktige, spente og nervøse stemmene første skoledag. Det er snurrig og gøy, en forskyvning av hvordan første skoledag trolig vil fortone seg for majoriteten av seksåringer om to knappe uker.

Ella er uovervinnelig, og skolen er kjempegøy. Men hun møter lite motstand. Det er ingen som reagerer på apemasken, ingen som stiller spørsmål, og Ella får mange venner med en gang. Det kler Ellas personlighet og farten og det fargerike ved boken. Samtidig representerer dette en ideell verden, virkelighetens Ella vil nok møte mer motstand. Men kanskje hører ikke dette hjemme i bokens funksjon som førsteklasses pep-talk for spente skolestartere. Hvis det går bra med Ella i apemasken, må det jo gå bra for andre også?

Liv Gulbrandsen. Foto: Privat.

Ella pynter seg til første skoledag. Hun er som en Pippi, bare med foreldre som heier henne frem uansett. Illustrasjon: Åshild Kanstad Johnsen. Foto: Aschehoug

Ape først, så jente

Et sentralt aspekt ved boken er Ellas insistering på at hun ikke er skolejente, men skoleape. Hun er barnet som frir seg fra konvensjoner og båstenkning – til mødrenes overraskelse. Det finnes mange barn i Norge som ikke ønsker å bli omtalt som skolejente eller skolegutt. Ella utvider dette ytterligere i sin insistering på å være skoleape. Det handler ikke lenger om kjønnsidentitet, men om å få være kategorifri og helt seg selv.

Visuelt preges boken av en vilterhet av sterke, klare farger. Hvert oppslag har en ny bakgrunnsfarge. Det er myldrende detaljrikt, og formen har en kledelig villet uvørenhet. Her tegnes det utenfor linjene, noe et skolebarn trolig vil merke seg. Men oppslagene er også fulle, slik at de for noen barnelesere kan være vanskelige å navigere i. Åshild Kanstad Johnsen gjør verden til en jungel når Ella er ape, noe som igjen understreker lekens natur og naturlighet.

Lese selv: Ja. I løpet av året i første klasse vil mange seksåringer klare å lese denne boken selv. Håndskriften er stort sett stor og tydelig.

Ikke skolejente. Skoleape. Ella er ferdig snakka. Illustrasjon: Åshild Kanstad Johnsen. Foto: Aschehoug

Det finnes mange barn i Norge som ikke ønsker å bli omtalt som skolejente eller skolegutt. Ella utvider dette i sin insistering på å være skoleape.

«Lykketanna» av Anja Dahle Øverbye. Foto: Samlaget

Å lengte etter en venn

«Lykketanna» av Anja Dahle Øverbye. Samlaget 2019.

Torbjørn synes det er rart å skulle begynne på skolen. Rart å dra fra barnehagen for siste gang, og rart å starte på en annen skole enn vennene fra barnehagen. Inni seg har han en motstand mot å skulle bli stor. Men det virker som om alle andre gleder seg til skolen.

Like fullt: Dagen kommer. Med seg i skolesekken har han spinosaurus-tanna han og mor kjøpte på Naturhistorisk museum i sommerferien. En lykketann, sier mor.

Inni seg har han en motstand mot å skulle bli stor. Men det virker som om alle andre gleder seg til skolen.

Å begynne på skolen handler om å bli selvstendig, og da river også lengselen etter det kjente. Dette skriver Øverbye godt om.

Den store skvisen

Anja Dahle Øverbye tegner og skriver frem skolestarterens store skvis: behovet for trygghet og løsrivelse på samme tid. Spørsmål som «Kjem nokon til å hjelpe han med glidelåsen eller ringe heim til mamma viss han blir sjuk?» og «Kvifor er han den einaste som gruar seg?» setter ord på sentrale tanker hos mange barn som kjenner ambivalens i forhold til skolestarten. Å begynne på skolen handler om å bli selvstendig, og da river også lengselen etter det kjente. Dette skriver Øverbye godt om: «Hjartet bankar heilt opp i panna» hos Torbjørn når rektor skal rope opp navnet hans første skoledag. «Det strammar seg i halsen» når mamma må gå ut av klasserommet.

