Det levende øyeblikkets risiko

Hvilke muligheter gir digitale flater norske scenekunstnere?

Kan en kunstform som i utgangspunktet baserer seg på nettopp det fysiske møtet mellom publikum og utøvere, omfavne den teknologiske utviklingen og snakke til oss med kraft gjennom skjermen? I så fall, hvordan?

Alternative visningsrom

Koronasituasjonen har tvunget festivaler til å avlyse eller finne alternative gjennomføringsmåter. Vårscenefest, en scenekunstfestival som arrangeres hvert år i Tromsø, ble i år omdøpt til Vårskjermfest. En digital spesialutgave av festivalen ble sendt lørdag 2.mai på Vårscenefests hjemmesider. Koreograf Silje Solheim Johnsen var en av flere kunstnere i festivalprogrammet som presenterte en filmversjon av arbeidet sitt.

Danseforestillingen Bobleplastbarna portretterer tre nære forhold mellom et barn og en voksen. På scenen står tre par bestående av en mor og et barn. Forestillingen undersøker og utfordrer relasjonen mellom foreldre og barn i et improvisert og iscenesatt møte.

Bobleplastbarna hadde urpremiere under fjorårets Festspill i Nord-Norge. Da jeg så forestillingen der, gjorde den inntrykk på meg fordi mødrene og barna fremsto som likestilte aktører på scenen, og barnas perspektiv fikk så tydelig plass i helheten.

Bobleplastbarna skulle opprinnelig spilles på Vårscenefest. Siden det ikke lot seg gjøre, har Johnsen isteden hentet inn assistanse fra filmskaper og fotograf Carl Christian Lein Størmer og filmfotograf Mathis Ståle Mathisen og laget en filmversjon med samme tittel. I programteksten på festivalens nettsider uttalte Johnsen at hun har gått med et ønske om å lage filmen allerede en god stund før Vårskjermfest ble iverksatt.

På hjemmebesøk

Rammene for forestillingen og filmen er naturligvis forskjellige fordi teater som levende kunstform har andre kvaliteter enn filmmediet. I originalforestillingen står tre par på scenen, hvert bestående av en mor og et barn. Men kjernen i prosjektet er fortsatt den samme.

Koreografien er oppgavebasert og satt sammen av enkle handlinger som likner lek: Mødrene lager løkker med armene som barna kryper gjennom, barna klamrer seg fast til mødrene som forsøker å løsne grepet deres, eller de klatrer på mødrenes kropper og løftes på ulike måter. Den stadige maktforskyvningen og skiftende dynamikken mellom voksne og barn skaper en spenning i materialet – noe autentisk og spontant eksisterer side om side med det innøvde. Dermed portretterer Johnsens koreografi foreldre-barn-relasjonen på gjenkjennelig vis.

I filmversjonen møter vi de samme mødrene og døtrene, men denne gangen får vi bli med inn i hjemmene deres. Det nesten nakne scenerommet med transparente, bobleliknende glasskuler hengende fra taket er byttet ut med dagligdagse omgivelser. Bildeutsnittene viser utøverne i stua, på kjøkkenet og terrassen, kledd i hverdagslige klær. På den måten er det ikke lenger bare det som skjer mellom utøverne som er egnet til å vekke nysgjerrighet. Også de fysiske omgivelsene rundt dem krever oppmerksomhet og fokus.

Gjennom å bytte ut en kontekst med en annen, er det som om menneskene bak originalforestillingen plutselig trer mye tydeligere frem. En gammel stol, et bilde på en vegg, et hjørne fylt av rot, en dør som står på gløtt – alt sammen forteller noe om livene de lever innenfor husets fire vegger. Grepet fungerer fint fordi den finstilte kameraføringen gir akkurat nok plass til omgivelsene rundt utøverne underveis.

Nærhet og lek gjennom kameraet

Filmen Bobleplastbarna gir rom for andre nyanser og detaljer enn sceneversjonen. Forestillingen hadde en spilletid på 25 minutter, mens filmen varer knappe 15. Den filmede versjonen er delt inn i scener fra de tre parenes hjem, før sekvenser fra alle stedene vises om hverandre til slutt. Alexander Aarøen Pedersens pianomusikk står i likhet med i originalen også her for et stemningsskapende lydbilde. Det skifter mellom dur og moll, fra mørkere klangflater til sprettende melodilinjer som sømløst smelter sammen med det visuelle uttrykket.

