– Det er viktig at billedkunstfeltet begynner å bry seg om hvem de snakker til




Kunstfestivalen MiniMunch vil utforske hva det er å se kunst med hele kroppen. – Vi tar utgangspunkt i barns innspill og interesser og hvordan det er å være barn på Munchmuseet, sier formidlingsdirektøren.

Til helgen lanserer Munchmuseet sin første kunstfestival for barn, MiniMunch. Barna – og de voksne som tar dem med – skal ifølge Munchmuseets hjemmeside få oppleve to dager med et annerledes museum. Gerd Elise Mørland, avdelingssjef for formidling på Munchmuseet, forteller at prosjektet har som mål å speile Edvard Munchs interesse for å utforske, tenke nytt og aldri gi seg. Festivalen er et pilotprosjekt, men Mørland utelukker ikke at dette blir den første i en rekke.

MiniMunch-festivalen er kuratert av dansekunstner Venke Sortland, performancekunstner og scenograf Jennie Bringaker, og kunstformidler ved Munchmuseet Tove Aadland Sørvåg. De har jobbet i samarbeid med formidlingsavdelingen på Munchmuseet for å formidle Munchs risikovilje gjennom ulike samtidsuttrykk.

Gerd Elise Mørland, kan du si litt om hvorfor har dere involvert kunstnere som kuratorer? Hva er det deres blikk kan gi som dere ikke har fra før?

– Min erfaring er at det meste blir bedre dersom man jobber tett med samtidskunstnere. Formidling handler om å skape gode kunstmøter, og kunstnere har masse kompetanse på hvordan smarte og viktige tanker kan omsettes i interessante opplevelser.

– Når man kuraterer kunst for barn, er det utbredt å tenke at verkene ikke kan ha for stort register, fordi barn skjønner mindre. Men vi har tenkt omvendt: Vi har lett etter kunstnere med et bredt register, både som utøvere og i programkomiteen.

MiniMunch


Minifestival for barn på Munchmuseet.

Lørdag 25. og søndag 26. august

Medvirkende: Martin Slaatto, de Naive, Jennie Bringaker, Jan Hakon Erichsen, Ingri Fiksdag, Signe Becker, DJ Natalie, Landing

– I norsk formidlingskontekst er ikke kunstfestivaler for barn et utbredt format. Hvorfor mener dere på Munchmuseet at det er nødvendig, og hva skal en slik festival bidra med?

– Med denne festivalen hadde vi lyst å utforske hva kunst for barn kan være. Det er veldig mange regler for hvordan man skal oppføre seg i et museum. Vi ønsket å snu på det og har vektlagt humor og lek i festivalprogrammet.

– Vi har for eksempel en kunstner, Jan Hakon Erichsen, som har laget en maskin som sprekker ballonger på nye måter. Erichsen bruker et materiale som barn har mye erfaring med, og liker godt, men bruker det på nye måter. Det at en voksen legger inn masse energi i en handling som vanligvis bare er interessant for barn – å sprekke ballonger – kan forsterke barns naturlige utforskertrang. På et annet nivå anerkjenner det også barns lek som noe viktig. Det er jo nettopp dette som er felles for barns erfaringsvirkelighet og for kunsten, det der å motsette seg at alt skal gjennomføres og oppleves på bestemte måter. Vi jakter etter det som gir barn mer frihet og åpenhet i møte med verden, og har i tillegg vært opptatt av å ta risiko.

– Du snakker om at det er viktig å speile Munchs villighet til å utforske og ta risiko. Går det an å konkretisere hvordan dere formidler dette til barna?

– Det er jo fristende å gjøre det som er trygt, men store kunst- og kulturopplevelser hadde ikke eksistert hvis man ikke tok risiko, så det må inn i kunstinstitusjonenes virke. Om det blir feil er ikke så farlig for meg, men jeg er opptatt av at vi lærer av det vi gjør.– Vi ser jo at maling løsner fra Munchs malerier, og at konservatorene limer dem på igjen. Skrik falmer også gradvis. Det skjer nettopp fordi Munch ville teste ut nye måter å blande maling på, han droppet å behandle underlaget, selv om det ikke var lurt, og eksperimenterte med bindemidler. Alt bare for å utvikle det han jaget etter: Et interessant uttrykk. Dette ble prioritert fremfor oppgåtte løyper og det som umiddelbart ble sett på som bra og viktig. Festivalprogrammet er satt i denne ånden og inneholder blant annet mange som driver med impro. Ideelt sett blir barna som kommer mindre redde for å gjøre feil etter et besøk på denne festivalen.

