«Captains of Za’atari»: Sjeldent blikk på den syriske krisen

Det første bildet vi ser i dokumentaren Captains of Za’atari er en fotball som sparkes opp i luften idet skumringen tar til.

Vi følger ballens bane med himmelen som bakgrunn, til det harmoniske synet brytes opp av piggtrådgjerder og endeløse rekker av spartanske brakker.

Fotballen – og de unge guttene som leker med den – befinner seg i Za’atari-leiren i Jordan, den største av alle leire for flyktninger fra Syria. Regissør Ali El Arabi plasserer et helt vanlig syn i en mer foruroligende sammenheng.

Fotballen som metafor

Deretter trer særlig to personer frem med større tydelighet enn de andre. Regissøren følger kameratene Fawsi og Mahmoud fra tenåringer til unge voksne. Fra barbeintfotball på provisoriske baner i flyktningeleiren, der drømmen om en karriere som fotballproff tar form. Disse guttene er ikke annerledes enn andre barn og unge, i så måte. Å komme seg opp og frem ved hjelp av fotball, er et ønske de deler med gutter og jenter over hele verden. Bare tenk på Maradona: Han kom fra slummen til stjernehimmelen bare fordi han var flink med ball. Eller på kvinnefotballens første superstjerne Marta: Også hun kom fra en fattig familie – og ble symbolet på kvinnefotballens fremvekst i verden.

Vi følger dem i hverdagslig prat om romantikk og fremtid, med familiene og på fotballbanen. Ett av brennpunktene er uttaket til en fotballturnering i Qatar, der det ikke er sikkert at begge kommer med, tross like ferdigheter på banen.

Håp via ball

For de er gode. På fotballbanen strever de med de samme utfordringene som mange andre gode fotballspillere: Ikke kjøre sololøp, gi de andre spillerne muligheter, lære seg motstanderens taktikk og spille hverandre gode.

Og nettopp her er fotballen både et konkret virkemiddel og en slående metafor for dokumentarens anliggende. I all konkurranse ligger kimen til håp om seier, og med seieren kommer adrenalinrushet og troen på at ting faktisk kan endre seg til det bedre på flere områder.

På samme måte forsterker motgang og tap den følelsen av motløshet og urettferdighet som har murret i de unge guttene siden borgerkrigen brøt ut i hjemlandet.

Anmeldelsen fortsetter etter pirresnutten og anbefalingene.

Paradiset Qatar

Qatar som arena for turneringen for de mange unge spillerne i regionen problematiseres ikke. Diskusjonen som foregår rundt tildelingen av VM i fotball 2022 føles heller ikke spesielt relevant i denne sammenhengen.

I det store, politiske bildet: Ja. Den arabiske våren kom aldri til Qatar, det politiske styret og forholdene for lokalbefolkningen er mildt sagt høyst diskutable.

Men Syria ligger i ruiner. I disse unge guttenes liv er Qatar paradoksalt nok en mulighet. Og en enorm kontrast til leiren der de har tilbragt nesten halve livet. Det er plass. Mat og drikke i overflod, elektrisitet, varmt vann, rene senger i romslige hotellrom. Og fantastiske fotballbaner. Utstyr de bare har kunnet drømme om.

Et par talende sekvenser viser de unge syrerne som sparker av seg fotballskoene og varmer opp barbeint på kunstgresset. Og så, idet en viktig kamp skal spilles – på tv! – haster alle de som er igjen i leiren med å få på plass et fungerende tv-apparat og en antenne, og rom til alle som vil se på. Det er en enorm begivenhet i en hverdag der grunnene til feiring ikke er mange.

Jubelen når unge Mahmoud får snakke på en tv-overført pressekonferanse, er rett og slett enormt rørende. Og han får dessuten si at «Vi flyktninger trenger en mulighet, ikke at dere synes synd på oss.»

Ut av statistikken

Som Einar Aarvig skrev om Line Hatlands dokumentar Bortebane om Norway Cup i fjor, er det underlig få fiksjonsfilmer og serier om fotball der fotballen i seg selv skaper engasjement. Sporten som praktisk talt fungerer som oksygen for millioner – kanskje milliarder – av mennesker, er oftest en kulisse for andre historier, andre problemstillinger som kan festes på et lagspill der noen er vinnere, mens andre uunngåelig er tapere.

Kanskje er dokumentaren den beste formen man har til å formidle følelsene spillet skaper, samtidig som man tar med seg virkeligheten rundt. For det er kort mellom glede og skuffelse i fotball, distansen mellom seiershåp og nedtur kan tilbakelegges i løpet av sekunder. Og når bakteppet er såpass alvorlig som her, legger både vi og de unge hovedpersonene enda mer i prestasjonene enn man ellers ville ha gjort.

For det aller viktigste i Captains of Za’atari er at regissøren løfter flyktningene ut av forflatede statistikker og opprivende nyhetsstoff. Han leder oss inn i en hverdagslig unntakstilstand, til tilværelser i limbo, til mennesker som er revet opp fra den tilværelsen de kjente, og som ikke vet hva som venter.

De voksne kjenner på tiden som går, på helseplager som kunne ha vært unngått, på bekymringer for den oppvoksende slekt. Og de unge kjenner på mulighetene som går dem hus forbi, på livet som står på vent på ubestemt tid.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Filmatisk

Ali El Arabi er en egyptisk journalist som i mange år har dekket Midtøsten, og han var i Za’atari i et annet ærend da han møtte Fawzi og Mahmoud. Etter å ha latt seg fascinere av energien og nysgjerrigheten deres, bestemte han seg for å følge dem i flere år.

Resultatet er ikke bare en imponerende debutfilm og en gripende historie, men også en usedvanlig filmatisk dokumentar. Mahmoud Bashir fotograferer både flyktningeleiren og Qatar med finesse og følelse for de små detaljene som utgjør det store bildet. Et team av klippere finner rytmen som blant annet gjør den nevnte tv-kampen til et følelsesmessig engasjerende øyeblikk i verdensklasse.

Men de unge hovedpersonenes liv og bekymringer kommer aldri i skyggen for filmatisk bravur. Captains of Za’atri er et originalt og viktig blikk på den syriske krisen.