Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Deichman Bjørvika: Bibliotek til begjær

PUBLISERT

tirsdag 16. juni 2020

Deichman Bjørvika er blitt både luftig og intimt, men kan bli et sted mer for myldring enn ro, mener vår anmelder Oda Bhar.

↑ De vertikale linjene i vindusrutene spiller fint mot det horisontale i havnebassenget. Foto: Erik Thallaug.

Å bevege seg rundt i bygget er en invitasjon til oppdagelses­ferd.

Er det mulig å skape et luftig bygg som også gir rom for intimitet? Absolutt, viser Deichmans nye hovedbibliotek i Bjørvika. Å bevege seg rundt i bygget er en invitasjon til oppdagelses­ferd, der lange gjennomsyn og utsyn avløses av huleliknende smårom.

Grepet med å frilegge ytterveggene gjennom glassvegger, mens de lukkede rommene plasseres i tre kjerner midt i bygget, er svært vellykket. Slik blir det mulig å følge utsikten mot himmel, sjø og by nesten hele veien rundt. Planløsningen skaper en perfekt forening av åpenhet og beskyttelse, som matcher bibliotekets ideologiske målsetninger.

Bygget gjennomstrømmes av dagslys, også ovenfra. Foto: Jo Straube.

Deichman Bjørvika


Oslos nye hovedbibliotek
Åpner for publikum 18. juni 2020
Seks etasjer
135 000 kvadratmeter
450 000 bøker
Tegnet av arkitektkontorene Lundhagem og Atelier Oslo
Innredet av Scenario interiørarkitekter

Bikubemønsteret i taket er både tiltalende og praktisk. Foto: Gatis Rozenfelds.

Naturlig kupert

Valget om å legge ventilasjon og andre tekniske installasjoner i gulvet er virkningsfullt, og gjør det mulig å unngå den vanlige nedsenkede himlingen. Dermed skapes muligheten til å gjøre det interessant å løfte blikket. Man ser opp i et bikubeliknende relieffmønster, som både er estetisk tiltalende og egnet til å plassere og gjemme bort mindre elementer, som spotlamper og dyser til sprinkleranlegget.

Etasjene har varierende takhøyde, og innenfor disse igjen gjøres det god bruk av mesaniner. De opphøyde områdene gjør det mulig å føle rommelighet selv i smale passasjer, siden man ser utover et større areal med dobbel takhøyde. Under mesaninene har mer intime rom fått plass, lik huler i et naturlig kupert landskap.

Ved å legge tekniske installasjoner i gulvet ble det mulig å unngå den vanlige nedsenkede himlingen, og gjør det interessant å løfte blikket.

Lysgårdene sørger for at bygget virker luftig både innvendig og mot omgivelsene. Foto: Erik Tallaug.

Labyrintkarakteren er blant bygningens mest sjarmerende sider.

Labyrintkarakter

Det kan ta litt tid å orientere seg i de komplekse arealene, og det er lett å miste oversikten når man runder et hjørne og kommer tilbake fra en ny vinkel. Ikke minst gjelder dette andre og tredje etasje, som er de mest interessante for barn og unge, samt for voksne med interesse for skjønnlitteratur, verksteder og multimedia.

Samtidig er labyrintkarakteren blant bygningens mest sjarmerende sider. Ikke minst i barneavdelingen er den lekent utnyttet, med polstrede lesehuler i ulike farger og mønstre, og en liten tunnel der man kan ligge og se opp i en film av bølgende vann, som om man befant seg på havets bunn. I barnehøyde finnes også små høyttalere man kan legge øret inntil, og høre beroligende lyder som bølgeskvulp og en malende katt.

I multimediaetasjen finnes gaming-rom. Foto: Erik Thallaug.

Scenario interiørarkitekter har designet alle løse installasjoner. Foto: Gatis Rozenfelds.

Stillbilde fra videoinstallasjonen «Talking Plants» av Simone Hooymans, som dessverre bare skal vises i seks måneder. Foto: Oda Bhar.

Kunst eller design?

Det er ikke alltid lett å skille kunst fra design i dette bygget, noe som taler designerne til ære. Her finnes lamper formet som elefanter, bord som holdes oppe av aper, veggdekor av fantastiske vekster og kart over Oslos bydeler. Et sted står ordet «Åpenhet?» i neonrør på veggen, en mulig referanse til Bruce Naumans tidlige neonkunst, noe som også kan gjelde Lars Rambergs 400 meter lange kveilende neonrør i foajéen

I tillegg til de faste installasjonene finnes et skiftende utstillingsprogram, der flere av de utstilte verkene har så høy kvalitet at de alene er verdt besøket. Jeg kjenner allerede en begynnende hjertesorg over at Simone Hooymans’ videoinstallasjon Talking plants, med bølgende og fargerike undervannsvekster, skal fjernes etter bare seks måneder. (Går det an å hviske noen i øret at de burde kjøpe den inn?)

Går det an å hviske noen i øret at de burde kjøpe inn videoinstallasjonen «Talking plants»?

