Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Det lønner seg å sikte mot stjernene

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag, 19 september 2018

Animasjonsselskapet Qvisten har smurt jernpannen med nytt stekefett for Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa, deres mest moderne og vellykkede film til nå.

Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa har premiere denne uken. Foto: Maipo Film AS.

Etter en serie kritikerroste kassasuksesser (Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin, Dyrene i Hakkebakkeskogen, Solan og Ludvig-filmene), har Qvisten på rekordtid blitt hoffleverandør av norsk kvalitetsanimasjon, med dukker og tidkrevende stop motion-teknikk som spesialitet. Qvistens kunster kan nok ikke måle seg med internasjonale storheter som Aardman, Ghibli og Pixar – men det blir strengt tatt som å sette trolldeig opp mot det fineste porselen. Filmene deres er laget med respekt for håndverkstradisjoner og et øye for detaljer, på budsjetter som forutsetter kreative, kostnadseffektive løsninger.

Solan og Ludvig - Månelyst i Flåklypa


Norgespremiere 21.09.2018
Skuespillere: Kari-Ann Grønsund, Trond Høvik, Per Skjølsvik, Christine Hope, Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, John Brungot, Fridtjov Såheim, Bjarte Hjelmeland, Steinar Sagen.
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Manus: Karsten Fullu
Produsent: Synnøve Hørsdal, Cornelia Boysen
Språk: Norsk
Lengde: 1 t. 20 min.
Produksjonsår: 2018
Produksjonsselskap: Maipo Film AS
Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon
Aldersgrense: Tillatt for alle

 

Kilde: Filmweb

Qvistens dukkestudio, der Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa er produsert, ble nedlagt tidligere i år. Kilde: Rushprint.

At produksjonsselskapene lener seg på etablerte settinger og rollefigurer, har sørget for en problematisk tendens i norsk barnefilm

Oppvarmet mat

Når undertegnede likevel ikke har klart å mobilisere den helt store entusiasmen for Qvistens arbeider, skyldes det selskapets tilsynelatende ustoppelige appetitt på å «varme opp gamle retter» i stedet for å satse på ferske ingredienser og nye oppskrifter. Å velge godt utprøvde merkevarer (Kjell Aukrust, Thorbjørn Egner, Knutsen og Ludvigsen), og dermed være sikret maksimal gevinst, skaper ikke akkurat assosiasjoner til en «drømmefabrikk» – snarere en mikrobølgeovn. Selv om også Pixar med årene har produsert et knippe prequels & sequels, er disse basert på originale konsepter. Og en oppfølger er slett ikke ensbetydende med kynisk ønskereprisetenkning. Kinoaktuelle De utrolige 2 (Brad Bird) er forbilledlig i så måte – den utvider og oppdaterer et kjent fiksjonsunivers for å si noe om tiden vi lever i.

At produksjonsselskapene lener seg på etablerte settinger og rollefigurer, har sørget for en problematisk tendens i norsk barnefilm: Det går nemlig forbausende lang tid mellom hvert originalskrevne prosjekt (de to forrige var Oskars Amerika og Los Bando), og enda sjeldnere har de store aktører i ryggen. Med tanke på hvilket potensial Qvisten har som premissleverandør, er det rimelig å forvente at de tar flere sjanser og utfordrer sitt publikum i fremtiden (med katalogen som økonomisk fundament).

Når det er sagt, har Qvisten ikke bare gjort det enkelt for seg selv med Solan og Ludvig-serien. Å ta på seg oppgaven å introdusere Kjell Aukrusts umiskjennelige sjargong og typegalleri til en ny generasjon forplikter; man skal tekkes både nostalgiske voksne og eventyrlystne barn med andre forutsetninger for å bearbeide visuell historiefortelling enn dem som løste billett til Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix i 1975. Å åpne dørene til Aukrusts verden er i seg selv viktig kulturformidling, og derfor av stor verdi.

 

Flåklypa Grand Prix er fortsatt så idérik og audiovisuelt medrivende at de aller minste sitter klistret til skjermen. Foto: Maipo Film AS.

En gulnet Donald-pocket

Etter å ha sett de to første nye Flåklypa-filmene til Qvisten (i samarbeid med Maipo Film), Solan og Ludvig– Jul i Flåklypa (2013) og Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa (2015), begge regissert av Rasmus A. Sivertsen, havnet jeg i en vanskelig diskusjon med meg selv. Det satt langt inne å erkjenne at et så kjært univers, formelig gratinert med minner fra oppveksten, ikke lenger fremstod særlig fascinerende eller morsomt. Dukkene var ikke lenger magiske, faktene og replikkene fikk meg ikke lenger til å hyle av latter. Slik det kan oppleves å lese en gulnet Donald-pocket på hytta, eller gjense en ikke helt klassisk «Disney-klassiker» på restaurert Blu-ray. Tomhet, fornektelse, erkjennelse.

Er det noe galt med filmene, eller er det noe galt med meg? Summen av disse tankene, er at jeg mener Aukrusts arv bør forvaltes uten for mange pedagogiske hensyn. Sivertsens to første Flåklypa-forsøk virket ikke helt komfortable med forfatterens mindre barnevennlige sider, og spilte bare av og til på to strenger samtidig, slik Caprino gjorde uten anstrengelser. Flåklypa Grand Prix er fortsatt så idérik og audiovisuelt medrivende at de aller minste sitter klistret til skjermen – men selve humoren er avansert og forutsetter et visst modningsnivå hos tilskueren.