Øverbye tegner følelsesnært og vart i følge med teksten. I Lykketanna er tegnestilen variert. Hoveddelen av boka skildrer Torbjørns hverdag, her er illustrasjonene preget av klare farger og en tydelig strek. Når Torbjørn lengter, trer blyantstreken frem i illustrasjoner med et mykt preg. Når han gruer seg og er trist, er illustrasjonene i sort, hvitt og grått. Paletten følger Torbjørns sinsstemning, boken inviterer åpent inn i Torbjørns sinn.

Anja Dahle Øverbye. Foto: Sara Berntsen

Ikke lenge igjen til første skoledag starter. Det kjennes ikke helt ålreit ut for Torbjørn. Illustrasjon: Anja Dahle Øverbye. Foto: Samlaget

Tenke sjæl

Til slutt står man der, og har bare seg selv å stole på. Første skoledag blir ingen høydare, og Torbjørn har ikke lyst til å gå på kafe for å feire etterpå. Han gjør det likevel. En del av å bli selvstendig, handler om å ta tak, og det gjør Torbjørn. Han lar seg ikke passivisere, og lykketanna blir en døråpner. Å våge å si ja til lek og å bygge vennskap tar tid, og Lykketanna viser at nye venner ikke er en quick-fix for alle barn. Samtidig balanserer den optimisme, vilje og frykt på en måte som er egnet til å skape tro på at det kan gå bra – for Torbjørn og for alle andre barn. Det gjør den til en fin skolestartbok.

Lese selv: Ja, når lesekoden er knekt. Skriftstørrelsen er relativt liten, men setningene er korte.

Illustrasjon fra «Lykketanna»: Anja Dahle Øverbye. Foto: Samlaget

Å våge å si ja til lek og å bygge vennskap tar tid, og Lykketanna viser at nye venner ikke er en quick-fix for alle barn.

«Hvordan begynner man på skolen?» av Anna Fiske. Foto: Cappelen Damm

Den komplette skoleguiden

«Hvordan begynner man på skolen?» av Anna Fiske. Cappelen Damm 2020.

Hvordan begynner man på skolen? kan ses som oppfølgeren til den litt mer pirrende Hvordan lager man en baby? – men det spørs om ikke seksåringene synes det er vel så spennende med skolestart som med forplantning. Hvordan begynner man på skolen? er en komplett guide til skolestarten. Den tar for seg de aller fleste sider av det å begynne på skolen – dermed er den både informativ og omstendelig.

«Hvordan begynner man på skolen?» er en komplett guide til skolestarten. Den er både informativ og omstendelig.

Her er pulten. Men hvordan ser stolen ut? Illustrasjon: Anna Fiske. Foto: Cappelen Damm

En praktisk bok

Anna Fiske har laget en bok for den som ønsker å forberede seg. Her er få detaljer av skolelivet utelatt. Boken starter med alle de praktiske spørsmålene: Hva skal skje? Hvem er læreren? Hvordan ser klasserommet ut? Og så videre. Besvarelsen er grundig, og boken er laget for at barnet skal sette seg selv inn i skolesammenhengen. På ett av de første oppslagene presenteres ulike skolebygninger: Runde, høye, lave, grønne, gamle, nye. Nederst spør forfatteren: «Hvordan ser din skole ut? Hvilken farge har den?»

Garderobeutseende, pultformasjoner, renholderen og morsmålslæreren, ulike måter å lære på, skolegård, dotrening, pennalets innhold, å vise empati – alt presenteres og behandles i denne boken. Det gjør at den godt kan leses i porsjoner, det er mye å forholde seg til.

Fiske balanserer fint mellom det store og det lille perspektivet. Fra et tverrsnitt av skolebygningen til innholdet i den enkeltes matboks. Alt er like viktig. Det er også fint at hun setter skolegangen i perspektiv mot slutten av boken: Skolen er et sted du skal vokse. Hun skriver også fint om selvfølelse.

Anna Fiske. Foto: Åsmund Holien Mo

Friminutt er mylder. De aller fleste har det bra. Illustrasjon: Anna Fiske. Foto: Cappelen Damm

Mangfoldet er svakere når det kommer til humør. Spørsmål som kretser rundt «hva hvis jeg ikke vil?» er det få av i boken.

