Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Cecilie Lundsholt: – Barn er ikke fremtidens publikum. De er publikum nå.

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

fredag 15. mars 2019

– Det er en stor undervurdering å tro at barn bare vil underholdes, mener avtroppende teatersjef ved Teatret vårt, Ålesund.

↑ Cecilie Lundsholts fire år som sjef ved Teatret Vårt, Ålesund har vært kjennetegnet av en vilje til å utforske hva teater kan være. Gjerne gjennom en forening av teknologi, interaktivitet og nærhet. Foto: Bjørn Vatne

I fire år har den avtroppende kunstneriske lederen på Teatret vårt i Ålesund, Cecilie Lundsholt, utforsket hvordan scene og sal kan gi barn og unge et handlingsrom.

Cecilie Lundsholt


Skuespiller, dramatiker og regissør med erfaring både fra institusjonsteater og det frie feltet.

De siste fire årene har hun vært kunstnerisk leder på Teatret vårt, Regionteatret i Møre og Romsdal.

– Barn er publikum . De skal ikke skoleres til å komme tilbake, teateret skal være for dem, her og nå, sier Cecile Lundsholt med ettertrykk.

Vi har spurt den avtroppende kunstneriske lederen på Teatret vårt i Ålesund om hvorfor hun har vært opptatt av handlingsrom.

– Gjennom å vise fram noe vi kan identifisere oss med, tror jeg kunsten gir oss referansepunkter vi kan ta med ut i det virkelige liv. Det er nok derfor jeg driver med teater, fordi jeg tror på akkurat det, sier Lundsholt.

Det er ikke uvanlig å snakke om barn som «fremtidens publikum». I det ligger en tanke om at barnet, hvis det får et forhold til teateret, er en framtidig, voksen billettkjøper.

Noe som har kjennetegnet de fire årene Lundsholt har vært på Teatret vårt, er viljen til å utforske hva teater kan være gjennom teknologi, interaktivitet og nærhet.

Cecilie Lundsholt trer av som sjef for Teatret vårt i Ålesund til sommeren. Foto: Bjørn Vatne

Fra forestillingen Labyrint. Foto: Arild Moen, Tingh Kommunikasjon

Noe som har kjennetegnet de fire årene Lundsholt har vært på Teatret vårt, er viljen til å utforske hva teater kan være gjennom teknologi, interaktivitet og nærhet.

Se verden på nye måter

Programmet på Teatret vårt har inneholdt alt fra actionthrillere og skrekk til teaterklassikere av Shakespeare og Ibsen. Det har også vært god plass til store spørsmål omkring identitet, døden, seksualitet og kjærlighet.

Hvorfor har Lundsholt vært så opptatt av dette, lurer vi, og hvor strategisk er det – kan man jo spørre seg – å starte opp en satsning mot barn og unge med å sette opp Shakespeares Othello?

– Det du egentlig spør om, er hvorfor vi lager teater, er Lundsholts svar.

– For meg er det ikke noen forskjell på å lage teater for voksne og for barn og unge. Det er en stor undervurdering å tro at barn bare vil underholdes. For meg er det naturlig at vi skal fortelle historier som berører og åpner opp for at publikum skal få se seg selv og verden på nye måter. Uansett hvem som er publikum.

Når Lundsholt går av som kunstnerisk leder ved Teateret vårt til sommeren, er bosted en del av regnestykket. Hun ler når hun forteller at mannen hennes nettopp regnet på det, og funnet ut at han har reist 2,4 ganger rundt jorda for å komme til henne i Ålesund de fire siste årene. Men som skuespiller, regissør og dramatiker, handler det også om en iver til å gå løs på andre typer prosjekter. I Ålesund har Lundsholt imidlertid opplevd å få stå på skuldrene til en tradisjon med eksperimentelt teater og nyskrevet dramatikk.

Noe Lundsholt har vært en pioner i å utforske, er teknologi i teaterrommet. I årene hun har vært kunstnerisk leder, har teatret vært med på et EU-prosjekt som har forsket på teater for unge og ny teknologi.

Det har vært VR-briller, datamaskiner, ny lydteknologi. Samtidig har Lundsholt vært opptatt av teater som møte.

– Uansett hva slags teater du setter opp, er det et møte mellom scene og sal. Hvis publikummerne hadde visst hvor viktige de er, så hadde de ikke betalt for å komme!

Lundsholt ler godt.

– Det er det fantastiske med vår kunstform. Jeg har villet utforske følelsen av å være i rommet sammen, og at dette skjer her og nå.

Fra forestillingen Othello. Foto: Arild Moen, Tingh.

Lek og erfaring

Lundsholt forteller at regissør Philipp Stengele denne våren, da han satte opp Ibsens En folkefiende, benyttet anledningen til å utforske kjønnsroller. Det ble ikke gjort så mye som et tema gitt av sceneteksten, som i selve formen.

– Som skuespiller kan du ta roller uavhengig av kjønn. I utgangspunktet var alle skuespillerne i forestillingen simpelthen mennesker. Egentlig utforsket Stengele teateret som form, selv om det ikke var noe vi reklamerte for i programmet. Det handler jo ikke om kunstnerisk «nerding», men om hva formen ender opp med å bety for publikum. Hva gjør formen det mulig å reflektere over i ettertid? For publikum var det nok mest en lek, men samtidig får de kanskje en erfaring av hva handlingsrom er for noe, hvilke handlingsrom vi blir gitt når det kommer til kjønn.

I 2016 satte Teatret vårt opp forestillingen Romkadettene med det britiske kompaniet Non Zero One.

