Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Det komplekse i å være annerledes

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag, 5 oktober 2018

Tre av høstens bildebøker for barn tar for seg identitet, tilhørighet og å finne sin plass.

↑ Fv. Foto: Cappelen Damm, Samlaget, Cappelen Damm.

Jakob, Neikob og alle andre er bok nummer fem i serien skrevet og designet av Kari Stai. Premisset er som i de øvrige: Jakob sier alltid JA til ting, Neikob sier alltid NEI. Jakob ser muligheter og Neikob ser hindringer. I denne boka møter vi en Neikob som er lei av å være seg selv. Han og Jakob får besøk av Masekob, som (uten å ha blitt bedt om å komme med innspill) ytrer følgende utsagn:

«Neikob er så ANNLEIS», gnålar Masekob.
«JA», svarer Jakob.
«Kvifor er han ikkje som ALLE ANDRE?» masar Masekob.

Neikob tar det til seg og sier «Eg er lei MEG. Eg vil bli som Alle Andre.»

Klonet planet

De drar ut på jakt etter denne Alle Andre – men det viser seg at alle andre er vanskelig å finne. Jakob og Neikob reiser ut i verdensrommet, og til slutt finner de Uno, en planet der alle andre bor. Jakob drar hjem, men Neikob blir igjen for å forsøke å bli som alle andre. Både Jakob og Neikob innser, på hver sin side av verdensrommet, at det ikke alltid er gunstig å bli som alle andre. På planeten Uno er alle helt like etter å ha blitt kjørt gjennom en klonemaskin, men heldigvis har Neikob på seg en rød hatt. Når Jakob returnerer for å finne vennen sin, skiller hatten til Neikob seg ut fra mengden. Konklusjon: Neikob er verdensmester i å være Neikob – og det er godt nok.

Dette er et budskap som for dagens barn og unge kan virke forfriskende og sunt. Blant stadige rapporter om økt stress blant unge helt ned i barnehagealder, kan det være fint å høre at å være seg selv er nok, uten at man skal prestere eller være som alle andre hele tiden. I tillegg er det fint at det vises at Neikob er bra nok som han er, selv om han er en nei-person – at man ikke på død og liv må smile og takke ja til livets gaver dagen lang.

Figurene er enkle, men uttrykksfulle.  Tegningenes flathet gjør dem lette å se på, og Stai underbygger den noe absurde tonen i fortellingen med illustrasjoner som tar opp hele siden og presenterer et nytt scenario for hvert oppslag. På én side sitter Jakob og Neikob på en månehalvdel, på en annen er de i en ubåt. Stai fanger karakterenes personlighet i de enkle ansiktsuttrykkene. Til tross for at de stort sett ser like ut – Jakob har smilemunn, Neikob har suremunn – er de lette å relatere til for leseren.

Oppslag fra Jakob, Neikob og alle andre. Foto: Samlaget.

Tre høstnyheter


«Dyr som ingen så unntatt vi» Ulf Stark, Linda Bondestam, gjendiktning av Anne Østgaard
Cappelen Damm 2018

«Sikade» Shaun Tan, oversatt av Hilde Matre Larsen
Cappelen Damm 2018

«Jakob og Neikob og alle andre» Kari Stai
Samlaget 2018

Oppslag fra Dyr som ingen så unntatt vi. Foto: Cappelen Damm.

Ensom Periskop

Dyr som ingen så unntatt vi er en diktbildebok. I 2017 ble den tildelt Nordisk råds litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok. Diktene er ved første øyekast korte og enkle, men tar for seg komplekse følelser. Dyrene vi møter i denne boka er fantasidyr, de har lett for å føle seg annerledes og utilpass: «Klompelompusen» er stor og tung og drømmer om å være lett som en fjær, mens «Bombomen» er «ensom her som før, fordi jeg ser ut som jeg gjør». Det er komplekse følelser som lett formuleres i disse diktene, som i teksten om «Periskopen»:

En elv på vei,
en grevlinggrop,
en ensom Periskop.

Alt er knyttet tett i hop,
unntatt jeg.

Diktene byr på en fin måte å hjelpe barn å sette ord og bilder på følelser som generelt kan fremstå som veldig ensomme – annerledeshet og mangel på tilhørighet er vanskeligere å formulere noe om enn for eksempel «glad» eller «trist».

