Definerer seg inn i et hjørne




Med boken Kvalitetsforståelser leverer Norsk kulturråd god estetisk teori, men åpner samtidig for en potensielt farlig kulturpolitikk.

Spørsmålet om hva kvalitet «er», eller hvordan det skal benyttes som begrep, er blant grunnlagsspørsmålene i den filosofiske estetikkens historie, og dermed også i kultur- og kunstforskningens historie. Problemstillingen kan langt på vei anses som filosofisk utdebattert ettersom man har innsett at man, som med alle begreper, aldri vil komme frem til noen essensiell definisjon. I deler av kunstkretsløpet er imidlertid problemstillingen mer aktuell enn noensinne, kanskje først og fremst på grunn av en stadig mer dyptgripende implementering av såkalt New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som på 1980-tallet ble utviklet for å «effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor». En stor del av vår tids mest markante nytale springer ut av denne utviklingen, for eksempel at sykehus nå leverer «tjenester» til «brukere». En annen konsekvens av New Public Management er at fagpersoner må kunne forklare verdien av eget arbeid overfor en administrasjon og ledelse uten fagkunnskaper. Disse endringene har nødvendigvis påvirket forståelsen av kvalitet, også innen fagfelt som psykologi, hvor det ikke nødvendigvis er åpenlyst og målbart hva som er god kvalitet.

Fakta


Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur.
(Red: Knut Ove Eliassen & Øyvind Prytz)

Norsk kulturråd, 2016.

Lanseringsseminar, KHiO, 10.02.2016.

Den 10. februar inviterte Norsk kulturråd til seminar på Kunsthøgskolen i Oslo (Khio). Anledningen var lanseringen av antologienKvalitetsforstålser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur. Den ti artikler lange boken markerer starten på forskningsprosjektet Kunst, kultur og kvalitet, som har til hensikt å se nærmere på hvilken rolle kvalitetsbegrepet spiller i samtiden. Når Kulturrådet nå kaster seg inn i dette sakskomplekset, er det neppe motivert av et reelt i behov innen kulturfeltet. Kvalitetsbegrepet fungerer godt nok til at bruken går sin vante gang for de fleste av oss. Riktignok har de siste tiårenes fragmentering av den kulturelle offentligheten gjort at ingen aktører lenger kan hvile på sin egen ubestridte autoritet som kvalitetsdommere, men dette kan ikke sies å ha hatt noen store konsekvenser for verken publikum eller utøvere. Behovet for å avklare kvalitetsbegrepet følger forpliktelsen om å kunne vise til et solid fundament for de vurderingene man gjør på vegne av fellesskapet. Selv om også kritikere, kuratorer eller gallerister forventes å kunne gi tilsvarende forklaringer, så er dette langt mer uformelle forventninger. De eneste innen kunstfeltet som virkelig kunne underbygge objektivt hvorfor de mener noe er bra, er de som forvalter offentlige støtteordninger.

Kjærkomment kvalitetsfokus

Noe av det første Linda Hofstad Helleland (H) publiserte da hun tok over som kulturminister var en kronikk på NRKs nettsider der hun ønsker velkommen «en debatt om kvalitet i kunsten i tiden som kommer». Den rødgrønne regjeringen fokuserte i stor grad på kulturelt mangfold og integrering i sin kulturpolitikk. Når den nye regjeringen umiddelbart gikk bort fra dette klassiske venstresideperspektivet, og i stedet fremhevet «kvalitet», opplevde nok mange i kunstfeltet dette som kjærkomment: Endelig skulle vi kunne fokusere på faglige spørsmål og slippe å rapportere hvor stor prosentandel innvandrere eller barn som var involvert i prosjektene.

Bilde fra lanseringsseminaret for boken. Foto: Kulturrådet

Det er imidlertid viktig å huske at Hofstad Hellelands forgjenger, Thorhild Widvey (H), sammenstilte «bedre kvalitet» med «økt konkurranse», parallelt med innføringen av eksempelvis gaveforsterkningsordningen, en ordning hvor staten skalerer tilskudd proporsjonalt med hvor mye en institusjon greier å hente inn i private sponsormidler. Det retoriske grepet til Widvey er det samme som er blitt brukt i argumentasjonen for privatisering av jernbane eller helsevesen, hvor vi allerede vet at økt konkurranse ikke har ført til høyere kvalitet, snarere tvert i mot. Spørsmålet er derfor om det egentlig er kvalitet som er målet, eller om kvalitet her bare er konkurransens legitimeringsalibi. Forhåpningene om «høyere kvalitet» bør ses i sammenheng med «entreprenøriseringen» av kulturfeltet, som pågår parallelt. Disse ambisjonene for kulturfeltet er ikke isolerte, positive verdier men eksempler på hva diskursanalytiker Norman Fairclough har omtalt som styresmaktenes strategier for å «søke sosial forandring ved hjelp av endringer i kulturen».

Den negative påvirkningen fra New Public Management underkommuniseres jevnt over i Kulturrådets antologi. Flere av forfatterne nevner riktignok New Public Management som en av de materielle betingelsene for dagens situasjon. Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen beskriver det som et «krysspress mellom politisk kritikk […] og storsamfunnets ønske om å måle kvalitet» (Ellefsen, «Den ytterste instans»). Tekstene hentyder bare i forbifarten til det som i mine øyne fremstår som prosjektets primære beveggrunn. Det som savnes er en virkelig dyptgående undersøkelse av hvordan New Public Management påvirker det norske kulturfeltet. Her ligger kanskje den viktigste muligheten for kvalitetsprosjektets utvikling videre.

Kvalitetsbegrepets nytteverdi som demokratisk verktøy

Det er grunn til å spørre seg om ikke enkelte bidragsytere til boken opererer med en problematisk forestilling om kunstens grunnleggende forskjell fra andre kulturuttrykk. I bokens innledning skriver Knut Ove Eliassen om forskjellen mellom et kunstverk og den pynten som kjøpes på IKEA. «Til forskjell fra kunstverket som er unikt, og som derfor skal vurderes på sine individuelle premisser, er pynten i sitt vesen utbyttbar.» Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan publikum generelt bruker kunst så er det kanskje ikke grunnlag for å påstå dette. Søndagsbesøk på gallerier, å kunne diskutere kritikerroste bøker, å gå i teater; alt dette er vel først og fremst sosiale handlinger? Med fare for selv å anlegge et for sosiologisk og reduksjonistisk perspektiv, så mener jeg det er problematisk å sette som forutsetning for diskusjonen at kunsten er grunnleggende forskjellig fra andre kulturprodukter.

Eliassen skriver videre i sin egen artikkel, «Kvalitet uten innhold? Historiske perspektiver på kvalitetsspørsmålet», at kunsten og litteraturen først kan bli «genuint demokratisk ved at deres verdi blir tydelig gjennom den demokratiske prosessen det er å diskutere [kvaliteten] i det offentlige rommet». Konklusjonen følger etter en påstand om at «god» kunst er kunst som «skiller seg ut, gjør oppmerksom på måten den er på, ved at den er på en annen måte enn hva vi tidligere har erfart.» Eliassen fremhever altså forskjell i estetisk forstand, og flere av de andre forfatterne trekker også frem nettopp kunstens potensial for å vise oss noe «uventet» og «annerledes». Men hvor ofte skjer egentlig dette? Og er ikke den «kvalitetssikringen» Kulturrådets fagutvalg har som mandat å utøve, til hinder for det genuint sjokkartede? Ikke med det sagt at noen av de involverte har som mål å forhindre forskjell. Medlemmene i en komité vil likevel trolig føle seg underlagt en slags fagfellevurderingens selvjustis; man ønsker ikke å være den som forsvarer det alle andre mener er elendig. I det praktiske feltet, hvor man er helt avhengig av offentlig støtte, er det liten tvil om at det hersker en forestilling om at det finnes en riktig måte å selge inn et kunstprosjekt til Kulturrådet, selv om det i realiteten nok er langt åpnere enn mange tror. Potensielt kan altså en ond sirkel av gjensidig feilaktige forestillinger trenere tilløp til det nesten alle forfatterne i denne antologien oppfatter som «god kvalitet». Likhet reproduseres og forskjell utjevnes. Hvis det vi er ute etter er noe uventet og annerledes, så virker det sannsynlig at spørsmålet om kvalitet er noe av det mest skadelige vi kan fokusere på, rett og slett fordi risikoviljen svekkes.

Subjektivitet

I Anne Danielsens artikkel, «Nyskapende, sterkt og kompetent!», finner vi kanskje nøkkelen til å en antologiens nytteverdi. Ettersom hennes eksempler er hentet fra «kulturindustrien», som de andre skribentene stort sett ønsker å differensiere sine studieobjekter fra, så baserer hun seg ikke på forestillingen om en grunnleggende vesensforskjell mellom ulike kulturprodukter. Danielsen skriver blant annet om hvordan betrakterens «affinitet» for et bestemt estetisk uttrykk er av grunnleggende betydning for hvordan fortolkninger og kvalitetsvurderinger iverksettes. Hun anerkjenner altså at personlig smak er helt avgjørende for evnen til å forstå, oppfatte og definere kvalitet. Den samme problemstillingen berøres av litteraturkritiker Bernhard Ellefsen. Han skriver om Barbara Herrnstein Smiths to ulike typer «relativ» domsavsigelse: den som er «kontingent (altså avhengig av en rekke variabler)» og den som er rent «subjektiv (forstått som noe privat, lunefullt, uinteressant for andre mennesker)». Ellefsen konkluderer med at det er den kontingente fortolkningen man må søke. Det rent subjektive kan ikke forsvares.