Fra DJ Natalies baby DJ-kurs. Foto: Munchmuseet

– Dere har blant annet med performancegruppen de Naive, som jobber med å utfordre og leke med sosiale normer. Hva tenker dere at de kan bidra med i møte med barn?

– Både de Naive og Martin Slaatto som gjør Transporteringsdans, en leken måte å bevege seg fra et sted til et annet, jobber med å bruke kroppen på litt andre måter enn det barn er vant til. De utfordrer regler og sosiale normer på offentlig steder, og leker med folks reaksjon når reglene brytes. Og det er nettopp det kunst kan gjøre, å vise at verden kan erfares på andre måter enn man har tenkt på selv. Det tenker jeg er spesielt viktig i museumssammenheng. Det er viktig for barn å se at voksne også kan leke og bruke kroppen på uvante måter.

– Det virker som dere er opptatt av å aktivere hele kroppen i denne kunstfestivalen. Tenker du det blir for ensformig å fokusere på blikket i kunstformidling for barn?

– Vi har valgt å jobbe ut fra temaet «å se kunst med hele kroppen». Slik må man aktivere flere sanser enn bare blikket. Ideen om at man bare skal oppleve kunst med øynene – at man står stille og ser på et bilde – vokste frem i renessansen med sentralperspektivet: Du skulle stå ett sted og dermed få det perfekte blikket på bildet. Det henger fortsatt litt igjen. Munch har et kjent bilde som heter «Tømmerstokken», hvor han jobber med akkurat det der: Veien tømmerstokken skjærer innover i maleriet avhenger av vinkelen du ser bildet i. Den beveger seg med betrakteren. Så for å være tro mot Munch, må vi kunne aktivere noe av det som faktisk var bidraget hans, som var å prøve seg frem på nye måter. I den prosessen skjer det ting, og det er det som er viktig. I motsetning til dette ferdige, fantastiske resultatet som man ikke skal rokke ved. Det er et viktig aspekt for oss å formidle.

– Dere har jo inkludert verk med uttrykksformer som ikke nødvendigvis er like kjent for alle. Hvordan har dere lagt opp formidlingen av verkene i festivalen?

– Vi har prøvd å lage en festival som formidler uten å forklare. Tanken er at opplevelsen i møte med det enkelte verk er det viktigste.

– Vi ville bevege oss bort fra at kunsten er helt fast og bestemt og lukka, og ikke kan aktiviseres, men vise hvor mange måter man kan aktivisere både seg selv og kunsten. Vi ville teste dette litt ordentlig, for å se hva det kan gjøre med erfaringen og opplevelsen av å være et barn på museum. Ofte er den største trusselen for en god erfaring med kunst de voksne. Måten barn møter moderne kunst på i en institusjon er ved å få beskjed om å oppføre deg som en voksen. Du skal stå stille, høre på en voksen som snakker, stille de riktige spørsmålene. Vi prøver egentlig bare å lage alt som er motsatt av det. Vi er opptatt av at programmet tar utgangspunkt i hvordan barn erfarer verden, som er mye mer deltagende og medskapende.

– Så barna er selv delaktige?

– En måte å definere deltagelse er at man er med på å skape kunstverket, en annen er at man gis roller i verket. For oss har deltagelsesperspektivet vært knytta til måten å erfare verden på. At barn ofte deltar i måten de agerer med verden på. Det programmet vi har her, tilbyr ulike måter å delta på.

Fra performanceinstallasjonen Flytende Landskap. Foto: Camilla Wexels Riser

– Du snakker om at dere ønsker å formidle uten å forklare. Handler dette om å ikke bli belærende?

– Vi skal verken være belærende eller forklare hva folk ser eller opplever, men lage situasjoner som gjør at folk opplever og erfarer med sin egen bakgrunn og med egne interesser. Der ligger vårt mandat. I de gode møtene. Hvordan man gjør det er for så vidt et vanskelig spørsmål å svare på.