– Da hadde jeg lest mye av hvordan barns handlingsrom i stadig større grad begrenses av voksne, sier Lundsholt.

Hun forklarer at det kan handle om «overvåkning» av hva barna gjør på nett, men også helt enkelt at barn ofte har en voksen med seg inn i alt de opplever. De lar seg i stor grad prege av foreldrenes oppfatninger, følelser og meninger.

– Å gå på teater er jo en fin måte å være sammen med barnet sitt på, men vi ville også lage en forestilling der de voksne ikke fikk være med.

Fra Romkadettene. Foto: Teatret vårt

Vi pleier å si: Vi er ganske gode på å lage teater, men vi er ikke så gode på å være så gamle som dere er. Så dere er våre eksperter.

Midtpunktet i opplevelsen

Romkadettene handlet om et romskip som ble sendt opp i verdensrommet i 1972. Astronautene har vært i dvale fram til det blir funnet liv på en planet. Her skal det bygges et nytt verdenssamfunn, og det er barna i publikum som skal bestemme hvilke strukturer, styresett, lover og regler som skal ligge til grunn for en god verden. Heller ingen voksne skuespillere fikk oppholde seg i rommet. De var kun tilstede gjennom streamingen av dirkektefilm på en datamaskin, som barna interagerte med.

– Slik var barna fri fra de voksnes blikk. Etterpå fikk de skrive et brev til ordføreren om hva de skulle ønske at var annerledes i byen sin, sier Lundsholt.

For henne var det en måte å jobbe konkret med handlingsrom for barn på. Hver forestilling ble deres.

– Tok de det rommet de ble tilbudt?

– De syntes det var kjempegøy! Men vi fikk også oppleve de voksnes berøringsangst. Ganske mange foreldre spurte: «hva er det dere skal gjøre med barnet mitt?» og valgte å ikke la barna være med.

Dette kom overaskende på Lundsholt. I ettertid tenker hun at hun kunne ha gjort mer for å trygge og forberede foreldrene før forestillingen. Kanskje kunne de hatt en interaktiv forestilling for hele familien først?

– Interaktivt teater er jo i det hele tatt fremmed for mange. Når man jobber eksperimentelt i en by på Nord-Vestlandet, er det viktig å trygge før man introduserer en ny form.

Jeg synes også at interaktivt teater og performancekunst kan være på grensen til ubehagelig. Jeg er redd for å bli presset inn i en situasjon og å bli testet.

– Det skjønner jeg. Derfor har jeg vært opptatt av at når vi lager interaktive forestillinger, skal du få komme som deg selv. Du skal aldri trenge å ta på deg en annen rolle. Du får lov til å være deg selv i en situasjon der vi sammen utforsker noe. Å ta andre roller er skuespillernes jobb. Publikum er heller ikke ansvarlig for å drive handlingen fram. Forløpet i fortellingen avhenger ikke av dem.

Noe av det mest spennende med interaktivt teater, er at vi alle er midtpunktet i eget liv, mener Lundsholt.

– Når du kommer inn i et altomsluttende univers, er du hovedpersonen. Du er der, i handlingen, med kroppen din. I et intimt teaterrom spiller du ikke mot, men med, sier hun.

Jonas Delerud er den unge Hamlet i Hamlets pappa er et spøkelse på Barneteatret Vårt i Ålesund. Foto: Arild Moen, Tingh Kommunikasjon AS.

Resten er ikke taushet

For å nå målgruppen og finne barneperspektivet i en fortelling, har Lundsholt og teamet hennes i Teatret vårt jobbet tett på referansegrupper. Da de i 2017 satte opp Hamlets pappa er et spøkelse fikk de inn en prest med erfaring fra sorggrupper, og sykepleiere med kompetanse på å følge barn som har mistet en forelder. Like viktig var det å få tilbakemelding fra barn som selv hadde erfaringer med dette, men også barn som ikke hadde det.

– Det handler ikke om å forandre på den kunstneriske målsetningen eller uttrykket, men å sørge for at publikum oppfatter det du har en intensjon om å formidle. Vi pleier å si: Vi er ganske gode på å lage teater, men vi er ikke så gode på å være så gamle som dere er. Så dere er våre eksperter.

Lundsholt forteller om en spesiell opplevelse i forbindelse med Hamlets pappa er et spøkelse.  En skoleklasse var inne som referansegruppe, og de visste på forhånd at en jente i gruppa hadde mistet moren sin. Hun hadde nesten ikke villet snakke om dødsfallet med hverken lærere eller psykologer. Hun var usikker på om hun i det hele tatt skulle være med og se forestillingen, men endte opp med å gjøre det.

– Etter oppsetningen snakket vi med klassen og spurte dem hva de syntes. Da var det en hånd som skjøt i været, og en jente som sa: «Det er den beste forestillingen jeg noensinne har sett».

Da teaterteamet etterpå spurte en lærer hvordan det hadde gått med jenta som hadde mistet moren sin, fortalte læreren at det var den samme jenta som hadde rukket opp hånda. Videre fikk de tilbakemelding på at jenta etter denne hendelsen hadde begynt å snakke med medelevene sine om dødsfallet.

– Hun hadde fått et handlingsrom. Plutselig hadde hun denne referansen i Hamlet sammen med de andre i klassen, og fikk mulighet til å åpne opp om opplevelsene sine til vennene, sier Lundsholt og legger til:

– Vi kunne satt opp Hamlet bare for å få denne ene følgen. Det minner om at teateret virkelig har i seg å skape disse handlingsrommene. At det er verdt det, sier hun.

Denne saken er produsert i samarbeid med Scenekunst.no.


Stikkord:
· · · · ·