Fornøyde barn

Barna i denne boken er glade. Så å si alle smiler, og det er lite protest å finne. Riktignok er dette en sakprosabok, en bok som presenterer skolehverdagen for en som skal innvies i den. Boken er rik, detaljert og mangfoldig med Fiskes umiskjennelige strek. Men mangfoldet er svakere når det kommer til humør. Barna som tegnes er fornøyde, med et par unntak. Det er ingen som protesterer i gymmen eller i andre lærings-sammenhenger. Spørsmål som kretser rundt hva hvis jeg ikke vil? er det få av i denne boken.

Skolen virker overveldende og overkommelig på en og samme tid i Fiskes nye bok. Barnet som trenger en praktisk innføring og mest mulig forberedelse, vil finne mye av dette her.

Lese selv: Etter hvert. Dette er en bok med mye tekst. Selv om skriften er i versaler, har den på samme tid et håndskriftpreg som kan virke forvirrende for en utrent leser.

Illustrasjon: Anna Fiske. Foto: Cappelen Damm

«Skolestart i skogen» av Nicolai Houm. Illustrert av Sandra Steffensen. Foto: Ena forlag

Koselig i skogen

«Skolestart i skogen» av Nicolai Houm. Illustrert av Sandra Steffensen. Ena forlag 2020.

I Nicolai Houms bok forteller dyrene i skogen hvordan det var å begynne på skolen. Boken er den lille dyreklassens tilbakeblikk på skolestarten presentert gjennom små historier. Disse historiene følges av anekdoter, råd og tips til skolestarterforeldre – og innimellom kan en lure på om det er foreldrene som er den egentlige målgruppen for boken.

Innimellom kan en lure på om det er foreldrene som er den egentlige målgruppen for boken.

Det er en snakkesalig dyregjeng, det er som om ordene tyter ut av dem. De er eksperter, de har gått på skolen et år allerede.

Snakkesalige dyr

Det er dyrene i skogen som snakker allerede fra første side. Det er en snakkesalig dyregjeng, det er som om ordene tyter ut av dem. Mulig med god grunn: De er eksperter, de har gått på skolen et år allerede. De vet hvor man henger fra seg regntøyet, og forteller at Gunnar grevling har lært å skrive navnet sitt, selv om det er både speilvendt og baklengs. (En hilsen til de voksne, går jeg ut fra – de fleste barn forholder seg i liten grad til speilvendt eller baklengs når de lærer å skrive.)

Den første situasjonen som presenteres, er når klassebildet tas. Det er en grei introduksjon til karakterene. Samtidig oppleves boken teksttung allerede fra starten. Historiene kunne med fordel vært brutt opp av flere illustrasjoner underveis. Første fortelling handler om at Gunnar grevling øver på skoleveien – en liten dannelsesreise i seg selv. Videre presenteres klasserommet, og barna får eksempel på en skoledag. Så forteller Even elg om første skoledag. Etter det gjennomgås garderoben og friminuttet. Til slutt er det meste behandlet.

Skolestart i skogen oppleves lite kronologisk, den gjør forvirrende hopp mellom da (skolestart) og nå (elever med ekspertstatus). Stilen er muntlig og oppmuntrende, men kan også oppleves pratsom: «Dette blir spennende. Da er det bare å bla om. Det klarer du. Det har du vel lært i barnehagen?».

Nicolai Houm. Foto: Paal Audestad / Tiden

Slik ser klasserommet i skogen ut. Illustrasjon: Sandra Steffensen. Foto: Ena

En skolestarterforelder vil trolig oppleve seg sett og møtt. For barnas del kunne det vært mer motstand i fortellingene.

Foreldreveileder

Dyrene i skogen virker å ha det fint på skolen. Sandra Steffensens illustrasjoner underbygger dette. De er preget av blide karakterer i trygge omgivelser dominert av varme farger. Også dette er en bok som er ment å trygge barnet. Historiene om grevlingens skolevei, elgens første skoledag og Mia mus’ vanskelige friminutt som ordnet seg til slutt, viser at alt kan bli bra før det ringer inn.

Heller ikke her er det noen som har det nevneverdig vanskelig med skolestart. Og synes de det er tungt, har de tålmodige foreldre som støtter og hjelper dem videre skritt for skritt.