Flere av møterommene har interessant veggdekor. Foto: Jörg Wiesner.

Det er tvilsomt om en rulletrapp er stedet for å roe ned og nyte livet.

Upraktiske rulletrapper

På minussiden kan det virke som om arkitektene har tenkt vel luftig omkring forflytningen rundt i bygget. Det verste eksemplet er de altfor smale rulletrappene, hvor det er umulig å passere hverandre. Plassen er så liten at det vil skape problemer for en voksen som ønsker å ha et barn stående ved siden av seg på samme trinn.

Dette grepet later til å være basert seg på ønsketenkning om at det å besøke et bibliotek nødvendigvis medfører en indre ro. Jeg gadd se den som i en travel hverdag blir lykkelig av å stå blokkert bak en skravlende skoleklasse, mens alle langsomt synker nedover i etasjene. Det er tvilsomt om en rulletrapp er stedet for å roe ned og nyte livet, uansett om man kan rette blikket eterisk mot dagslysets spill over hyllene i bokens tempel.

Rulletrappene er smale, men lyset strømmer inn. Foto: Gatis Rozenfeld.

Det er mange leseplasser i Deichman Bjørvika, men nesten ingen hvor man er garantert å slippe støy. Foto: Jörg Wiesner.

I bibliotekets verksteder finnes det muligheter til å jobbe med materialer som tekstil: Foto: Erik Thallaug.

Behovet for stillhet

Et åpent spørsmål er hvordan lokalene i praksis vil fungere støymessig. Det har vært uttalt at dette ikke skal være noe «hysj-bibliotek», men det er ikke til å komme fra at mange av bibliotekets tradisjonelle funksjoner er knyttet til stillhet. Det er vel og bra med aviskroker hvor man kan ta med seg kaffekoppen, og verksteder hvor man kan lære ulike ferdigheter, men vil det gå på bekostning av muligheten for konsentrasjon?

I hele bygget er det bare litt over tretti studieplasser på lukket lesesal. I øvrige områder er det lagt vekt på andre typer lyddempning, som polstrede vegger, trinndempende gulvbelegg, samtalerom gjemt i hjørner, og bak strukturer som forhåpentlig hindrer lyden fra å forplante seg fritt. Tiden vil vise om dette er tilstrekkelig, eller om Deichman Bjørvika først og fremst vil fungere som et myldrende opplevelsesrom.

Det har vært uttalt at dette ikke skal være noe «hysj-bibliotek».

De vertikale linjene i vindusrutene spiller fint mot det horisontale i havnebassenget. Foto: Erik Thallaug.

Framspringet gir fasaden et tydelig ansikt mot fjorden.

Ansikt mot fjorden

Mye skepsis har vært rettet mot byggets kjølige og minimalistiske fasade. Selv synes jeg det finnes en åpenbar eleganse i de hvittonede glassveggene, med smale vertikale felter som spiller mot det horisontale i havnebassenget.

Den overhengende auditoriumsdelen, som har vært avvist som en enkel speiling av knekken på Lambda, har i virkeligheten en langt mer organisk karakter, med sine slake trappetrinn i vifteform under hjørnet. Framspringet gir dessuten fasaden et tydelig ansikt, som om bygget vender ryggen mot trafikken og åpner seg mot fjorden.

Artikkelen fortsetter etter bildet, anbefalingene og annonsene.

Trappetrinnene ligger i vifteform rundt hjørnet i framspringet. Foto: Erik Thallaug.

Detalj fra barneavdelingen i Deichman Bjørvika. Foto: Erik Thallaug.

Ambisjoner som en koronakurve

Biblioteksledelsen venter seg en enorm økning av besøket når Deichman Bjørvika åpner. På pressedagen ble det framvist en kurve som minnet om en dyster koronaprognose. Mens det gamle hovedbiblioteket på Hammersborg i 2019 hadde et besøk på 344 000 personer, noe som ikke er stort bedre enn en vanlig bydelsfilial, håper man å øke til hele to millioner pr år – når koronasituasjonen er over.

Selv om prognosen virker ambisiøs, er den trolig ikke urealistisk. Bygget vil vekke begeistring i seg selv, og har en attraktiv beliggenhet. Et bredere utvalg av aktivitetsrom vil gjøre bruken mer variert, uten at det går på bekostning av lesningen. Frykten for et kulturhus uten bøker er heldigvis gjort til skamme, selv om mange av de smalere skattene er blitt bortprioritert, og sendt videre til magasinene ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

Deichman Bjørvika har alle forutsetninger for å bli et yndet hangout for byens innbyggere, både for voksne som trenger et alternativ til hjemmekontoret, og barn og unge som ønsker et trygt og fritt oppholdssted. Alle aldersgrupper får tilgang til en rekke nye «gjør det selv»-aktiviteter, både slike som krever kostbart utstyr, som musikkinstrumenter og symaskiner, og slike som bare trenger viljen til å krype sammen i en putekrok og åpne en bok.

Frykten for et kulturhus uten bøker er heldigvis gjort til skamme.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · ·