Den første forfatteren barna ser




– Folk ønsker flere fortellinger fra Afrika av afrikanske forfattere, sier den ugandiske forfatteren Oscar Ranzo.

Oscar Ranzo er bortimot alene om å skrive for barn i sitt hjemland. Da jeg ble introdusert for en av hans bøker, ble jeg også nysgjerrig på situasjonen hans: Hvordan er og blir man barnebokforfatter i et land uten etablert tradisjon og kultur for barnelitteratur?

En felles venninne av oss hadde vist meg Ranzos barnebok «Saving Little Viola». Fortellingen er illustrert og pedagogisk, og handler om landsbyjenta Viola som blir tatt til fange av to menn mens hun henter vann. Mennene tjorer henne fast til et alter av bambusstokker og gjør seg klare til å utføre en rituell ofring, men i siste liten klarer Violas lekekamerat Jomo å avverge det ved å tilkalle faren og brødrene med jaktrop. Boken ble utgitt av organisasjonen Lively Minds i 2011 og brukt i en UNICEF-støttet kampanje mot barneofring. Ranzo besøkte over 50 skoler og nådde ut til mer enn 5000 elever, i et vellykket program der høytlesning stimulerte til debatt rundt temaet. Erfaringen og responsen ansporet ham til å opprette Oasis Book Project, som siden har arbeidet med å publisere og promotere barnelitteratur av ugandiske forfattere. Jeg kontaktet Ranzo og spurte om han ville fortelle om sitt arbeid. Det ville han gjerne.

Fakta


Oasis Book Project arbeider med å utgi barnelitteratur av ugandiske forfattere og gjøre den tilgjengelig for flest mulige lesere. Fordi de fleste ugandiske barn bor i landsbyområder der skolene ikke har råd til bøkene, har Oasis Book Project en distribusjonsplan der en del av overskuddet av boksalg brukes til å donere bøker til skoler hvor foreldre og administrasjon ikke har råd til bokinnkjøp. Målet er at alle ugandiske barn, uansett bakgrunn, skal få anledning til å lese fortellinger fra hjemlandet. Oasis Book Project kan besøkes her.

Kulturelt relevante bøker

Ranzos Oasis Book Project spiller på et utsagn fra forfatteren Taban Lo Liyong, som i 1969 kalte Uganda for en litterær ørken. Liyong erklærte at Uganda manglet en skikkelig skriftkultur. Ifølge Ranzo har dette ført til at forlagene avholder seg fra å utgi skjønnlitteratur av lokale forfattere. Men suksessen til «Saving Little Viola» viste at vilkårene var til stede for en oase i ørkenen, sier han.

– Hvordan er betingelsene for forfattere i hjemlandet ditt?

– Temmelig nedslående. Først og fremst fordi det knapt eksisterer noen forlagsbransje for annet enn lærebøker. Det er rundt fem forlag i Uganda, og jeg husker ikke sist noen av dem publiserte en roman eller poesisamling. Kommende forfattere mangler en utgivelseskanal for det de gjør. Egenpublisering er eneste vei for de ambisiøse, men da kommer problemet med høye trykkekostnader og fraværet av ordentlig distribusjonsnett. Det er færre enn ti offentlige biblioteker, og like få bokhandler – førstnevnte tar bare inn bøker donert fra utlandet, mens sistnevnte kanskje er villig til å ta inn noen eksemplarer, men betaler deg ikke for det de eventuelt selger.

– Dette og andre faktorer demotiverer folk fra å skrive. De få som fortsetter, har det som hobby. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg er den første og hittil eneste i dette landet på mer enn 35 millioner innbyggere som lever som fulltidsforfatter. Det er jeg svært stolt av. Jeg tjener nok på bøkene mine til å betale husleie, spise godt og kle meg pent, i tillegg til å finansiere publiseringen av flere bøker.

– Hvordan blir barnebøkene dine mottatt?

– Meget positivt, både blant barn, foreldre og skoler. Slik har jeg kunnet publisere seks bøker på to år; barna spør om mer så snart de har lest den siste. Bøkene har vakt en interesse for lesing på alle skolene jeg har introdusert dem, og vært til stor hjelp for å fremme elevenes leseferdigheter og leseglede. Det er mest fordi handlingen foregår i Uganda, og behandler spørsmål barna kan relatere til gjennom karakterer de kan identifisere seg med. Utenfor Uganda har fortellingene dessuten fått god respons i USA, Sverige, Kina og Australia.

– Folk ønsker simpelthen flere fortellinger fra Afrika av afrikanske forfattere. Vi får også de klassiske fortellingene fra Europa, som «Askepott», «Tornerose» og «Den lille havfruen», og de kan være flotte nok, men de er ikke relevante for barna her. «Saving Little Viola» hadde enorm virkning fordi barna var kjent med temaet den behandlet, og de ba straks om mer av det samme. Skoler gir meg i oppdrag å skrive flere kulturelt relevante bøker, også for barn mellom tre og fem år, som det ikke finnes noe tilbud for.

Rigger scenen for diskusjon

– Hva skiller barnebøkene fra voksenbøkene i forfatterskapet ditt?

– Bøkene mine for voksne er bare tilgjengelige på nett, mens barnebøkene finnes utelukkende mellom permer. Mitt hovedanliggende i Uganda er å dyrke frem en kultur for lesing blant barn. Fordi bøkene jeg skriver for voksne tar for seg vonde temaer på en svært åpen måte, har jeg bevisst avstått fra å gjøre dem tilgjengelige på trykk i Uganda. Jeg vil unngå at unge får tilgang til dem på et tidspunkt da språket og temaene ikke er passende for barn. Riktignok tar både barne- og voksenbøkene mine opp sosiale problemer knyttet til Uganda, men måten jeg fremstiller dem for voksne på er så eksplisitt at det ville være skandaløst for barn å lese det. Derfor må jeg være diskret, holde dem atskilt – i hvert fall inntil videre.

– Men er temaene du tar opp i barnebøkene kontroversielle?

– Alle handler om sosiale problemer som rammer barn i hjemlandet mitt. Temaer som barneofring og barnearbeid er ikke direkte omstridt, men noen finner dem upassende for barn på grunn av volden. Jeg skriver og leser fortellingene for barn, fordi de er hovedofrene for flere uhyrligheter som begås og derfor må bevisstgjøres om uhyrlighetene. Fortellingene mine er ment å rigge scenen for diskusjon om temaer som sjelden blir åpent diskutert i Uganda. På den andre siden tar voksenhistoriene mine for seg hele registeret av kontroversielle temaer, fra abort over prostitusjon til homofili. Jeg er tilbakeholden med å lansere disse lokalt, fordi jeg tror de ville satt prosjektet mitt med å fremme lesekultur blant ugandiske barn i fare.

– Jeg har en fortelling kalt «The Little Maid», om en landsbyjente som nektes skolegang fordi hun må være tjenestepike for en rik tante. Barnearbeid er et allestedsnærværende problem i Uganda. Jeg har lagt merke til at rike foreldre unnlater å kjøpe nettopp den boken – ikke så mye fordi temaet er upassende som at de helst vil overse hele problemet. Dessuten har jeg opplevd at skoler har avvist historien min om trolldom. Uganda er et veldig religiøst land, og selv om fortellingen ikke akkurat slår et slag for trolldom, finnes det folk som ikke vil innrømme at denslags finner sted i det hele tatt.

– Ligger det en opplysningsambisjon til grunn?

– Jeg prøver å bruke fortellingene mine til å utdanne så vel som å underholde. Problemene jeg skriver om diskuteres sjelden offentlig i Uganda, og jeg vil oppøve en kultur for objektiv diskusjon blant unge om ting som angår dem. Jeg tror det er lettere å endre en del nedarvede tenkemåter ved å oppfordre barn til å reflektere over dem. For eksempel den seiglivede troen på trolldom, som også er hovedårsaken til barneofringer.

Inspirerer andre

Ranzo var en ivrig bokleser helt fra barndommen, men interessen stoppet ved lesingen. Han sier at skolesystemet gjorde lite for å identifisere og dyrke skrivetalentet, og det var først i 21-årsalderen at muligheten for selv å skrive slo ham: Han kom tilfeldigvis over en annonse i Time Magazine for et brevkurs i kreativ skriving, og meldte seg på. Selv om han ikke fullførte kurset, ga det ham motivasjonen han trengte til å satse på en forfatterkarriere.

– Føler du at du inspirerer barn til å forfølge en interesse for skriving?

– Ja, det har vært et hovedmål for Oasis Book Project fra begynnelsen. Vi vil oppmuntre barna til å lese og skrive. Som en del av arbeidet reiser jeg rundt på skoler og snakker om viktigheten av lesing og skriving, og jeg holder skriveseminarer for barn slik at de kan utvikle ferdighetene mens de er unge. De viser glødende interesse. Jeg er alltid den første forfatteren de har sett, flere ber til og med om autografen min. Sjansen øker for å utvikle lignende aspirasjoner når de får møte noen som har klart det. Selv møtte jeg ikke en eneste forfatter i oppveksten.

Har muntlige fortellertradisjoner noen gjenklang i barnefortellingene dine?

– Absolutt. Å lytte til historier fortalt av både eldre og jevnaldrende har hatt stor innflytelse på skrivestilen min, spesielt på barnefortellingene. Jeg tror at den muntlige tradisjonen fremdeles spiller en betydelig rolle i overleveringen av historier i Afrika, og derfor har det vært viktig å legge barnefortellingene i en stil som gjør dem lette å gjenfortelle muntlig. Det er hovedsakelig i strukturen og tonen at denne påvirkningen kommer til syne, mens temaene jeg behandler har rot i aktuelle situasjoner: Innholdet skiller seg klart fra folkeeventyr, som ikke treffer spørsmål av sosial relevans.

– Er det noen slike spørsmål du nøler med å ta for deg i barnefortellingene?

– Kvinnelig kjønnslemlestelse. Det er et stort problem i noen områder av Uganda, og jeg har flere ganger blitt forespurt om jeg kan skrive en historie om temaet. Jeg har noen ideer, men finner ikke frem til et språk som kan presentere det på en måte egnet for barn. Derfor har jeg ennå ikke gjort det, avslutter Ranzo.