Boken stiller spørsmål mange mennesker har, både barn og voksne – hvor passer jeg inn, hvem er «min gjeng»? Selv om mange av dyrene i boken er alene og funderer over sin egen eksistens, er det ikke en nedstemt og trist bok – tvert om er det mange av dyrene som nyter eget selskap og egne vaner. De bare tenker litt mer enn andre, og lurer på hvordan de skal finne sin plass i verden. Diktene er strukturert stort sett likt, med ryddige tekstlinjer på hvit bakgrunn, mens illustrasjonene får ta mye plass, både med tanke på farge og størrelse. Det gir et fint samspill mellom tekst og bilde, og dyrene i diktene vises i habitater som passer for dem: «Einstøingen» alene på toppen av et fjell, «Dysterdyret» i et hopp mot et blomstrende tre og «Enlene» som stirrer ned i sitt eget speilbilde. Nye ting skjer på hver side, og blandingen av helsides illustrasjoner og mindre tegninger rundt diktene gjør dette til en visuelt tilfredsstillende leseopplevelse.

Omslag til Sikade. Foto: Cappelen Damm.

Barnebok for voksne

Shaun Tan er en australsk forfatter og illustratør som står bak mange ulike bildebøker. Med Sikade har han laget en litt mørk bok om å føle at man ikke passer inn og om å finne sin gruppe.

Bokens forside er kun i gråtoner, utenom Sikades grønne hode. Helhetlig er boken fin: Det er anonyme, grå bygninger på innsidepermen foran, men frisk, fargerik skog på innsidepermen bak. Det er vanskelig å se for seg at framsiden vil vekke mye interesse hos et boksøkende barn, men ved gjennomlesing kan det virke som at Tan heller ikke har siktet seg inn på å treffe målgruppen generelt. Boken er ikke lagt opp til å stimulere lesetrening – teksten er skrevet i liten skrift og språket er knapt:

Sikade jobbe i høy bygning. Taste inn data. Sytten år. Ingen sykedag. Ingen tabbe. Klikk Klikk Klikk!

Det kan ta litt tid å bli vant til språket, men selv om det er tekstmessig fåmælt, bidrar det til å gjøre sikaden til en helhetlig karakter.

Barn som voksne vil nok reagere på urettferdigheten som tema i Sikade. Hovedpersonen – hovedinsektet – skal straks gå av med pensjon. Han har jobbet på samme arbeidsplass i 17 år, men har ikke opplevd noen form for anerkjennelse i løpet av sin lange fartstid. Med lønna si har han ikke råd til en leilighet, så han bor i en kontorvegg – en bosituasjon arbeidsgiveren later som han ikke vet om. Sikade blir tråkket på både psykisk og fysisk. Heller enn å skulle nyte pensjonstiden sin, har han bestemt seg for å gjøre slutt på alt – han vasker skrivebordet sitt og går til toppen av bygningen. Men heller enn å hoppe, sprekker sikaden opp, et rødt lys siver ut av hodet og ryggen hans. En rød bille klyver ut av sikade-skallet – en bille med vinger. Han trenger ikke hoppe, han kan fly. Og over ham er mange som ser ut akkurat som ham! Han flyr med dem og på avstand kan man ikke se forskjell på ham og alle de andre røde, bevingede insektene. Siste tekstbit går som følger:

Alle sikade fly tilbake til
skog.
Av og til tenke på menneske.
Kan ikke slutte le.

Den konkluderende moralen om at man får det bedre om man finner sin gruppe, at man kan ha det bedre i andre omgivelser – er tydelig for en voksenperson, men må muligens forklares for et lesende barn. Ikke at det er noe galt i det, men helhetsinntrykket av Sikade er likevel at den er en barnebok for voksne.

Tre bøker, samme budskap

Både Jakob og Neikob og alle andre, Dyr som ingen så unntatt vi og Sikade er bøker om identitet og tilhørighet og formulerer tanker som mange barn kan ha uten at de nødvendigvis klarer å ordlegge seg, og de er alle gode springbrett for videre samtale og refleksjon. Det er klisjefylt å si «Vær deg selv, alle andre er tatt», men å oppmuntre barn og unge til å forstå at annerledeshet ikke nødvendigvis er noe negativt, og at man kan blomstre (eller springe ut som rød bille) i samspill med likesinnede, er et budskap mange barn kan ha godt av å høre.

Jakob og Neikob-boka er enklest i formidlingen av poenget, og også den mest vellykkede. Både Tan og Stark/Bondestam er lyriske i formidlingen av budskapet – de er ikke like åpenbare som i Stai sin bok, der man blir fortalt ordrett at å være seg selv er mer enn nok. Å sammenligne dyrene i diktboken og konkludere med at de alle er fine og verdifulle, selv om de er helt ulike, og å se at Sikade til slutt finner sin gruppe blant andre sikader, kan tenkes å kreve mer forklaring og refleksjon etter en gjennomlesing. Det gjør dem ikke til dårligere barnebøker, bare litt mer krevende.


Stikkord:
· · · · · · · · ·