Bortskjemte nordmenn og lidende flyktninger

Det er midt i forestillingen Peer Gynt- God’s Choice.

Publikum, som består av lærere og elever fra ungdomstrinnet ved Storetveit skole, blir bedt om å trekke lapper med tekstutdrag fra FNs menneskerettighetserklæring. En skuespiller ser på oss og sier: «Nå skal vi lese disse lappene og deretter tenke.»

Så følger en figurteaterscene der en dommerskikkelse hevder at hovedpersonen Peer Gynt har tatt minste motstands vei og unnlatt å ta hensyn til andres lidelse. Deretter setter vi oss i grupper for å diskutere om «vår rett til å hjelpe andre står over vår plikt til å beskytte oss selv». Vi blir stilt spørsmål som «bør vi hjelpe folk der de er, eller her i Norge?» og «hvorfor tror du noen flykter over havet?».

Til tross for oppfordringene om at alle meninger er velkomne, ligger utspørringen av Peer og ekkoet fra menneskerettighetene over diskusjonsgruppene som en klam hånd.

Grepet er interessant, men avslører samtidig forestillingens svakhet: Man kan ikke skape reell diskusjon når svaret ser ut til å være gitt på forhånd.

Bytter ut ibsensk tvil med klare svar

I Peer Gynt – God’s Choice ønsker Kompani 13 intet mindre enn å forene hovedtemaene fra Norges nasjonalepos Peer Gynt med den pågående flyktningkrisen. Iscenesettelsen kombinerer figurteater, maskespill og skuespillerbasert fortellerteater, i tillegg til at  publikum inviteres til deltakelse og diskusjon underveis.

Hovedpersonen Peer representerer i ibsensk ånd nordmenn flest. Men der Ibsen holder spørsmålet om hvorvidt Peer «er seg selv» eller «seg selv nok» åpent, er Peer Gynt – God’s Choice en forestilling med lite rom for tvil. Den begynner og slutter i en rettssal, der publikum selv får være dommere. Når vi dømmer Peer, dømmer vi samtidig oss selv. Overført til dagens flyktningkrise: hvilket ansvar og hvilken skyld har vi?

Til tross for velmente intensjoner, er resultatet en budskapstung iscenesettelse som formidler et svært forenklet virkelighetsbilde av flyktningkrisen. Utenom diskusjonene mellom handlingen, er vi for det meste passive betraktere i de fleste scenene. Det er mildt sagt problematisk å invitere publikum til deltagelse og diskusjon når premissene for hvilken dom vi skal felle over Peer og vår egen rolle i flyktningkrisen, allerede er lagt på forhånd.

Konstruerte sammenhenger

Ifølge ensemblet er målet med Peer Gynt – God’s Choice å bruke Ibsens originale materiale for å belyse forhold i verden i dag, med hovedvekt på migrasjons- og flyktningsituasjonen i Europa. Kompani 13 føyer seg dermed inn i rekken av forestillinger for barn og unge som berører denne tematikken: NIEs We Come from Far, Far Away og Hordaland Teaters Eg ringer mine brør har begge blitt anmeldt på Periskop.no. Det er vanskelig tematikk å behandle, og Karl-Fredrik Tangen og Lisbeth Fullu Skyberg tar opp utfordringene i teksten «Flyktningeteater som opium for folket»: komplekse politiske spørsmål kan lett bli redusert til moralske dilemmaer med kun ett riktig svar.

Men hvordan forener man flyktningkrisen med Ibsens Peer Gynt? Løsningen til Kompani 13 er et vandreteater der publikum ledes fra rom til rom. Handlingen trekker på kjente scener fra originalstykket: Peer som spørres ut om hvorvidt han er «seg selv» eller «seg selv nok», og blir ispedd noen få scener der vi møter flyktningen Ahmed. Hva Ahmed har å gjøre med fortellingen om Peer, er på ingen måte åpenbart. Hensikten later til å være å framheve kontrastene mellom den slemme, hedonistiske og grådige nordmannen Peer og den snille og velmenende flyktningen Ahmed. Det er ingen overdrivelse å si at store deler av handlingen i stykket virker konstruert nettopp for å underbygge denne kontrasten.

Publikumsdeltakelse med dialog som verktøy

Forestillingen har blitt til gjennom et samarbeid med den ungarske teatergruppen Kava, som har spesialisert seg på community theatre, en teaterform med fokus på publikumsinteraksjon i utforskningen av etiske og sosiale spørsmål. I tillegg virker den å ha røtter i ulike dramapedagogiske metoder, som Augusto Boals forumteater og Teater i Undervisningen (TiU), der teater er et læringsverktøy med hovedvekt på sosial problemløsning med publikum som aktive deltakere.