– Kan du prøve å konkretisere hvordan dere vil gjøre dette likevel?

– Et aspekt er at vi ikke forutsetter kunnskap eller erfaringer med kunst, et annet er at vi leter etter innhold som gjør kunsten mer aktuell eller relevant for de som ser. Materialitet kan være et slikt kriterium. Sanselighet et annet. De vi viser må ha et eller annet element av umiddelbar tilgjengelighet over seg, uten at det er et kriterium vi styrer etter alene.

– Kan det være en fare at publikum ikke skjønner hva de ser?

– Jeg tenker at den tida der det var én riktig ting å se er forbi. Vi har jo på et vis fått hjelp av postmodernismen, som åpnet for at alt folk ser er relevant, fordi man opplever det i kraft av seg selv og sin egen kropp. Man kan få en god kunstopplevelse under MiniMunch-festivalen uten å forstå alt. Men spørsmålet ditt kan jo tangere noe annet som er interessant, som handler om hva det betyr å være en kunnskapsinstitusjon i dag. Man må være litt rausere, litt åpnere, ikke så selvsikre i møte med publikum. Det er viktig å anerkjenne at de som kommer til oss er oppegående, smarte og flinke mennesker, selv om de gjerne ikke har spesialkompetanse på kunst. Man trenger ikke være kunstekspert eller en del av kunstmiljøet for å komme på denne festivalen. Vi må vise folk tillit ved å lage gode arrangementer, og formidling som skaper engasjement og interesse. Og formålet vårt er i grunn enkelt: Vi ønsker å vise hvor bra og viktig kunst er.

– Er det et poeng for dere å vise større bredde i hva kunst kan være? Mange forbinder kanskje fortsatt kunst med maleriet – og i hvert fall på Munchmuseet?

– Akkurat fordi vi har et museum med en stor samling moderne malerier, er det viktig å utforske nye måter å se kunsten på, å skape nye typer kunstmøter. Det er et hovedmål for oss. MiniMunch er et sånt tiltak. Det er ikke en selvfølge at folk syns kunst er viktig, og det er vi nødt til å ta på alvor. Og for å få frem at kunst er viktig, må publikum selv oppleve det. Men hva skal til for å få til det? Det er i hvert fall viktig at vi blir litt mindre selvhøytidelige og tenker både eksperimentelt og kreativt på hvordan man kan erfare museet og kunsten på nye måter.

– Kan festivalkonseptet være relevant for dere å jobbe med fremover også? Og hvordan vil dere balansere det å være mindre selvhøytidelige med et seriøst program?

– Vi tenker det er relevant fremover også. Når du setter opp et program for en festival har du mulighet til å skape en større bredde av opplevelser i museet på samme tid. Det virker som mange tror man bare kan gjøre en ting. Enten må man slutte å være museum og lage tivoli i stedet, eller så må man være et museum og gjøre det man alltid har gjort. Jeg mener man må tenke litt annerledes. Lage et program som skaper engasjement og glede, og som skaper innganger til kunsten som man kanskje ikke er vant med.

– Mer generelt tester vi ut mange måter å jobbe på. Det siste året har vi jobbet tett med dyktige samtidskunstnere, både innen teater og dans, for å lage nye omvisningsformater for barn og unge. De klarer å skape opplevelser som ikke oppleves som verktøy for å forstå kunsten de formidler, men som har egenverdi i seg selv.

Betyr det at du tenker formidlingssituasjonen er sentral, selv om formidlingen ikke er tradisjonell, i den betydning at publikum får en forklaring foran hvert enkelt verk?

– Jeg mener formidling kan være et viktig rom for å erfare kunst. Det betyr at vi må ta denne formidlingssituasjonen svært alvorlig. Og det er viktig at billedkunstfeltet begynner å bry seg om hvem de snakker til. Da vi satte programmet til denne festivalen handlet det om litt av det samme, altså å se på kunst med hele kroppen – at det kan være lekent og morsomt å gå på museum. Vi tar utgangspunkt i barns innspill og interesser og hvordan det er å være barn på Munchmuseet.

Gerd Elise Mørland er tidligere redaktør i Periskop.