Detektivmysterium med langtidsvirkning




Barnehagemysteriet – Daisy Detektiv tar saken er en engasjerende detektivhistorie som delvis oppfyller sin egen ambisjon om å utnytte lek på barns premisser.

Barneteatret Vårt i Ålesund har siden det ble etablert i 2010 hatt som uttalt mål å eksperimentere med både form og innhold i forestillingene de lager for barn og unge. Med kunstnerisk leder Cecilie Lundsholt i bresjen har flere av oppsetningene blant annet særlig utforsket ulike former for interaktivitet og deltakelse. Både Labyrint (2016) og Traitor (2017), som begge hadde ungdommer som målgruppe, baserer seg på at publikum selv er aktører og må finne veien gjennom henholdsvis en labyrint og et offentlig bygg.

Også i vårens premiere er interaktivitet og deltakelse viktige aspekter. Barnehagemysteriet – Daisy Detektiv tar saken finner sted i barnehagen og begynner som en tradisjonell teaterforestilling med barna pent plassert på benker, før den glir over i stasjonsdramaturgi i en felles vandring gjennom barnehagens rom. Forestillingen beveger seg på mange måter i et allerede velkjent univers for mange barn, da den tar utgangspunkt i en forholdsvis etablert sjanger, nemlig den klassiske detektivhistorien.

Skuespiller Elisabet Topp har rollen som Daisy Detektiv, en privatdetektiv som besøker barnehagen for å holde et foredrag om virksomheten sin. Daisy Detektiv likner umiskjennelig på Arthur Conan Doyles kjente mesterdetektiv Sherlock Holmes og er som tatt ut fra en annen tid, der hun står i oppholdsrommet i Ratvikåsen barnehage i Ålesund ikledd rutete kjole, kep og hatt, med assistentbamsen Teddy på slep. Foran en enkel scenografi bestående av to stoler, et lite lerret og en stor, lysegrønn kiste med hjul på som etterhvert viser seg å inneholde et helt detektivkontor med telefon, kart, skuffer og hyller, ønsker Daisy Detektiv barna velkommen.

Barnehagemysteriet - Daisy Detektiv tar saken


Anmeldt i Ratvikåsen barnehage i Ålesund, tirsdag 10.april 2018

Barneteaterproduksjon av Teatret Vårt

Av: Cecilie Lundsholt i samarbeid med ensemblet

Regi: Cecilie Lundsholt

Skuespiller: Elisabet Topp

Kostymedesign: Thomas Bjørnager

Scenografi: Freya Busby

Video: Anders Nybø

Målgruppe: fra 4 år

Forestillingen er et tilbud til barnehagene i Møre og Romsdal våren 2018. I perioden april til juni tilbys besøk til barnehager på bestilling.

Klassisk mysterium med lettvint handlingsoppbygging 

Barnehagemysteriet innledes med Daisys detektivforedrag og Topp fortjener honnør for sitt voldsomme energinivå. Hun gestalter rollen som Daisy på en måte som minner om barns uforbeholdne tilnærming til verden mens hun hele tiden henvender seg aktivt til barna. Hun viser fram arbeidsverktøyene sine og lar barna involvere seg verbalt gjennom å gjette hva slags gjenstander hun holder fram – enten det er snakk om lommelykt, forstørrelsesglass, skriveblokk, dekodingsfilter eller bevisposer. Barn med store øyne bidrar ivrig og levner liten tvil om at dette engasjerer.

Etterhvert glir forestillingen over i en gjenfortelling av en helt spesiell sak, nemlig «parkmysteriet» og den mystiske forsvinningen til Brumla Bjørn. Gåten inneholder alle de klassiske ingrediensene i en detektivhistorie – et uløselig mysterium, etterforskning, vitneavhør og en oppklaring. Variasjonen av virkemidler er vellykket og veksler mellom fortellerteater, stemningsskapende musikk og et lerret med videoer av vitnene, som forøvrig er bamser. En miniatyrscenografi som forestiller en lekeplass med forskjellige objekter som en huske, trær og en dam, plasseres på gulvet foran barna og tydeliggjør plotene i fortellingen om Brumla Bjørns forsvinning. Samtidig gir bruken av miniatyrene assosiasjoner nettopp til barns lek og til det kjente miljøet i barnehagen.