Nille Tystad og John M. Jaconsens herlige Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998) tøyde virkelig strikken for å begeistre voksne Aukrust-kjennere – tydeligst demonstrert av scenen der en iherdig sigarrøykende Solan bestiller et utall glass cognac på Theatercafeen, med en skål peanøtter som alkoholisert nødproviant. Videre harselerer filmen med fisefine Frogner-fruer med raslende smertestillende i håndveska, kaudervelske dialekter og diverse regionale skikker. I det hele tatt fremstilles det særnorske gjennom et skarpt skråblikk. Her finner vi kanskje også årsaken til at filmen ikke ble noen folkekjær familieklassiker, så det er vanskelig å argumentere for at Sivertsen & co skal tråkke opp igjen akkurat disse gjensnødde sporene.

Trumfkortet Stengelfhøn-Glad

Å finne den riktige balansen er med andre ord alfa omega. Ingen dobbeltkommuniserer bedre enn Pixar, som på sitt beste overbeviser både tre- og tredveåringen om at filmopplevelsen er skreddersydd for akkurat dem. Under arbeidet med Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa, kan det virke som om Sivertsen og manusforfatteren hans, Karsten Fullu, i større grad enn tidligere har latt seg inspirere av denne strategien. Resultatet er like vindskeivt som det er koselig, i ekte Aukrust-ånd.

Månelyst i Flåklypa er på mange måter en erkenorsk variasjon over amerikansk sjangerfilm. Solan (Kari Ann Grønsund), Ludvig (Trond Høvik) og Reodor Felgen (Per Skjølsvik) sitter som klistret til skjermen når nyhetene annonserer at månen offisielt er blitt fritt vilt: Den første nasjonen som planter sitt flagg i et av kraterne der oppe, blir månens nye eier. Norske myndigheter er raske på lappen og ser etter noen som kan fasilitere en romferd. Flåklypas berømte sykkelreparatør og oppfinner blir motivert til å børste støvet av en gammel idé, og med staten som finansiør og samarbeidspartner ligger alt til rette for en spektakulær reise ut i det store ukjente. Månerakettens besetning, på papiret bestående av Solan og byråkraten Vigfus Skonken (Ingar Helge Gimle), viser seg imidlertid å være større enn antatt – og noen om bord har onde hensikter og lumske planer.

Siversten og Fullus trumfkort er utkantbygdas kanskje morsomste beboer, enkefru Stengelfhøn-Glad, tidligere udødeliggjort av Wenche Foss i to omganger. Hege Schøyen er ingen dårlig erstatter, og den spisse stemmen hennes i kombinasjon med den groteske dukken skaper en lettere surrealistisk stemning. Hvor enn enkefruen ferdes, skapes det liv og røre, ikke minst takket være barskapet hun bærer med seg, bestående av to store pappvindunker (én rød og én hvit), flasker med musserende og noko attåt. Scenene med sindige Reodor og impulsive, klønete Stengenfhøn-Glad er vidunderlige frontkollisjoner – ikke uten livsfarlige konsekvenser for de uerfarne astronautene langt der ute i verdensrommet.

Filmen er både moderne og tradisjonsbundet, spennende for barna og morsom for de voksne.

Sikter mot stjernene

Om det skortet på overraskende vendepunkter i forgjengeren, Herfra til Flåklypa, er Månelyst i Flåkypa et paradeeksempel på hvordan man skaper spenning ved å forlenge og videreutvikle situasjoner inntil bristepunktet. Etter en omstendelig opptakt, skyter filmen bokstavelig talt fart idet raketten setter kurs mot månen, og på vei mot den gule osten demonstreres Murphys lov av en dominorekke uheldige hendelser. Uten å røpe for mye, er de fire romfarerne farlig nære ved å vende hjem som sprukne grillpølser. Tvinningen av to parallelle handlingstråder, altså Reodors «kontrollrom» (med en brisen enkefrue farlig nære dashbordet) og rakettens uforutsigbare bevegelser, fungerer like effektivt som i en tjuefire karats Hollywood-klassiker.

Som om ikke alt dette var nok, er også Månelyst i Flåklypa en selvbevisst film – med vekslende hell. Når nyhetsankeren gjentatte ganger korrigerer kollegenes og intervjuobjektenes blikkretninger («det er bare jeg som får se inn i kamera»), blir det tamt. Når Knut Avenstroup Haugens originalskrevne filmmusikk slår ut i full blomst ved å referere til de svulstigste passasjene fra henholdsvis 2001: En romodyssé (Johan Strauss) og Interstellar (Hans Zimmer), er det bare kostelig.

Tidligere har jeg tenkt at Qvisten definerer sitt kjernepublikum som «barn med foreldre på slep». En god prioritering, for de minste fortjener bedre enn bånnskrap à la Brillebjørn og Gråtass. Men å avgrense Aukrust-universet, det er skivebom – akkurat Flåklypa bør være for hele familien. Når selskapet utfordrer seg selv og sjonglerer flere baller i luften på en gang i Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa, vinner alle på en gang. Filmen er både moderne og tradisjonsbundet, spennende for barna og morsom for de voksne. Det lønner seg å sikte mot stjernene!

Denne saken er produsert med midler fra Fritt ord og Norsk filminstitutt.


Stikkord:
· · · · · · ·