Bokens små klammer med råd til foreldre om å spille spill sammen med skolestarterne slik at barna lærer å vente på tur, hva man bør trene på før skolestart, samt pennal-shopping, er appellerende for en voksen leser. En skolestarterforelder vil trolig oppleve seg sett og møtt i disse velmenende boksene. For barnas del kunne mer motstand i fortellingene og flere og mer selvstendige illustrasjoner gitt denne boken et løft.

Lese selv: Først når barnet har leseerfaring og kan håndtere større tekstbolker.

Illustrasjon: Sandra Steffensen. Foto: Ena

Utsnitt fra forsiden til «Ballade» av Blexbolex. Foto: Magikon

For den som ønsker seg et eventyr

«Ballade» av Blexbolex. Oversatt av Alexander Leborg. Magikon 2013.

For den som vil lese noe helt annet og mindre skoleforberedende, kan Blexbolex’ Ballade være et morsomt og medskapende alternativ. Tittelen henspiller på middelalderballade, som er en muntlig overlevert fortellende folkevise. Balladene kan ha ulike strukturer, men gjentakelse og gradvis utvidelse av fortellingen er viktige momenter.

«Ballade» er en eventyrlig og til tider absurd fortelling der leseren må dikte med selv.

Utgangspunktet er strekningen skolen-veien-huset, altså hjemveien fra skolen.

Livets landevei

Ballade handler om skoleveien. Gjennom sju deler går barnet/leseren hjem fra skolen. De innledende avsnittene i kapitlene er mindre spennende enn det visuelle i denne boken.

Utgangspunktet er strekningen skolen-veien-huset, altså hjemveien fra skolen. Så utvider historien seg kapittel for kapittel. Alle historiene spinner rundt de samme illustrasjonene og den samme strekningen (skolen, veien, huset), men fortellingen utvides for hvert kapittel og tar opp i seg stadig nye bilder og variasjoner av allerede eksisterende bilder.  Til slutt blir det en eventyrlig og til tider absurd fortelling der leseren må dikte med selv. Hele tiden kretser det rundt vandringen skolen-veien-huset, men når stadig nye momenter og karakterer opptrer, kan leseren kan lage sin egen historie. Det er ikke opplagt hva som skjer, og det er det som er spennende.

Skolen, veien, huset. Derfra kan alt skje i «Ballade». Illustrasjoner: Blexbolex. Foto: Magikon

Blexbolex, eller Bernard Granger, som han opprinnelig heter. Foto: Magikon

Blexbolex-streken er gjennomført og gjenkjennelig fra hans øvrige utgivelser på Magikon. Ballade er en fargesterk underliggjøring av et kjent landskap. Illustrasjonene er varierte og fulle av hemmelige hulrom og landskap å dikte seg inn i. Eventyrfigurer blander seg med elementer og karakterer fra det mer hverdagslige livet, og det er her fortellingen har sin spennvidde: Sånn kan en skolevei være. Sånn kan du dikte og leke alt mulig på de meterne som vanligvis utgjør strekningen skolen-veien-huset.

Illustrasjonene er varierte og fulle av hemmelige hulrom og landskap å dikte seg inn i.

På hjemveien dukker det opp en fremmed i gule klær, stadig nye landskap og en vulkan ettersom historien utvider seg. Illustrasjon: Blexbolex. Foto: Magikon

Leken og undringen seksårsreformen skulle innebære, finnes det litt av her hos Blexbolex.

En ny verden

En ballade er tradisjonelt også en dans. Skoleveien kan være et eventyr og en sang, og selvsagt også en dans. Det slår meg: Leken og undringen seksårsreformen skulle innebære, finnes det litt av her hos Blexbolex.

Skolestarten er begynnelsen på livets landevei. Der kan man gjerne danse både hit eit steg og dit eit steg. Eller den kan bare være et stykke vei man må komme seg fortest mulig av gårde på for å rekke skoleklokka, leken og læringen som venter.

Lese selv: Teksten er skrevet i løkkeskriftfont og fordrer en del lesetrening. Men bildene kan alle lese.

Ulike eventyrfigurer opptrer ettersom bildene utvider historien i «Ballade». Underliggjøringen ligger ofte i spennet mellom illustrasjonen og ordet som følger den. En prinsesse og et varsel, som i dette eksemplet. Illustrasjoner: Blexbolex. Foto: Magikon

Oppslag fra «Ballade» av Blexbolex. Foto: Magikon

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·