Imidlertid lider mysteriet av svak handlingsoppbygging. Det blir særlig tydelig når vendepunktet der Daisy forstår hvem den ekte skurken er, ikke får nok tid til å utspille seg. Barnehagemysteriet haster isteden brått videre. Kaptein Knuse, skurken som knuser bamser i knusemaskinen sin for å gjøre dem til spiselig godteri – «teddymums», dukker også nærmest helt umotivert opp fra ingenting. Gåten er spennende, men forblir noe flat. Den hadde vært tjent med en mer finstilt dramaturgi.

Barn med store øyne bidrar ivrig og levner liten tvil om at dette engasjerer.

Foto: Anders Nybø

Dersom man ønsker å lage en forestilling som dyrker lek og utforskning på barns premisser, undrer jeg meg over hvorfor konseptet ikke åpner mer for barns spontanitet.

Stasjonsdramaturgi og kontrollert deltakelse

På teatrets nettsider kan vi lese om Barnehagemysteriet at «I denne forestillingen dyrker vi lek og utforskning på publikums – altså barnas premisser. Lek er en aktivitet som er tilfredsstillende i seg selv. Lek er å utforske, prøve ut, gjøre erfaringer. Slik skapes også mestring og lærdom. Men først og fremst vil vi skape forundring og glede i en felles opplevelse av å utforske et mysterium!»

Ambisjonen om å dyrke lek og utforskning kommer først virkelig fram i forestillingens neste del når vi får vite at Kaptein Knuse er på frifot. Barna får hvert sitt detektivverktøy og stiller seg på rekke. Daisy blåser i en fløyte og instruerer dem i ting man må kunne som privatdetektiv. Når det viser seg at Teddy har gått på do, men ikke er tilbake, begir vi oss alle sammen gjennom barnehagens rom på jakt etter ham med Daisy i ledelsen. Barna er deltakere i en lek der kommandoer som «liste», «frys» og «undersøke» indikerer bestemte handlinger. Målet underveis er å finne spor etter Teddy.

Den kontrollerte og instruerte deltakelsen er fengende for barna, men byr på flere utfordringer. For det første er det vanskelig for skuespilleren å holde på oppmerksomheten deres gjennom hele vandringen. Konseptet avhenger av at barna lydig følger de tydelige instruksene som gis underveis. «Nei, nei, nei, dere må høre på meg», utbryter Daisy til noen uoppmerksomme barn. En annen svakhet er at barnas mulighet for utforskning av rommene og sporene i realiteten er svært begrenset. Vandringen gjennom barnehagens rom gir overraskende lite plass til barnas innspill og innspillene har heller ingen konsekvenser for mysteriet som skal løses. Fellesskapsopplevelsen det legges til rette for har med andre ord definitivt et uforløst potensial. Dersom man ønsker å lage en forestilling som dyrker lek og utforskning på barns premisser, undrer jeg meg over hvorfor konseptet ikke åpner mer for barns spontanitet.

Aktiviseringen av barna får en virkelig produktiv funksjon i Barnehagemysteriets slutt.

Lek og utforskning på barns premisser?

Så kan man selvsagt innvende at det finnes mange forskjellige typer lek, både den regelstyrte, som her, og den som åpner for mer fri fantasi. Innenfor forestillingens rammer er tilskuerrollen dermed forholdsvis fastlåst. Interaktiviteten tjener tilsynelatende i første rekke underholdningsaspektet ved forestillingen og forsterker dette, fremfor å åpne for de mangefasetterte erfaringene som kan oppstå gjennom lek.

Men så skjer det noe som er interessant å observere. Aktiviseringen av barna får en virkelig produktiv funksjon i Barnehagemysteriets slutt. Med Daisy i spissen åpner vi en dør til et rom og finner Teddy hengende i et tau ved gapet til en knusemaskin. Knusemaskinen er formet som et langt, smalt og gjennomsiktig tårn konstruert av flere etasjer med en kvern på toppen og et håndtak som kan dreies rundt. Inne i maskinen skimtes rester av en bamse og nederst ender den i en kran med et stort godteri pakket inn i grønt papir. Vinduet i rommet er åpent og Kaptein Knuse har forsvunnet.

Fiksjonsuniverset smelter her sammen med kjente omgivelser når barnehagen med ett blir til et konkret åsted for skurken Kapteins Knuses forsvinning. Fortellingen ender med en åpen slutt som vekker nysgjerrighet hos barna. Hvor er Kaptein Knuse nå?

Dette er et vellykket grep. Slutten inviterer til en mulig fortsettelse i barnas egen lek, åpner slik for at de kan ta i bruk sin medskapende evne og mer av sin frie fantasi til å fortsette utforskningen på egenhånd i barnehagens hverdag, lenge etter at teaterbegivenheten er over.