Da tigeren sprang og hesten slo

I diktet Godt mot fra 1870 skrev Bjørnstjerne Bjørnson en allegori om en tiger og en hest der tigeren representerer byen som i dag heter Oslo og hesten representerer Bjørnson selv. Hesten og tigeren slåss, og publikum heier tigeren frem i et ønske om blod. Da Oslo siden fikk tilnavnet Tigerstaden var det nettopp med tanke på Oslo som et nådeløst sted hvor skjebnen til «en landsens hest» ble overgitt til rovdyr og blodtørstig publikum.

Tigerstatuene som ble satt ut til feiringen av byens tusenårsjubileum i 2000 er kanskje ikke ment for å minne oss på byens brutalitet, men heller som symboler på styrke og stolthet. Likevel har ikke Oslo klart å riste av seg følelsen av en tvetydig nådeløshet. Det er en by mange elsker å hate, som noen av oss hater å elske, og som uansett hvordan man vrir og vender på det har sine egne interne problemer.

Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen

Tigerstadsteatret henter navnet sitt hverken fra det nådeløse eller det tvetydige, men fra et ønske om å komme byen i møte og skape et teater som er for barn og ungdom som bor og lever i Oslo. Med det nye prosjektet TIGERBUSSEN KOMMER! har de bygget om en diger expotrailer til et teater. Ifølge programmet kan traileren utvides til et scenerom på seks ganger ti meter, og i første omgang skal prosjektet oppsøke skoleklasser i områder i Oslo med høy barnefattigdom og lav kulturdeltakelse. Urpremieren fant sted på Vahl skole, og oppmøtested var Rudolf Nilsens plass som ligger rett utenfor skolegården. Arbeiderdikteren Nilsen vokste opp i bygården rett ved siden av, og i diktet Nr. 13 fra 1926 beskrev han denne oppveksten, og drømmen om å komme seg vekk derfra. For Nilsen er det litteraturen som skal ta ham vekk, men når Tigerbussen kjører inn på plassen hans, er det teatret som skal skape nye drømmer.

Nilsens fattigdomsbeskrivelser kan føles gammeldagse, men Oslo er fremdeles en delt by, og er det fylket i landet med størst andel barnefattigdom. I  2016 levde 17,6 % av Oslo-barna i familier med vedvarende lav inntekt. Gjennom et samarbeid med Røde kors, har Tigerstadsteatret funnet ut hvilke skolekretser som har mest barnefattigdom, og Vahl skole er altså en av dem.

I utgangspunktet lurer jeg på om det er spekulativt å velge seg «de fattige» som målgruppe. Det føles både stigmatiserende og forenklende å tenke målgruppe ut fra sosial status og bosted. Man kan ikke egentlig se på barn hva foreldrene deres tjener, og noe av det fine med enhetsskolen er at alle barn, uansett sosial tilhørighet, klasse og bakgrunn, får det samme tilbudet. Nå føles det litt som om teatermiddelklassen skal være greie med de fattige. Denne følelsen endrer seg imidlertid i løpet av forestillingen, som er breddfull av sjarm og fortellerglede.

«Alt er fake!»

Tigerstadsteatrets prosjekt oser av velvilje, overskudd og teaterglede. Når halve tredjeklasse ved Vahl skole tropper opp ved bussen blir de geleidet av sirkusdirektør Diana Nilsen, spilt av regissør, kunstnerisk leder og manusforfatter, Hilde Brinchmann inn i skolegården. Egentlig skulle elevene ha blitt hentet av teaterkompaniet inne i klasserommet, men på grunn av en misforståelse har elevene kommet ut før kompaniet har rukket å komme inn. Tigerstadsteatret lar seg imidlertid ikke affisere av at ting ikke går etter planen, som det ikke alltid kan gjøre når man holder på med denne typen oppsøkende virksomhet.

Ikledd et kostyme inspirert av sigøynersirkus og omreisende tivoli står Brinchmann oppå et bord med en stor pisk. Barna er urolige og spente. En gutt avbryter til stadighet og vil gjerne bli hørt. Læreren hysjer på ham, men Diana/Brinchmann ser opp og sier: «Vi tar det vi, lærer’n.» Den urolige gutten får den oppmerksomheten han trenger, og rammen om at det som skjer her og nå er utenfor skolehverdagen er satt.

