Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

De foreldreløses kraft

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

torsdag 16. januar 2014

«Annie» gikk nylig på Folketeateret i Oslo. Musikalen har vært en storfavoritt helt siden den ble vist på Broadway i 1977. Foran Pippi, Ronja og alle Disney-prinsesser, var Annie også min favoritt da jeg var barn – særlig den Annien vi ser i den storslåtte filmatiseringen fra 1982, skriver Thea Dolva i en frittstående oppfølger til Marit Brekkes artikkel «Kvar er mor i litteraturen?».

↑ Fra Folketeaterets oppsetning av «Annie»

Av alt stykket har å by på, var det livet på barnehjemmet som fascinerte meg mest. Denne rasende jenteverdenen full av unger i fillete klær som danset og trampet mens de vasket og var forbanna. De turnet oppetter veggene, langs rekkverkene og på balkongene, kastet tallerkener til hverandre, ristet puter så fjærene føyk, feide med digre koster, heiv vaskevannet nedover trappene, lo, sang og sloss. Hver sin svamp og metallbøtte. Lus i håret. Strålende av styrke og sinne.

I en nylig publisert artikkel i Periskop, «Kvar er mor?», Skriver Marit Brekke om morsfraværet i en rekke eldre og samtidige barne- og ungdomsfortellinger. Ettersom de aller fleste barnefortellinger dreier seg om at hovedpersonen skal ut på eventyr – det såkalte hjemme-borte-hjemme-prosjektet – blir mor, som tradisjonelt sett knyttes til hjemmet, gjerne en monoton og traust bakgrunnsfigur. Det finnes også mange eksempler på mødresubstitutter, som er like udynamiske karakterermessig, men med tyranniske trekk, som «den onde stemoren» eller slemme skolelærerinner og guvernanter. Brekke skriver også at et mødrefravær – eller foreldrefravær – skaper en umiddelbar spenning og gir et narrativt potensiale til fortellingen ved at hovedpersonen allerede fra starten av står fritt og løst, og drives ut av det trygge, inn i det ukjente. Dette fikk meg til å tenke på «Annie». Er det den risikofylte åpenheten omkring jentas situasjon som gjør historien så spennende?

Litterært grep

Den foreldreløse figuren opptrer i en rekke små og store mesterverk, vi kan nevne Peter Pan, David Copperfield, Oliver Twist, Huckleberry Finn, Tom Sawyer, Jane Eyre, Piken med Svovelstikkene, Mary i «Den hemmelige hagen», Sara i «Den lille prinsessen», Anne i «Anne fra Bjørkely», Heidi, Louisa May Alcotts Rose og Fanny, og mer lokalt, Kamilla i «Kamilla og Tyven». Foreldreløse barn er utbredt i folkeeventyrene (Askepott, Tornerose osv.), populærlitteraturen (Harry Potter), tegneserier («Little Orphan Annie» – opprinnelsen til musikalen «Annie», Spiderman) og filmer («Star Wars»). Til og med Supermann er foreldreløs. Hva gjør dette med barna som leser?

Oliver Twist. Bokillustrasjon av James Mahoney (1810–1879)

I tillegg til empati – hvordan skal barnet klare seg? – vekker den foreldreløses situasjon også spenning: Alt kan skje! Annie vinner i lotteri når hun kommer til milliardæren Mr. Warbucks. Det samme gjør Disneys Anastasia, som plutselig finner ut at hun er en russisk prinsesse, eller Sonja i «Reisen til julestjernen», som oppdager at hun har foreldre likevel – og at de er konge og dronning. Andre taper i livslotteriet, som Sara i «Den lille prinsessen»; hun mister foreldrene sine i krig og går fra et eventyrlig liv i India til en trist kostskole der lærerinnen forsøker å knuse alle minner. De foreldreløse har relasjoner man kanskje kan kalle flytende, for å bruke sosiolog Zygmunt Baumanns term om vår tid, «den flytende modernitet», der forholdene er fragmenterte og i stadig endring, mot det (tidligere) faste og stabile. Dette kan jo skremme enhver. Og likevel er utilhørighet en besnærende tanke, i hvert fall i lek … Hvor mange barn har ikke på et eller annet tidspunkt lurt på om de ikke egentlig, når alt kommer til alt, er adoptert? Kanskje man egentlig burde bodd på gata? Eller er en russisk prinsesse?