Men hva om det som egentlig trengs er en grunnleggende ny forståelse av det subjektives verdi? Hva om det er slik at det faktisk er nettopp gjennom en anerkjennelse av at det er via subjektivitetens «arbitrære» smaksøvelser vi finner kunstens verdi og demokratiske potensial? Hva om de argumenter hver og en av oss gir for hvorfor et kunstverk er godt faktisk bør være så subjektive som mulig? Dette vil være en realisering av en «estetisk fortolkning» hvor skillene mellom produksjon og bruk av kunst blir uklare, fordi kunstner og betrakter forholder seg til verket på en mer likestilt måte. Enkelte vil utvilsomt innvende at det ikke ligger noe kritisk potensial i dette, og at det bare vil være snakk om et uttrykk for vår tids tendens til «sosialt» kringkastet iscenesettelse av oss selv som smaksutøvere.

Fra fag til forvaltning

Samtidig er det kanskje først når vi aksepterer fraværet av standardisert autoritet at vi, gjennom delte, om enn omstridte, estetiske erfaringer, kan oppnå den form for empatisk erkjennelse av våre samtalepartnere som må til for at det skal kunne snakkes om et genuint demokratisk kunstfelt. Kanskje er det også her vi kan finne den «absolutte» kvalitet som professor ved KHiO, Stian Grøgaard, etterlyser i sitt bidrag, «Om kvalitet under reformbyråkratiet». Grøgaard, for øvrig den eneste representant for billedkunstfeltet i antologien, er den som går tettest på problemstillingene knyttet til New Public Management, hvor myndighetene, som Grøgaard uforglemmelig formulerer det, «behandler alt arbeid som ufaglært arbeid», bortsett fra «administrasjonen av andres arbeid, for den er nå blitt et fag som heter ’ledelse’». Teksten er polemisk og harselerer over forvaltningsspråket, og dens funksjon i antologien blir som en ventil for de andre tekstenes oppdemmede frustrasjon. Grøgaards hovedpoeng er at kvalitet må forstås som noe absolutt, og ikke som synonymt med «relevans». Relevans er nødvendig for å «gi kvalitet en retning». I et New Public Management-forvaltet kulturfelt er kvalitet aldri nok i seg selv, men først når den tjener et annet formål. Dette er ifølge Grøgaard grunnleggende kunstfiendtlig, fordi den eneste måten kunstnere vil føle at noe står på spill i produksjonen av kunst er hvis kvaliteten tillates å være selvtilstrekkelig og absolutt.

Grøgaards kvalitetsbegrep later til å være et forsøk på å finne en ikke-kontekstuell verdiskala. Økonomisk og politisk verdi er sosialt betinget, og Grøgaards ambisjon for kunsten er at den kunstneriske verdien må være noe annet enn konsensus, formidling, forståelighet og intellektuell «universell utforming». Kunstens absolutte kvalitet er ikke relevant, og den er ikke nyttig, men den kan likevel oppleves som av enorm betydning på et personlig plan. Den absolutte kvaliteten erfares kun midlertidig og transitivt, altså i relasjon til et objekt; Grøgaard skriver at kvalitet bare er synlig i bakspeilet. Hvis det eneste vi kan gjøre for å begrepsfeste kvalitet er å si at den gode kunsten lar oss «se verden på nye måter», et synspunkt som later til å ha migrert fra kulturpolitikere via formidlere til en del kritikere, så kan vi kanskje like gjerne la være å snakke om den.

I estetikken vil spørsmålet om «kvalitet» alltid vil være en flytende størrelse, hvis funksjon er å være diskursens motor. Som forvaltningsverktøy vil derimot spørsmålet om kvalitet alltid være formålsorientert, et kriterium for økonomiske, administrative og politiske vurderinger. Dette har gjennomgående vært måten kvalitetsbegrepet er blitt brukt innen alle fagområder der New Public Management er implementert de siste tiårene. Det er grunn til å spørre seg om ikke Kulturrådet, ved å flytte kvalitetsdiskusjonen fra et fagperspektiv til et forvaltningsperspektiv, nå har åpnet opp for en samtale ingen, aller minst rådet selv, egentlig er tjent med.

 

Denne anmeldelsen er produsert av Kunstkritikk.no , og ble først publisert 24. februar 2016. Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Nettstedene Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.