Tjenesteleverandør eller kulturaktør?




Mangelen på designere på turné med Den kulturelle skolesekken er symptomatisk for en generell misforståelse av designfaget i Norge.

Den kulturelle skolesekken (DKS) presenterer et stort spekter av de kunstfaglige disiplinene: scenekunst, visuell kunst, musikk, litteratur, kulturarv og film. Design er imidlertid bare unntaksvis inkludert, og produktdesigner Kristine Bjaadal er en av få designere som har turnert med Skolesekken.

Da jeg besøker 6. klasse på Sørli skole i Nittedal er det i forbindelse med Periskops DKS MAKS-serie. Fin form, som arrangementet heter, har turnert i flere år og er blant de forestillingene i DKS Akershus som har fått best tilbakemeldinger fra skolene og elevene. Hva er det med denne produksjonen som sender den til topps på DKS-barometeret?

Kristine Bjaadal som står bak Fin form er del av en yngre gruppe norske produktdesignere som er i ferd med å markere seg både i Norge og i utlandet. Spesielt er hun kjent for duken Underfull som avslører et mønster med sommerfugler dersom man søler på den. På Sørli skole skal Bjaadal ta med elevene inn i sin prosess som designer.

Serie: DKS MAKS


I serien DKS MAKS setter Periskop søkelys på de produksjonene i Den kulturelle skolesekken som får best tilbakemelding fra skolene. Vi har spurt kommuner og fylker hvilke produksjoner som har blitt best mottatt, og ser nærmere på dem gjennom en serie anmeldelser.

Finnes det noe mønster i hva som er best likt eller hva som oppleves som en suksess? Og har produksjonene noen sammenheng knyttet til tematikk, estetikk eller deltagelse? Hvordan står dette opp mot kritikerblikket?

Vi gjør oppmerksomme på at kommunene og fylkene har ulike måter å måle tilbakemeldinger fra skolene på, og de er dermed ikke direkte sammenlignbare. Noen fylker teller gjennom skjema de mottar fra skolene, mens andre bruker skjønn når de har meldt sine forestillinger til Periskop.

Tradisjonell form

Bjaadals arrangement er mindre verksted eller forestilling i tradisjonell DKS-forstand, og mer en klassisk forelesning på 45-60 minutter. Og Bjaadal gir en fin innføring i produktdesignfeltet. Hun forteller om materialvalg, om sine prinsipper som designer, om prosessen både med skisser og evaluering av egne ideer, viktigheten av bærekraft, hva hun bruker til å initiere en prosess (ofte naturen), hvilke dataprogrammer hun bruker til produksjon og prosess, viktigheten av form, størrelse, hvordan produktet reiser fra produksjon til bruker, hva en produsent gjør, hva royalties er og hvordan hun forholder seg til brukerens tilbakemeldinger.

Presentasjonen er omstendelig og grundig, og som et resultat av det, ganske lang. Bjaadal er trygg på stoffet hun formidler, og det er lett å følge henne, men likevel er en time med slides og foredrag lenge både for voksne og barn. Det er en tradisjonell formidlingsform – mye mer tradisjonell enn det jeg får inntrykk av at Bjaadal er, og mer tradisjonell enn hva stoffet fortjener.

Bjaadal oppmuntrer imidlertid barna til å stille spørsmål og å svare på spørsmål hun stiller dem: «Hvem vet hva en prototype er?», «Kjenner dere igjen slike programvarer?». Men når det er skal snakk om å lage objekter, er det merkelig at barnas eneste interaksjonen med produktene er at de får ta på dem – hvis de er forsiktige. Selv viser Bjaadal hvordan hun skisser med leire, med pappstrimler og digitale renderinger. Disse formene kunne vært en inngang til en formidling der eleven kunne få bedre kjennskap til formgivning i en designprosess.

Kanskje kunne en slik inngang også ha åpnet opp for flere spørsmål og tanker rundt prosess og arbeidet fram mot et produkt. I stedet velger flere av elevene i sine spørsmål å fokusere på det ferdige produktet som et objekt for salg, mer enn noe som kommer fra den omstendelige prosessen som Bjaadal tydeligvis har.

