DKS – en kjempe på leirføtter




Hvem har kartlagt kulturpolitikerne, og hvorfor unngås debatter, spør dr. art Anne Helgesen i sin kommentar om DKS-rapporten fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen.

Alle norske skoleelever fra 6 til 19 år utsettes for et gigantisk samfunnseksperiment. Offentlige myndigheter bruker 350 millioner kroner i året for å holde det i gang. Det har skapt en helt ny yrkesgruppe på fylkeskommunalt forvaltningsnivå. Dessuten sysselsetter det et stort og uoversiktlig antall kunstnere og kulturarbeidere. Denne kjempen bærer navnet Den kulturelle skolesekken. Den kulturpolitiske begrunnelsen for kjempens opprettelse og vekst er at kunst er bra for barn.

Resultatene som legges fram i den nyeste forskningsrapporten om Den kulturelle skolesekken framprovoserer bildet av en kjempe på leirføtter — i hvert fall i mitt hode. Professor Jan-Kåre Breivik og hans medarbeidere fra Uni Rokkansentret og Høgskolen i Bergen står bak rapporten. Deres arbeid er grundig, metodisk og etterrettelig. De har kartlagt alle grupper som er involvert i skolesekkeksperimentet fra administratorene til kunstnerne, lærerne og elevene, og de har gitt gruppene egne kapitler. Dette grepet bidrar til å rette søkelyset mot det faktum at kunst og utdanning ikke nødvendigvis er to samfunnsfelt som styrer i samme retning.

Kompromisser og begeistring

Den norske skolen har sin egen virksomhet og sitt eget innhold, men gjennom DKS-ordningen er skolen pålagt å stille som arena for eksterne innholdsleverandører fra kunst- og kultursektoren. Denne landsomfattende sammenstillingen har gått usedvanlig stille for seg, og forskerteamet fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen er kritiske til denne stillheten. De påpeker at aktørene i DKS styres av pragmatiske strategier for å balansere sine motstridende verdier og interesser. Kunstnerne unnlater å snakke om kunstens egenverdi, og smiler anstrengt mens de forsikrer om at de er glade for å bidra til elevenes vekst og utvikling i læringssammenheng. Skoleledere og kulturkontakter fikser og trikser for å få timeregnskapene til å gå opp. Elevene sier konserten var kul, men er mest fornøyde med at de slapp matte. Nesten alle som befinner seg inne i systemet bestreber seg på å bygge opp et felles dogme: Den kulturelle skolesekken er en fantastisk ordning. Men forskningsrapportens framstilling av aktørgruppenes verdier og interesser viser altså at denne velvillige trosforestillingen bygger på skinnenighet og kompromisser. Det finnes ingen grunnmur av viktige, gjennomdiskuterte målsettinger.

Gløden og begeistringen for ordningen er framtredende når de som er engasjert i Skolesekken forteller om den. Det gjelder alle, fra lærere med oppgaver som kulturkontakter, til ansatte på departementsnivå. DKS-forskerne siterer positivt ladede ord som «rikdom», «lykke» og « noe magisk». Skolesekkens tilbud er «som et eventyr», det gir «stjerner i blikket» og «gjelder livet selv». Legitimeringen av ordningen domineres av sterke følelser. En av de aller mest entusiastiske uttalelsene stammer fra tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt som hevder at «DKS har utviklet seg til å bli en av de mest vellykkede kulturpolitiske satsningene som finnes.» Det er når hennes navn nevnes at jeg stusser, det er faktisk én viktig gruppe som ikke er kartlagt av forskerne: kulturpolitikerne.

Politisk taushet

Jeg blar i rapporten, leter etter den kulturpolitiske begrunnelsen for DKS, og oppdager at forskerne også strever. De viser til den demokratiske dimensjonen ved norsk kulturpolitikk. Men de finner ingen kulturpolitiske begrunnelser på hvorfor undervisning og kunstopplevelse skal kombineres slik det gjøres i Skolesekken. Når jeg går tilbake til ordningens opphav, finner jeg en kombinasjon av lange utviklingslinjer som skaper forestillinger som blir tatt for gitt, og impulsive politikere som iverksetter gode ideer i en håndvending.

