Buldrebassen Tor og brushodet Tjalve




I Tjalve og Roskva er de oppblåste mennenes tid forbi.

Voksne som etterlikner barn er noe av det morsomste barn vet.

Dette er selvfølgelig en sannhet sterkt betinget av tid, sted, stil og stemning. Og sikkert person. Og kanskje skuespillertalent.

Selv synes for eksempel, om ikke annet, jeg det er kjempemorsomt å gå inn i det jeg forestiller meg er barneuniverset, som et barn. Jeg kjenner en lett melankoli ved det faktum at den tida for lengst er over, og at barna mine ennå ikke har tatt ansvaret for å skaffe meg noen barnebarn som jeg kan tulle med. Min erfaring er at voksnes etterlikning av barn gjør at barna føler seg sett samtidig som de ser seg selv, kjenner seg igjen og bekrefter det ved sin latter. Men ikke bare det: Latteren utløses også av absurditeten i totalbildet av den voksnes agering som barn og måten hen gjør det på. Det ligger i det hele tatt et stort og til dels uutforsket kunstnerisk potensial i barns sans for det absurde.

Her treffer regissør Simone Thiis, koreograf Sigrid Edvardsson, scenograf Mari Hesjedal og skuespillerne Elisabet Topp og Dagfinn Tutturen, begge med bakgrunn fra Teater NIE, blink allerede i anslaget: Tjalve og Roskva, iført røde treningsdrakter, løper om kapp på en kanskje tre (!) meter lang snutt av en løpebane, lett buet, komplett med krittstrek, kjegler og rødt banedekke. Med voldsom energi og innsats tilbakelegger de de tre meterne på samme tiden som om det var tre hundre, eller noe.

Dette ser komplett vanvittig ut, og går rett hjem hos barna. Noe som nok en gang viser hvor viktig det er å ha dem med på laget fra start. Har du det, kan du tillate deg mye underveis.

Tjalve og Roskva


Av Simone Thiis

Teatret Vårt i Ålesund

 

Regi:  Simone Thiis

Scenografi og kostymedesign:  Mari Hesjedal

Lysdesign:  Jonas P.A. Fuglseth

Komponist:  Håkon Iversen

Koreograf:  Sigrid Edvardson

Medvirkende:  Elisabet Topp og Dagfinn Tutturen

Varighet :  Ca. 1 time

Målgruppe:  Familieforestilling fra 6 år.

Premiere 3. mars. Spilles og turneres fram til 13 mai.

Voksne-leker-barn

Det ser et stykke på vei ut til å være den voksne-leker-barn logikken som har vært bestemmende for måten de to skuespillerne nærmer seg Tjalve og Roskva-teksten. Det starter som en hverdagslig lek hjemme foran huset og vikler seg gradvis inn i et langt større univers som fører de to barna lengre og lengre inn i en norrøn, mytisk/religiøs fantasiverden. Nærmere bestemt tordenguden Tors ferd til Utgard sammen med barna Tjalve og Roskva fra Snorres Yngre Edda. Tors mål er, ved hjelp av barna, å sette Loke og alt hans trollpakk på plass en gang for alle. Men det skal vise seg å by på store problemer.

Simone Thiis har etter femten års drift lagt ned sitt suksessrike kompani Teater Nova fordi hun orket «ikke lenger å være den siste til å få betalt og den første til å måtte bære». Tjalve og Roskva er dermed hennes ny-debut som frilans dramatiker og regissør, denne gangen på barneteaterfilialen til Teatret Vårt i det gamle forsamlingslokalet Arbeideren i Ålesund.