Elevene blir videre geleidet til bussen, og må brøle for å få den til å åpne seg. Når det viser seg at Tigerbussen har lagt et egg, får vi være med og se det klekke. Et underlig tematisk og dramaturgisk sidespor, men som introduksjon bidrar det til å øke spenningen for hva som skal skje inni bussen. Slik etableres fiksjonsrammene.

Når bussdøren endelig åpnes løper en av guttene feil vei. Læreren henter ham tilbake, hvorpå gutten med sutrete stemme utbryter: «Alt er fake!»

Jeg vet ikke hva han hadde forventet seg. Levende tigre kanskje? Men dette, som kanskje var hans første møte med teatralitet, rørte et desillusjonert teaterviterhjerte. Å, tenkte jeg, det er nå du skal få se hvor fint det kan være når det er fake.

Tigerbussens hjerte

For fint er det. Særlig gjennom kostymer og skuespill, men også i måten de har arbeidet med bussen, legger Tigerstadsteatret stor vekt på å understreke at dette er teater, et sted der hverdagens rammer er byttet ut og andre regler gjelder.

Én etter én blir vi geleidet inn i den store bussen som på imponerende vis inneholder flere scenerom. Jeg tror det jeg liker best er hvor mye de holder seg til teaterrammen og hvor ærlige og eksplisitte de er både i spill og kontekst. Når vi først kommer inn er det hengt opp et sceneteppe i liksomtigerskinn. Vi blir fortalt at det er et teater der inne i tigerens mage. Tematisk handler den lille forestillingen om Tigerbussens tilblivelse, men også om barnas forhold til byen. Fortellergrepet er bygget rundt ideen om at man skaper historien selv, og at det er gjennom fortellingen at historien og verden blir til. Det er her konnotasjonen til Rudolf Nilsen som drømmer seg vekk fra Gråbeinsgårdene gjennom bøkene blir ordentlig relevant.

Som en magisk port åpner det seg en dør i veggen, og igjen blir publikum ført én og én gjennom en speilkorridor med klare tivolilikheter inn til et nytt lite rom med rød fløyel på veggene og to figurer i narrekostymer sovende på gulvet. Narrenes improvisasjonsbaserte oppvisning er trigget av replikker fra publikum, og måten de bruker improvisasjonsgrepene på øker publikums betydning i rommet samtidig som de opprettholder et skille mellom scene og sal. Den urolige gjengen som før innslipp i bussen hadde dyttet hverandre, løpt hver sin vei og vært opptatt av alt mulig annet i en blanding av spenning og usikkerhet, er nå samlet til én flokk. Fremdeles har de oppmerksomhetsbehov, men nå er de på lag med teatret.

Vedvarende opposisjon

Tigerstadsteatrets insistering på teatrets kvaliteter og den eksplisitte, vakre og morsomme teatraliteten kombinert med en stram, effektiv og spenningsskapende dramaturgi gjør denne forestillingen til svært godt teaterarbeid. Utover det oppleves prosjektet som betydningsfullt og rikt på muligheter i måten de møter barna. Jeg synes også at hele busskonseptet og alt det betyr av teknisk teaterarbeid på liten plass med begrensede ressurser er løst på imponerende vis.

Som en forberedt kritiker preges min lesning av forestillingen av at jeg vet hvordan den er tenkt som en sosial idé med et ønske om å nå ut særlig til de barna som ikke blir tatt med på teater fordi pengene ikke strekker til. Allikevel tror jeg denne forestillingen står helt fint på egne ben, også uten sosiale implikasjoner. Tigerstadsteatret er opptatt av at alle barn har rett til kunstopplevelser, og det betyr at de også kan oppsøke skoler som ikke slår ut på samme måten i fattigdomsstatistikken.

I Bjørnsons dikt får vi ikke vite hvordan det går med hesten, for «kampen har ej ende». Det leser jeg som at Bjørnsons forhold til byen skal ses dialektisk og i vedvarende opposisjon. Slik er det også for de barna som må kjempe for å overvinne byens nådeløshet på vei mot voksenlivet. Man trenger ikke elske Oslo, men man kan elske dem som bor der. Tigerstadsteatret har laget levende, kjærlighetsfylt og lekbasert teater for barn som befinner seg i den vedvarende opposisjonen mellom tiger og hest. Det står det respekt av.