Outsider-perspektiv

Den foreldreløse litterære figuren kan også fungere som en representant for et sterkt outsider-perspektiv, og på den måten si oss noe om sosiale eller politiske faktorer i verden omkring. På 1800-tallet skapte industrialiseringen i Europa reaksjoner i form av romantiske naturskildringer. Den syke, rike byvenninnen til Heidi, Klara, reiser seg fra rullestolen når hun kommer opp ut i den friske lufta i alpene. Colin, Marys syke sengeliggende venn, lærer å gå i den frodige hemmelige hagen. Det kan virke som om de foreldreløse i disse fortellingene, Heidi og Mary, som ikke er knyttet til noe fast, sitter med en iboende dragning mot naturen, som viser seg å være «det rette». Andre 1800-tallsfortellinger opponerer mot den nyinnførte obligatoriske skolegangen; Jane Eyre, Huckleberry Finn og Dickens’ Copperfield står som symboler på frihet og selvtenking i møte med det stive og firkantede utdanningssystemet.

Annie derimot, er en urban jentunge. Men også hun sitter inne med en slags viten, og ikke minst livserfaring; når hun reiser seg og synger «Tomorrow» – sangen som motiverte henne da hun bodde på barnehjem – for President Roosevelt, inspirerer hun ham i samme slengen til å signere reformprogrammet New Deal. Tegneserien «Little Orphan Annie» av Harold Grey fra 1924, som musikalen «Annie» er basert på, fikk med sin gammeldagse konservatisme, sterke nasjonalisme og varme overfor samfunnets svakeste, en enorm oppsving i de urolige tredveårene i USA.

Daddy’s girl

Jeg vet ikke hvor interesserte de norske barna er i dette med presidenten. Men «Annie» er jo først og fremst en rags to riches-fortelling med elementer av romantikk (Grace + Mr. Warbucks), thriller (på slutten blir Annie kidnappet og nesten drept!) og horror – i hvert fall i den første scenen til Miss Hannigan, hvor hun kommer sjanglende full og truende inn på soverommet til jentene om natta: «Did I hear … singing in here?»

Miss Hannigan er Annies første morssubstitutt – eller «Mother of the Year», som hun selv kaller seg. Hun er en tragikomisk figur som, enn så slem hun er mot barna, vinner publikums varme. Alle vet at Miss Hannigan er kjærlighetssyk og ulykkelig. Om hun ikke vil at Annie skal bli med til Mr. Warbucks fordi hun innerst inne er glad i Annie – eller misunnelig på henne – forblir uklart … Uansett griper Mr. Warbucks’ sekretær Grace inn i Annies skjebne. Grace er en stram type, men mykner opp i samværet med Annie, akkurat som Mr. Warbucks, og plutselig beveger de seg rundt hverandre som en slags mor og far, og forelsker seg i hverandres nye sider.

Foto: Folketeateret

Men Annie er helt klart en daddy’s girl. Hun er smart, og møter Mr. Warbucks på hans egne premisser, med en stolt og selvstendig holdning, hvilket hjelper på ettersom Mr. Warbucks hadde forventet å få besøk av en gutt: «This doesn’t look like a boy. Orphans are boys!» Annie er også sterk – hun banker for eksempel opp en hel guttegjeng på egenhånd – og fortsetter å øve styrke når hun kommer til Mr. Warbucks, gjennom kampsport. Hun mister ikke personligheten sin selv om hun får nye dollete klær og sløyfe i håret. Når Mr. Warbucks vil adoptere henne, spør han om de kan ta en mann-til-mannsprat. Det kan de. Men utover i stykket begynner begge å oppføre seg mykere og kjærligere mot hverandre – avslutningsvis synger og stepper de til «I Don’t Need Anything but You». Forholdet deres minner meg om Heidi og bestefaren i «Heidi», Matthew og Anne i «Anne fra Bjørkely», Kamilla og Sebastian i «Kamilla og tyven» – kameratslig og søtt på en gang.