Publikum involveres underveis hovedsakelig gjennom tre-fire diskusjoner og forsiktige henvendelser fra skuespillerne. Etter den første scenen trekker vi lodd i Livets lotteri – F for «flyktning» og N for «nordmann» – og blir plassert enten i en gummibåt eller myke sofaer. Det gir en effektfull opplevelse av hvordan livene våre er styrt av tilfeldighetenes spill.

Integreringen av diskusjonsformatet med pauser i handlingen i Peer Gynt – God’s Choice er i utgangspunktet et grep som kunne fungert godt. Men sammenstillingen av fortellingen om Peer og Ahmed og ledende spørsmål i diskusjonsgruppene, fører til at Peer Gynt – God’s Choice som helhet får et overtydelig budskap kamuflert som en oppfordring til å diskutere og tenke selv.

Jeg holder meg i bakgrunnen som lytter og observatør. To av elevene i min gruppe svarer reflektert at folk flykter på grunn av nød og sult, og at det er vanskelig å bestemme seg for om man skal hjelpe folk der de er eller ikke. Men det blir lite tid til diskusjon. Når vanskene ved at Norge har plass til et begrenset antall flyktninger dukker opp, er den knappe tiden ute og forestillingen fortsetter.

Særlig vellykket er det heller ikke når vi får se en figurteaterscene der Peer skreller den berømte løken, for så å oppdage gjenferdet til en druknet Ahmed innerst i kjernen. Når en skuespiller like etter spør oss hva det vil si å ha en sjel, fremstår situasjonen som belærende.

De slemme nordmennene og de snille flyktningene

De siste scenene i Peer Gynt – God’s Choice går enda lenger i å understreke motsetningene mellom bortskjemte nordmenn og lidende flyktninger. Denne snill-slem-inndelingen av flyktningkrisen blir så banal at det vanskelig kan oppfattes på noen annen måte enn at ensemblet undervurderer publikummet sitt grovt.

De grelle kontrastene topper seg når vi får se en video av bombeangrepene i Syria og flyktninger i overfylte båter over Middelhavet, ironisk akkompagnert av Griegs Morgenstemning. Det hele avsluttes med bildet som florerte i medier over hele verden i 2015: Den avdøde syriske gutten Alan Kurdis’ livløse kropp som skylles i land i turistparadiset i Tyrkia.

Sett i sammenheng med forestillingens gjennomgående fremstilling av idealflyktningen Ahmed, blir det hele plagsomt overtydelig. Ahmed kan ikke svømme, betaler alle pengene sine til en rik og gjerrig bakmann, og bedyrer at han vil til Norge for å jobbe slik at han kan hjelpe barna sine. Men Ahmed drukner når Peer velger å heller redde seg selv i et båtforlis. Det er da heller ingen overraskelse at under avstemningen til slutt, stemmer et overveldende flertall av publikum at: 1. Peer er ond og bør settes i fengsel og 2. Norge har en for streng flyktningpolitikk.

To alternativer

Påfallende er det imidlertid at vi bare får to alternativer å velge mellom: Er Peer god eller ond, er flyktningpolitikken OK eller for streng? Selv lar jeg være å stemme og kjenner på en ubehagelig følelse av å mangle god moral selv om jeg synes at spørsmålene som stilles er feil. For å være på den sikre siden får vi også anledning til å spille scenen med båtforliset på nytt og endre utfallet – tydelig inspirert av forumteatertradisjonen der publikum kan rope «frys» og gripe inn i handlingen. En elev settes inn i rollen som Peer og velger en magisk løsning: Peer og Ahmed hjelper hverandre å snu båten slik at de begge overlever, til tross for at båten i den opprinnelige scenen bare kunne bære én person.

Peer Gynt – God’s Choice er laget av et ensemble som tydelig mener det godt når de vil sette søkelys på dagsaktuelle problemer og mobilisere ungdom til å ta stilling til andres lidelse. Det er det ikke noe galt med, men dessverre er det vanskelig å legge til rette for dialog når det kun er to svar å velge mellom og det ene fremstilles som det riktige. Nå forestillingens budskap blir så overtydelig som her, kan det i verste fall få motsatt effekt. Hvis dette skal sette standarden for politisk teater for ungdom anno 2017, er det grunn til bekymring.