Utgangspunktet for den sosialdemokratiske kunst- og kulturpolitikken som vokste fram i etterkrigstidas Norge, er at kunsten er et viktig gode og at det dermed bør tilbys alle norske borgere, uansett alder, kjønn, klasse og bosted. Riksteatret, Rikskonsertene og Riksutstillingene ble opprettet for å tilby kulturgoder til hele folket. Da regionen begynte å røre på seg og hevde egenidentitet, fikk vi regionteatrene. Samtidig fikk vi et radikalisert kulturliv, både frie kunstnere og kunstinstitusjoner begynte med oppsøkende virksomhet. Kunsten skulle ut til publikum der publikum var. Nåværende Riksteater-sjef og forhenværende kulturminister Ellen Horn var blant dem som reiste rundt i landets skoler og spilte dukketeater. Som minister så hun hvordan de frie kunstnernes oppsøkende virksomhet var i ferd med å dø hen på grunn av stadig trangere kommuneøkonomi, skolene hadde ikke lenger frie midler til å kjøpe kunsten de ble tilbudt. Sammen med undervisningsminister Trond Giske lanserte hun en offentlig ordning der skoleverket skulle brukes som kunstformidlingsarena. Horns og Giskes nyordning skulle først og fremst tjene elevene og kunstnerne og deres kunstmøte, ble det sagt. Pengene skulle ikke brukes til å bygge opp et kulturbyråkrati, ble det understreket. Kunstnerne jublet. Ingen diskuterte forskjellen på kunstneriske enkeltinitiativ som ble fanget opp av motiverte lærere og rektorer hist og her, og en ordning der alle landets skoler skulle involveres. Så de ikke at det ble en gigant og at den måtte ha struktur og styring? Eller lurte de seg unna debatten? Fylkeskommunenes kulturavdelinger vokste i all stillhet. Kulturpolitikerne tidde.

De som arbeider i stillheten

Fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsledd som ikke er underlagt statlig styring. Deres voksende kulturavdelinger former utviklingen av Den kulturelle skolesekken. Forskerne portretterer de skolesekkansvarlige i fylkeskommunene ved å dele dem inn etter de profesjoner de hadde før de trådte inn i sine nye stillinger. De er kunstnere, kunstvitere, pedagoger eller administratorer. Deres oppgave er å ta vare på de lokale skolenes behov, og de skal velge ut og tilby kunst og kunstnere av høy kvalitet. De føler de er mellom barken og veden. Et hovedelement skolesekkforvalterne selv peker på, er spenningen eller konflikten mellom det ansvaretog den myndigheten de har. «I fortellingen om arbeidet med programmeringen trekkes det fram en rekke forhold som kan skape usikkerhet og arbeidspress, slik som kvalitetskrav, krav til kunnskap om ulike kunstuttrykk/-former, ressursknapphet, tidspress og forventninger om medbestemmelse av programutformingen samt medvirkning i produksjonene.» Skolesekkforvalterne utgjør ingen yrkesgruppe eller profesjon, og dette øker deres usikkerhet, hevder DKS-forskerne. Men samtidig viser rapporten at de skolesekkansvarlige i fylkeskommunene konsoliderer seg på landsbasis. Dette fellesskapet forsøker å skape enighet om kvalitetskriterier for kunsten i DKS. Giganten har forhandlet med kunstnernes organisasjoner og oppnådd historisk lave fellessatser for kunstnernes arbeid. Det er også opprettet et premieringssystem der best fungerende kunstverk og best fungerende skoler mottar «Gullsekken». Alt dette skjer uten politisk diskusjon. Ettersom utviklingen av DKS først og fremst finner sted i fylkeskommunene, burde kanskje den politiske diskusjonen vært tatt der. Men politisk taushet råder på dette nivået. Fylkestingspolitikerne er mer anonyme enn både de kommunale og de nasjonale politikerne, kanskje det er derfor.