Les anmeldelsen av Satelitter på himmelen på Brageteateret:

Elisabet Topp som Roskva. Foto: Tingh

De oppblåste mennene

Ved siden av den tre meter lange løpebanen troner noe som ser ut som et EU-sertifisert, gult klatrestativ av den typen som popper opp på lekeplasser, i barnehager og skolefritidsordninger over det ganske land. Dette skal vise seg å gjøre nytten som både transportmiddel til jotnenes borg Utgard, som Utgard selv og alt mulig annet rart, deriblant en slags forvandlingssone hvor skuespillerne skifter roller. Figuren Tjalve har gitt navn blant annet til Norges eldste friidrettsklubb og er kjent som selve hurtigløperen i norrøn mytologi, noe som gir ham et spesielt ansvar i Tors kamp mot Loke. Men det viser seg, typisk nok, å være søsteren Roskva som påtar seg det største ansvaret. Hun blir en slags kjønnspolitisk bærer av forestillingens underliggende budskap om at den som alltid på død og liv må vinne taper til slutt: De oppblåste mennenes tid er forbi. Buldrebassen Tor og brushodet Tjalve må gi tapt for en annen logikk, for verdier preget av kløkt, fornuft og magi.

Scenene følger uanstrengt på hverandre og skuespillerne skifter lett og ledig roller ved hjelp av fysiske vendinger og skiftninger i lyset og lydarbeidet. Roskva blir derigjennom rett som det er til den temperamentsfulle Tor og Tjalve til luringen Loke. Forestillingen som helhet preges av en dramaturgisk framdrift som synliggjør historien på en måte som ser ut til å åpne den for både små og store på deres egne premisser.

Likestilt samarbeid

Nøkkelen til dette ligger i det nære, likestilte samarbeidet mellom koreografen og regissøren helt fra start, et kjennetegn ved Simone Thiis’ måte å jobbe på. Det dreier seg om et genuint fysisk uttrykk som skuespillerne selv har vært med på å improvisere fram. Det er dermed blitt tett integrert i helheten og deilig befridd fra den ellers altfor vante følelsen av et scenespråk som er påført skuespillerne utenfra. Dette kommer ikke minst Dagfinn Tutturen godt ut av, med sin musikalske dynamikk, balanse og letthet i det fysiske arbeidet. Han omgås klatrestativet og kjeglene, som han balanserer på som en slags talerplattform, med like stor selvfølge.

Tilsvarende lite integrert synes bruken av det heldekkende lerretet på bakveggen å være. På et tidlig tidspunkt flyr ravnene Hugin og Munin over lerretet i en røff tegnet versjon, for aldri mer å vende tilbake. Og strengt tatt kommer det ingenting annet heller, bortsett fra noen markante farger som gjør nytten som stemnings-og temperaturskapende effekter. Det samme gjelder den digitale, litt 70-talls-aktige flyplass-jazzmuzaken som gir musikken preg av et kunstig, påført fremmedelement. Her savnes den samme integrerte tankegangen som regien og koreografien har benyttet seg av. Det er mulig det har vært et økonomisk spørsmål i denne fortetta lavbudsjett-produksjonen, men det er likevel litt for typisk at musikken er det siste som blir tilført.

Det gule lekestativet får mange funksjoner i forestillingen. Foto: Tingh

Magi er gjerne noe som oppstår der og når man minst venter det, men muligheten må selvfølgelig spottes på forhånd og utnyttes når den byr seg.

Magi

«I denne forestillingen kan jeg love dere at det blir mye magi», skriver Simone Thiis i programmet. Å love noe så skjørt og individuelt betinget på forhånd er kanskje i overkant våget. Magi er gjerne noe som oppstår der og når man minst venter det, men muligheten må selvfølgelig spottes på forhånd og utnyttes når den byr seg: Tor og Tjalve gikk tapende ut av alle duellene i Utgard. Hvorfor? Jo, fordi de kjempet mot illusjoner! Dette forklares nærmest i forbifarten til slutt, som om det dreide seg om noen streite faktaopplysninger lest opp fra en Wikipedia-artikkel. Her synes jeg en opplagt mulighet ikke er blitt utnyttet.

Det er (litt for) vanlig å tenke på magi som et resultat av effekter som lys, røyk og lyd, noe det er mye av i denne forestillingen. I dette tilfellet synes jeg likevel magien ligger i den ustoppelige framdriften, den bakenforliggende, merkbare viljen til å skape et eget uttrykk som bærer historien om Tjalve og Roskva i seg.