Koreografien er fortsatt oppgavebasert, men filmformatet åpner for at mange små tablåaktige sekvenser veves inn i hverandre. Slik blir opplevelsen av utøvernes interaksjon en helt annen. Den raske klippingen skaper en rytme der bevegelsene og situasjonene stadig avbrytes. Her er det ikke mye tid til å dvele ved koreografiens kontinuerlige utvikling, men til gjengjeld fører den utstrakte bruken av nærbilder til at tilskueren kommer tettere på utøverne i en rekke flyktige øyeblikk.

Spesielt effektivt er det når kameraet zoomer helt inn på kroppene. I en sekvens begrenses bildeutsnittet til hvordan en mors bein vikler seg rundt datterens kropp på et stuegulv. Gjennom slike fortellertekniske grep får jeg en opplevelse av at jeg inviteres inn i det kaoset som lek nettopp kan være.

Hverdagslige muligheter

De sekvensene som aktivt utnytter mulighetene til leken utforskning av de hverdagslige omgivelsene, er også de mest interessante. Selv om scenene med Miriam Riise Bait, Anethe Alfsvåg og døtrene deres er finstemte, er det lite konkret interaksjon med møblene og objektene rundt dem.

I den forbindelse er filmens andre scene med Kristina Junttila og datteren Vilja verdt å trekke frem: De beveger seg etter et prinsipp om at det ikke er lov å berøre gulvet. De går bortover kjøkkenbenken og krabber på sofaer og stoler. Omsider legger moren seg ned på gulvet, og datteren trår på henne. Også her er perspektivet tett på utøverne. Det stadig bevegelige kameraet som følger mor og datter levendegjør og formidler den fysiske erfaringen sånn at man nesten kjenner det i kroppen mens man ser på.

Kanskje er sekvensen først og fremst vellykket fordi den tar konsekvensen av den fysiske forflytningen fra scenen og lar spillereglene endre seg drastisk i møtet med det konkrete rommet. Det gir en tilleggsverdi når hjemmet blir noe er enn en statisk rekvisitt der koreografien fra forestillingen reproduseres.

Det planlagte og det tilfeldige

Det er i det hele tatt lett å la seg begeistre av filmen, som på mange måter står støtt på egne bein og illustrerer at Johnsens arbeid kan fungere godt i flere format. I likhet med forestillingen, opplever jeg at filmen kan treffe på kryss og tvers av aldre og målgrupper, enten det er koronatid eller ikke.

Helt uten fallgruver er prosjektet likevel ikke. De tre mødrene Kristina Junttila, Miriam Riise Bait og Anethe Alfsvåg jobber alle utøvende innen scenekunstfeltet fra før og besitter dermed en teknisk presisjon og scenisk tilstedeværelse de gjerne kunne gitt slipp på til fordel for større spontanitet. Noen av filmens øyeblikk har en egen komikk i seg som hadde fortjent større plass. Både når døtrene stiller mødrene i merkelige positurer ved å vri og vende på kroppsdelene deres, og når Kristina Junttila gjør en halvveis mislykket solo med en høy barstol som kan snurres rundt, skaper det en fin variasjon fra de mer alvorlige og kontrollerte partiene i filmen.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Tilrettelagt risiko

I ettersnakken under Vårskjermfest påpekte Johnsen at hun med koreografien til forestillingen Bobleplastbarna har forsøkt å tilrettelegge for tilfeldigheter og det uplanlagte, men at hun setter pris på hvordan filmformatet på sin side tillater oss å fryse øyeblikket og konservere det. Samtidig går en sentral og avgjørende kvalitet ved prosjektet tapt når elementet av risiko ikke er tilstedeværende på samme måte.

Fascinasjonen ved forestillingen Bobleplastbarna er at det hele tiden kjennes ut som at alt når som helst kan falle fra hverandre og kollapse fordi prosessen er en del av koreografien. Å gjenskape den samme dynamikken på film er et umulig prosjekt. Til tross for det har filmversjonen langt på vei lykkes i forsøket på å la publikum bli kjent med utøverne på en litt annen måte.