Arbeiderpartiets siste kulturminister Hadia Tajik reiste landet rundt med glansede brosjyrer av jublende barn og smilende kunstnere for å presentere DKS og Kulturløftet og for å lytte til norsk kulturliv. Hun fremhevet hvor viktig Den kulturelle skolesekken var for barn med fremmedkulturell bakgrunn. Her kunne de få genuine innblikk i norsk kultur og kulturelle referanser. De ville slippe å gå rundt i Norge og være uvitende om hva slags sted Kardemommeby er! Tajik vil neppe finne verken kunstnere eller skolesekkansvarlige som er villige til å selge en institusjonsteaterklassiker som Folk og røvere i Kardemomme by inn i skolesekken. Men det visste ikke kulturministeren, for den diskusjonen er ikke politisk. Den foregår inne i den vaklende gigantens mage.

Kunstdebatten er også borte

Ifølge forskerne fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen domineres Den kulturelle skolesekken av det de kaller en «godhetsdiskurs»: «Ingen kan vel være uenige i at kunst og kultur for barn er bra? Det finnes ofte ingen arena å kritisere diskursen fra, uten at en regnes for å tilhøre dens motsetning: de likegyldige, kunnskapsløse eller sågar selvopptatte,» skriver de.

Henvisninger til kunstens autonomi og til kunstnerisk frihet brukes til å stenge pedagoger og politikere ute fra en debatt om DKS. Like ille er det at det også hindrer en forfriskende og fornyende kunstdebatt innenfor kunst- og kulturdelen av ordningen. Forestillingene om autonomi er et spøkelse fra den gangen den borgerlige kunstinstitusjonen så dagens lys på midten av 1700-tallet. Kunsten ble en sektor som skulle holdes utenfor pengeøkonomien, den skulle i likhet med religionen tjene til menneskets åndelige foredling og dannelse.Autonomitenkningen utviklet seg som en følge av kunstfeltets isolasjon. Det har da heldigvis skjedd adskillig siden 1750. I noen perioder har førende kunstretninger vært politiske, i andre har kunstnere uthulet hele kunstinstitusjonen og funnet nye arenaer. Den nye rapporten om DKS dokumenterer at mange kunstnere og kulturarbeidere bruker gamle forestillinger om autonomi til å bygge en forsvarsmur mellom seg og en tenkt pedagogisk fiende. De fortsetter å tilby den kunsten de alltid har skapt, slipper noen hjertesukk og inngår kompromisser. En forfriskende debatt ville røsket opp i deres egne førforestillinger. Se mulighetene! Den kulturelle skolesekken åpner hele den norske skole! Det innbyr til nyskaping og spennende kunstdebatter. Men ingen griper muligheten. I stedet står DKS-kjempen i stampe. I stedet er det innført en kvalitetskontroll der skolesekkadministratorene skal og må velge ut «kunst av høy kvalitet». Da er det enklest å velge det trygge og velkjente.

Forskerne fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen virker imidlertid livredde for å innhentes av godhetsdiskursen når de med alle mulige forbehold og med henvisning til en rekke andre forskere våger å skrive at en kan argumentere for at kvalitetsbegrepet og repertoarutvelgelsen ser ut til å favorisere middelklasseverdier og at det ikke finnes noe belegg for at statlig tvangsfôring med høykultur bygger ned sosiale skillelinjer i kulturbruk.

Mulighetene

DKS bærer i seg muligheten til å bli en samfunnsreform på linje med innføringen av den norske folkeskolen i 1889. DKS trenger både den politiske og kunstneriske diskusjonen som av ulike årsaker uteble ved innføringen av ordningen. Det trengs real verdikamp for å sikre Den kulturelle skolesekkens legitimitet. Politikerne må ta den debatten, ellers ender DKS som en diger festtale. Aktørene i DKS må ta den debatten, ellers blir kunsten som skapes der bare selvfølgeligheter. Takk, til forskerne ved Høgskolen i Bergen og Uni Rokkansenteret som har våget å hviske fram denne oppfordringen!


STIKKORD:
Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/kode7351/public_html/htmatslande.periskop/wp-content/themes/periskop/templates/content-single.php on line 77