Djevelen er i detaljene




Ambisiøse og storslåtte planer har blitt løst med overskudd og entusiasme.

Det er lenge siden jeg har sett så mye frem til en forestilling som til «Little Shop of Horrors». Og det frie teaterkompaniet Krabatene har unektelig lagt listen rimelig høyt når de satser på en komisk grøssermusikal med et liveband på scenen – med 14 skuespillere, 6 musikere og et enormt støtteapparat bak scenen.

Amerikanske Howard Ashman og Alan Menkens beretning om den kjøttetende planten Audrey 2 har for lengst fått kultstatus (de har senere gjort suksess med «Skjønnheten og Udyret» og «Den Lille Havfruen»). Teaterversjonen av «Little Shop of Horrors» er basert på b-filmen fra 1960, som igjen er basert på fortellingen «Green Thoughts» av John Collier. Men det finnes flere ulike versjoner. På 1980-tallet ble det laget en sceneversjon, og dette er et av stykkene som har gått lengst på Broadway. Forestillingen settes jevnlig opp over hele verden, og er en amatørteaterfavoritt. Med andre ord: Det er på tide at forestillingen også kom til Bergen.

Fakta


Familie-/ungdomsteater

«Little Shop of Horrors»

Av Howard Ashman og Alan Menken

Regi: Tore Chr. Sævold

Koreografi: Ann-Terese Aasen

Scenograf: Even Kråkenes

Med: Tor Halvor Halvorsen, Irene Anhéll, André Søfteland, Harald Ottesen Nødtvedt, Morten Grøtnes, Hilde Alvær Hagesæter, Lykke Kristine Moen, Myrna Braza, Marius Rødland, Roy Vorland, Siv-Marit Rødland, Kristin Rongevær, Ceri Anghammer Rimmer, Jan Holden.

Musikere: Tarjei Vatne, Lars Sveinung Lid, Jan Tore Ness, Ingrid-Victoria Ulveraker, Leslie Egerer og Pia-Camilla Tømmernes.

Cornerteatret

Fortelles gjennom musikk og dans

Fortellingen er i grunn velkjent, men ikledd noen absurde elementer som kanskje gjør den vanskeligere å få øye på. Den klassiske keitete nerden Seymour (Tor Halvor Halvorsen) har en fascinasjon for rare og sjeldne planter. Han kommer over en spesiell art, og dette skaper liv i blomsterbutikken, hvor han jobber sammen med sin kjærlighet Audrey (Irene Anhéll) for den lett misfornøyde sjefen Mushnik (Harald Ottesen Nødtvedt). Planten skaper et bedre liv for dem alle tre, og både penger og berømmelse banker på døren. Men det gjør dessverre også døden. Det er derimot bare Seymour som vet at planten lever av blod. Menneskeblod. Og det er Seymour som må mate den. Etter hvert forsvinner folk i hans krets – en etter en. Bak det sci-fi-aktige elementet, at vi faktisk har å gjøre med en snakkende plante, er egentlig ikke plottet merkeligere enn i «Peer Gynt» eller «Faust», hvor vi også har hovedpersoner som inngår kontrakter med djevelen for å få personlige fordeler.

Foto: Janneche Strønen, Fana Fotostudio

Den store fortellingen i «Little Shop of Horrors» om djevelen og kjærligheten fortelles hovedsakelig gjennom musikk og dans. Dyp soul, lettbeint doo wop, pop og ballader passer godt til det voldsomme dramaet som bygger seg opp.

Det er tre syngende fortellere, Crystal, Ronette og Chiffon (Hilde Alvær Hagesæter, Lykke Kristine Moen og Myrba Braza), som setter tonen. De tre dansende og syngende hang-aroundsene binder fortellingen sammen og er i stor grad premissleverandører for mye av livet på scenen. De er allvitende om historiens gang, men også involverte som statister. Med karakteristisk 1960-talls-estetikk – hornbriller, hårbånd og matchende kjoler, møter vi på et typegalleri der klisjeene overdrives og overdrivelsene i spillestil baserer seg på ytterligere klisjeer. Forestillingen er både en del av, men tuller også med, horrorsjangeren.

Blod og humor

Jeg har en stund tittet misunnelig over til Det Norske Teatret i Oslo som nå skal i gang med makabre «Sweeny Todd» med Frank Kjosås i hovedrollen. De har tidligere også hatt Vidar Magnussen i den bekmørke, men humoristiske «Shockheaded Peter». Forestillinger som med hell blander grøss og humor. Heldigvis har Irene Anhéll aldri glemt da hun så filmen «Little Shop of Horrors» for 20 år siden, og hun har båret på denne drømmen om iscenesettelse i årevis. Kombinasjonen av blod og humor gjør seg godt i scenerommet, og forestillingens scenografi passer perfekt på intime Cornerteatret. Bak i scenebildet er silhuetten av en amerikansk by, foran står blomsterbutikken, og foran der igjen er gaten, som også kalles slummen, som de ferdes i.

Ahnéll er en sjarmerende vims med komisk teft i replikkvekslingene. Hun er god på timing, og øyner komisk potensial i mange av dialogene. Hun synger dessuten også svært godt, noe hun har til felles med alle de andre på scenen, og samspillet med Halvorsen er stødig. Han er perfekt i rollen som karikert nerd som tipper over til å bli en mer eller mindre usikker morder. Sammen med Ottesen Nødtvedt utgjør disse forestillingens bærende trio. Også han gir vellykket liv og energi til en gammel surpomp. Forestillingen veksler mellom dialog og sangnumre, og kombinasjonen fungerer fint. I noen sangnumre druknet kanskje litt av teksten, og premieren hadde noen tekniske utfordringer med lyd og lys som forhåpentligvis er historie når du leser dette. Det er virkelig mye som skal klaffe for at dette skal fungere optimalt.

Imponerende prestasjon

Det medfører naturligvis noen tekniske triks og kostymeutfordringer når en stadig voksende plante skal være i scenebildet nesten hele tiden. Marte Synnevåg har gjort en imponerende jobb med platebyggingen, og den ser fascinerende fet ut der den ligger i potten sin, doven, dorsk og som en elefant i rommet. Som krever mer og mer plass. Planten har dessuten blitt utstyrt med kanskje forestillingens aller beste låter, og får den mørke, mektige stemmen sin fra André Søfteland, som sist var å se på «Hellemyrsfolket» på Den Nationale Scene.

«Little Shop of Horrors» er en kødden og leken tekst. I møte med Teaterkompaniet Krabatene har det blitt et overskuddsprosjekt med smarte løsninger. Morbid og morsomt, bekmørkt og sprudlende på samme tid. Det er ikke annet enn svært imponerende hva de har fått til med masse talent og begrensede ressurser.

Foto: Janneche Strønen, Fana Fotostudio