Kjøp- og salgsmekanikker

I Norge ser vi ofte en presentasjon av designfeltet som et felt for service- og næringsytelser, og at designere ikke presenteres som kulturaktører, men som tjenesteleverandører. Et eksempel er Design og arkitektur Norge (DOGA) som får sin finansielle støtte fra Nærings- og fiskeridepartementet – i stedet for fra Kulturdepartementet, slik de fleste andre kulturinstitusjoner gjør.

Denne forståelsen av design som først og fremst en tjenesteleverandør, er gjennomgående både innad i feltet, hos utdanningsinstitusjonene og fagorganisasjonene, og i den eksterne kommunikasjonen av design og i det offentlige ordskiftet. Det er derfor ikke overraskende at også barna på Sørli skole er opptatt av selve produktet og hvor man kan få kjøpt det. Ikke på hvor design hører hjemme i en større kontekst, den kulturelle betydningen eller hvordan vi forholder oss til design som objekter utover kun kjøp- og salgsmekanikker.

«Det må jo være veldig fint for deg å reise rundt og reklamere slik for arbeidene dine», sier en elev. «Jeg skal kjøpe det skrinet når det kommer i butikkene», sier en annen. «Tjener du mye penger?», er det også en som lurer på.

Kristine Bjaadal i studioet sitt. Foto: Kristine Bjaadal.

Illustrasjon: René Josdal.

«Det må jo være veldig fint for deg å reise rundt og reklamere slik for arbeidene dine», sier en elev.

Designfaget griper både inn i forbrukerfeltet og i større kunstfaglige diskurser, og har dermed mulighet til å tilnærme seg både praktiske og teoretiske problemstillinger.

Verdi, Kristine Bjaadal. Foto: Ellen Johanne Jarli.

Ett av få møter med design

Det er høyst problematisk at barn som omgis av og bruker design på flere nivåer i hverdagen sin, i så liten grad eksponeres for dem som står bak produktene og for diskursene som er tilstede i designfeltet. Det kan gjelde spørsmål rundt forholdet mellom funksjon og form, produksjonsmetoder og bærekraft, og hvordan designvalg faktisk forholder seg til store saker som feminisme, maktstrukturer, samarbeidsmodeller, pedagogikk og kolonialisme. Designfaget griper både inn i forbrukerfeltet og i større kunstfaglige diskurser, og har dermed mulighet til å tilnærme seg både praktiske og teoretiske problemstillinger.

Bjaadal er én av mange utøvere på designfeltet, og hennes tolkning og formidling er bare én av mange oppfattelser av faget. Men for elevene på Sørli skole representerer hun sannsynligvis én av få møter med mekanikkene i fagfeltet. Slik kan produksjonen i beste fall tilby en inngang for de spesielt interesserte, mens den i verste fall gir elevene en forflatet oppfatning av designfaget som uttrykksform.

En innføring i designfagets funksjoner

Det tilfaller Den kulturelle skolesekken å få flere arkitekter og designere inn i ordningen. Samtidig er det disse utøvernes oppgave å formidle på en måte som tydeliggjør kompleksiteten i feltet. Bjaadal er del av en gruppe norske utøvere som aktivt har arbeidet for å fremme forståelsen av produktdesignfaget som mer enn kun en tjenesteyter. Arbeidene til Klubben, et designkollektiv og initiativ som Bjaadal er del av, har tidvis hørt like mye hjemme i utstillinger som i interiørbutikker, for eksempel utstillingen deres On Time (2013), som drøftet spørsmål om tid. Den delen av design som stiller spørsmål, som innehar et kunstnerisk potensial, er vel så viktig og interessant som den kommersielle produksjonsprosessen fra skisse til butikk. Bjaadal representerer en bredde i fagfeltet både gjennom utøvelse og produksjon, men i formidlingen forblir mye av dette usagt. Hvem skal da formidle det?

For at barn skal vokse opp til å forstå hvordan design fungerer som premissleverandør i samfunnet og som del av det offentlig ordskiftet – så må elever introduseres for disse funksjonene i skolen. Design må ses i sammenheng med sitt kritiske potensial som samfunnsaktør og kulturell bidragsyter. Det er like tilstede i design som det er i de andre kunstartene.