Drømmen i knus

På barnehjemmet drømte Annie og ungene om et par helt vanlige foreldre: «Maybe in a house all hidden by a hill/She’s sitting playing piano/He’s sitting paying a bill/Betcha they’re young/Betcha they’re smart/Bet they collect things/Like ashtrays, and art!» Historiens ømmeste punkt er kanskje der hvor Annie må fortelle Mr. Warbucks at hun heller vil ha sine egne foreldre enn ham. Man kan bare ane sårheten hans der han turer av gårdefor å vise Annie at han forstår, og at han skal gjøre alt som står i hans makt for å finne foreldrene hennes. Når «foreldrene» (som egentlig er tyver og bare vil ha tak i sjekken som er utlyst!) endelig dukker opp, er det bare fremmed og rart. Dette ligner ikke på den store drømmen. Er det fordi Annie innser at hun vil miste «Daddy» Warbucks og Grace? Eller er det fordi hun aner at de to ikke har rent mel i posen? Eller er det rett og slett fordi drømmen nå er borte? Annie synger i hvert fall «Maybe»-sangen mens hun pakker sammen tingene sine, og stopper ekstra opp ved den fine, fillete kjolen hun pleide å gå i på barnehjemmet.

Gangster-Annie

Min fascinasjon for barnehjemmet handlet nok mye om musikken – og det fellesskapet barna skapte gjennom sin egen fremførelse. Sang og stemmebruk blir ofte brukt symbolsk for det å finne sin egen stemme, en plass og en identitet. Anne i «Anne fra Bjørkely» baner seg liksom vei inn i livene til fosterforeldrene gjennom å gi dem sine betraktninger på stort og smått, snakke og ta plass. Rapunzel (med del lange håret), bruker sin magiske stemme til å tiltrekke seg prinsens oppmerksomhet der hun sitter fanget i tårnet. I «Little Women» har den dydige Beth en vakker stemme, men hun glemmer å bruke den, og ofrer seg for alle andre – hun ender også opp død (!). I Louisa May Alcotts «Eight Cousins», har den foreldreløse tjenestepiken, Phoebe, en sangstemme som gir henne særpreg og fotfeste i livet.

Barnehjemsbarna i «Annie» står på bar bakke, men bruker det de har – stemme og kropp. Og de synger for håpet, men også av raseri. Med «A hard knock life» gir de sinnet et energisk felles uttrykk gjennom en knallsterk performance. De er bevisst om sin egen situasjon, og bevarer verdigheten gjennom å manifestere sin urett: «Instead of treated, we get tricked! Instead of kisses, we get kicked! […]No one cares for you a smidge/when you’re in an orphanage!/It’s the hard-knock life».

Kanskje var det jentenes attitude som inspirerte Jay-Z til å lage en «Ghetto Anthem» hip hop-versjon av låta, med et barnekor på refrenget? – «I’m from the school of the hard knocks, we must not let outsiders violate our blocks, and my plot/let’s stick up the world and split it fifty/fifty, uh-huh». Dette var i 1998. Nå er Jay-Z – sammen med Will Smith – i gang med å produsere en remake av hele musikalen, der selveste Quvenzhané Wallis («Beasts of the Southern Wild») spiller Annie. Den skal lanseres om ett år – desember 2014. Jeg tror vi kan glede oss.

Foto: Folketeateret

Annonser

Stikkord: