Den syriske drapsengelen




Det virker som om Hordaland Teater har en klar kunstnerisk tanke om å vise ungdom ny dramatikk som behandler aktuelle temaer.

Vi lever i en tid der filmer og TV-serier ofte oversvømmes av spektakulære volds- og krigsscener spekket med spesialeffekter, og estetisering av vold er regelen snarere enn unntaket. Derfor er det fascinerende hvordan monologforestillingen Engelen frå Kobane evner å tegne et svært virkningsfullt portrett av Syria-krigens virkelighet med et minimum av virkemidler. Det skjer nesten utelukkende gjennom skuespiller Madalena Sousa Helly-Hansens kropp og stemme i rollen som Rehana, en ung kvinnelig soldat i den kurdiske motstandsbevegelsen, People’s Protection Units (YPG).

I den nedlagte baren i tredje etasje på Hordaland Teater der forestillingen spilles, er det dessuten en svært sparsommelig samling med rekvisitter publikum presenteres for: Noen tomme brusbokser, kinaputter, en skrivebordslampe, tre lyskastere, et par lommelykter og et sjal. Publikum sitter ved en rekke skolepulter som står plassert inntil hverandre i en firkant, og i midten av denne står Helly-Hansen på scenegulvet, innestengt mellom oss.

Miriam Prestøy Lies regi gjør det imidlertid raskt klart at det fysiske skillet som er etablert mellom oss og Helly-Hansen på ingen måte er absolutt. Underveis transformeres scenerommet til både ødemark, landevei og krigssone. Tidvis er rommet kun opplyst av skrivebordslampen mens Helly-Hansen velter pultene overende og slår så hardt i bordplatene at det smeller i ørene.

Så enkelt kan det gjøres. Og det virker.

Engelen frå Kobane


Premiere anmeldt mandag 3.september, Hordaland Teater i Logen bar.

Samproduksjon mellom Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater.

Original tittel Angel of Kobane av Henry Naylor

Oversatt av Elise Risnes Eikevik
Regi:Miriam Prestøy Lie
Skuespiller: Madalena Sousa Helly-Hansen

Spilles fra 3.september til 21.september i Hordaland.

Turné for elever i videregående skole, Den kulturelle skulesekken, Hordaland fylkeskommune.

Skal spilles på Sogn og Fjordane Teater i 2019.

Myten om Rehana

Engelen frå Kobane er en samproduksjon mellom Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater og er siste del av en trilogi om konfliktene i Midtøsten skrevet av den britiske dramatikeren Henry Naylor i 2016. Til tross for at tematikken er forskjellig fra fjorårets oppsetning av Jonas Hassen Khemiris Eg ringer mine brør, virker det som Hordaland Teater har en klar kunstnerisk tanke om å vise ungdom ny dramatikk som behandler aktuelle temaer.

Eg ringer mine brør hadde bombeangrepene i Stockholm i 2010 som bakteppe og dreide seg om fremmedfrykt og utenforskap, mens Engelen frå Kobane baserer seg på internettmyten om Rehana, en ung jusstudent som angivelig deltok i den kurdiske motstandsbevegelsens (YPG) kamper for frihet i grensebyen Kobane nord i Syria. I 2014 ble historien om henne kjent gjennom sosiale medier, og det ble hevdet at hun var en dyktig skarpskytter som hadde drept over 100 IS-soldater. Hennes egentlige identitet og fullstendige historie er ukjent. Mest av alt ble hun et symbol på den kurdiske motstandsbevegelsens mange kvinnesoldater, derav tilnavnet «Angel of Kobane».

I Naylors monolog følger vi Rehana fra livet på gården sammen med foreldrene fram til urolighetene tvinger dem på flukt. Når faren blir igjen for å forsvare gården, nekter Rehana å flykte til Europa. Derfra drives hun inn i klørne på menneskehandlere før hun omsider ender opp som soldat i YPG.

Kropp og stemme som bærer fortellingen

Naylors monolog har noen episke og romanliknende trekk ved seg som gjør materialet krevende for en skuespiller. Fortellingen om Rehana fortelles i jeg-form, i et konkret og presist språk og er full av handling. Den består av flere tilbakeblikk, forflytninger i rom og tid, samt møter med en rekke andre karakterer. Likevel fungerer det stort sett utmerket. Forestillingen en intens demonstrasjon av hvordan Helly-Hansen tar i bruk hele kroppen og rommet som instrument for å formidle fortellingen til publikum.

Helly-Hansen har et interessant og variert uttrykksregister som gjør at hun med letthet veksler mellom de forskjellige karakterene og puster liv i dem: Hun er minst like overbevisende når hun spiller Rehanas far, IS-soldaten Wahid eller jesidien Sabah, som når hun spiller Rehana. Hun kroppsliggjør karakterene med stor autoritet og overbevisning. Hun tar i bruk rommet på en svært effektiv måte, hele tiden mens hun fysisk plasserer seg både høyt og lavt og henvender seg direkte til publikum. Særlig virkningsfullt er det at hun spiller så tett på oss og setter seg på pultene.

Forvandlingens kunst

Virkemiddelbruken lar det talte ordet stå i sentrum, men bidrar samtidig til å konkretisere og forsterke en rekke situasjoner det i utgangspunktet er vanskelig å realisere i scenerommet. En grunn til at monologens stadige forflytninger i tid og rom fungerer så godt er Helly-Hansens fysiske samspill med de enkle rekvisittene. Pultene utgjør underveis både brente trær, ruiner, undersiden av en bil og senere et bagasjerom. I en scene der hovedpersonen ser liket av en jente som har hengt seg, holdes et gult sjal varsomt opp og lader situasjonen. En turbulent biltur illustreres i et bekmørkt rom ved lysstriper fra to lommelykter Helly-Hansen holder mens hun lager bil-lyder og beveger seg langs pultene. Senere blir en av lommelyktene et lysende geværløp i munnen hennes.

Helly-Hansen makter å gå inn i stoffet fullt og helt, med den intensiteten som kreves. Det skaper i neste omgang små glimt av komikk og gjenkjennelse underveis i et univers fjernt fra den virkeligheten norske ungdommer befinner seg i. Når Rehanas far synger Beyonces låt «All The Single Ladies» for å overtale henne til å lære en kampsang, er det i utgangspunktet helt absurd. Samtidig fungerer det som en poengtering av at Rehana tross alt er en ung kvinne med mange av de samme referansene som oss. Portretteringen av far-datter-forholdet er en stor del av kjernen i fortellingen og har potensial til å danne berøringspunkter med ungdommers virkelighet på tvers av tid, sted og kultur.

Helly-Hansen makter å gå inn i stoffet fullt og helt, med den intensiteten som kreves. Foto: Thor Brødreskift.

Uvanlig kvinne og mannlige stereotypier?

Dessverre opplever jeg forestillingens varighet på halvannen time som utmattende mot slutten. Det kan selvsagt tenkes at det er intensjonen, men alt i alt mener jeg det svekker den samlede voldsomheten i historien.

Helt uproblematisk er heller ikke Henry Naylors manus. Historien om en kvinnelig helt fra Kobane kan på den ene siden bidra til å gi et annet og mer nyansert bilde av kvinner i Midtøsten og av Syria-konflikten. Dessuten kjennes fortellingen spesielt akutt med tanke på at konflikten fortsatt pågår. Formen Prestøy Lie har gitt monologen virker å fungere godt for både voksne og ungdom som befinner seg i rommet på premieren. På den andre siden er det en klar svakhet at de fleste mannlige karakterene i Engelen frå Kobane, med unntak av Rehanas far og en oljehandler, fremstilles som ensidig slemme og er ute etter å undertrykke, selge og voldta kvinner. Det svekker materialets troverdighet.

Til tross for at Rehana og faren gjennomgår en karakterutvikling, veier det i liten grad opp for hvordan de andre menneskene i fortellingen forblir i overkant statiske. Det vil selvsagt være urimelig å kreve av en forestilling på halvannen time at den skal klare å belyse alle sider av Syria-konflikten, men litt flere nyanser ville gitt monologen et nødvendig løft og gjort den mindre konstruert. Tidvis er det bare Helly-Hansens solide tolkning av stoffet som gjør at setninger som «Du kan ikkje drepe meg. For eg er allereie død» ikke forblir litterære klisjeer.