Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

DKS som mulighetsrom

KATEGORI

Fagstoff, Skole,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

mandag 12. januar 2015

De siste to årene har vi fått en levende diskurs om scenekunst i møte med et ungt publikum. Nå må vi gå inn i hvordan samtalen realiseres i praksis på gulvet – i klasserommene, gymsalene, skolegårdene, skriver dansekunstner Venke Sortland.

↑ KROM Kropp i rom. Dansekunstprosjekt for DKS av Caroline W. Nesse og Camilla Myhre.

De siste to årene har diskursen om scenekunst i møte med et ungt publikum tatt seg opp til et nytt nivå, med utgivelser, seminarer, konferanser og festivaler.

For å nevne noen høydepunkter: SceSam-symposiene – der Lisa Nagel og Lise Hovik sammen med norske og internasjonale kunstnere og forskere har etablert en diskurs om interaktive dramaturgier i scenekunst for barn og unge. Kunstløftets avisutgivelser – som med jevne mellomrom har vært vedlagt avisen Morgenbladet. Etableringen av Periskop.no – et nettsted for kritikk av profesjonell kunst for barn og unge. Kulturrådets utgivelse «Begreper om barn og kunst» – der Ida Habbestad, Anette Therese Pettersen og Sigrid Røyseng har vært redaktører. Og sist men ikke minst Scenekunstbrukets jubileumsbok «Scenekunsten og de unge» – der Sidsel Graffer og Ådne Sekkelsten er redaktører for den største samlingen av tekster om scenekunst for barn og unge hittil utgitt i Norge. I tillegg har det blitt skapt ulike talerør der de unges egne stemmer kommer til uttrykk; for eksempel har festivaler som Showbox invitert ungdom til å ytre seg om de forestillingene de har blitt presentert (SUS – ScenekunstbruketsUnge Stemmer), og Kunstløftet har utfordret konvensjonelle format for anmelderi ved å initiere samtaler mellom unge publikummere og etablerte kritikere.

Fakta


Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som skal bidra til at alle skoleelever i Norge fra 6 til 19 år får møte profesjonell kunst og kultur. Satsningen er samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Kulturtilbudene skal være av høy kvalitet og vise hele bredden av kulturuttrykk: scenekunst, visuell kunst, musikk, film, litteratur, kulturarv. Den kulturelle skolesekken har vært en del av regjeringens kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001.

Midlene til DKS hentes fraspilleoverskuddet til kulturformål. For 2015 er den økonomiske rammen for DKS på 197,9 millioner kroner.

http://www.kulturradet.no/den-kulturelle-skolesekken

Grunnlaget for en interessant og faglig fundert samtale om scenekunst for og med barn og unge er med andre ord i ferd med å etableres. Men selv om dette er gledelig, er det viktig at vi ikke nå sier oss fornøyde. For at den aktuelle diskursen skal bli mer enn vidløftige tanker om hva som er mulig, er det avgjørende at vi praktikere – kunstnerne og formidlerne som er der ute og møter de unge – ikke blir stående igjen. Vi må melde oss på i debatten, og vi må omsette kunnskapen, spørsmålene og betraktningene til praksis; en mangfoldig, prosessorientert og utforskende praksis – der det er rom for å prøve og feile.

Den viktigste konteksten for realisering av slik praksis er etter mitt syn Den kulturelle skolesekken (DKS). Men bare hvis vi tør fokusere på de mulighetene det potensielt kan åpnes for, og ikke henger fast i tvilen til ordningens autoritet som kunstformidler, eller etablerte konvensjoner om hvordan scenekunst skal formidles.

For å ta tvilen først. Det at elevene ikke selv kan velge å se det som tilbys gjennom ordningen, eller at gymsalen aldri kan komme på høyde med et teaterrom (for å nevne noen av ordningens «utfordringer») burde ikke lenger være nødvendig innhold i enhver samtale om DKS. For en kunstner som er bevisst den situasjonen hun går inn i, så er dette to av mange faktorer hun bare forholde seg til. Og jeg vil våge å påstå at de ikke nødvendigvis er de viktigste. Viktigere er kanskje å forstå hva en pedagogisk situasjon er, eller hva den i utvidet forstand potensielt kan være. Det at DKS ikke er en «normal» kunstinstitusjon burde sees som en interessant utfordring heller enn en tyngende begrensning.

Kart over Vandreforestilling på Rogne skule, av Landing, høsten 2012. Foto: Tom Øverlie

Videre opplever jeg at Den kulturelle skolesekkens mulighetsrom ikke fullt ut kan tas på alvor hvis man henger fast i konvensjonen om at scenekunsten best formidles gjennom forestillingen som format, og at undervisning og verksteder skal virke som støttehjul til denne formidlingsformen. Hvilke muligheter for utforskning åpnes hvis man heller tenker forestilling og undervisning som to endepunkter på en skala? Og hva skjer om man tenker scenekunstneren, heller enn forestillingen, som navet i de hendelsene man presenterer i DKS?

Det er etter min mening først når vi legger fra oss slike selvpålagte begrensninger, at den aktuelle diskursen om scenekunsten i møte med et ungt publikum virkelig kan få betydning for utviklingen av praksis.

Som ett eksempel vil jeg trekke frem innlegget rektor for skuespillerlinjen ved Akademi for scenekunst, Karmenlara Ely, holdt under SceSams symposium i Fredrikstad tidligere i år (gjengivelsen av innlegget er basert på mine egne notater fra symposiet). Hun satte ord på det hun mener kjennetegner dagens (samtidens) skuespillere. I hennes forståelse befinner skuespilleren seg i en mellomposisjon – mellom det normale og det som er tabu, mellom den voksne og barnet, mellom fantasi og virkelighet. Skuespillerens oppgave er å gå inn i møter med publikum, der hun bruker denne mellomposisjonen til å skape reaksjoner. Muligheten til å berøre eller opprøre pålegger samtidig skuespilleren et ansvar for det som skjer – et ansvar hun må ta ved å være til stede i dette møtet, med hele seg. Denne forståelsen av skuespilleren, som jeg tror kan utvides til å gjelde scenekunstneren mer generelt, åpner for refleksjoner over hvordan utøveren kan bruke sin kompetanse inn i ulike typer sosiale situasjoner, ikke bare innenfor teaterinstitusjoner. Jeg vil nesten påstå at slike betraktninger er mer interessante, og har større potensial for arbeid som skjer utenfor teaterinstitusjoner – som i DKS.

Jeg vil gjerne være visjonær på Den kulturelle skolesekkens vegne. Vi har ikke lenger bare en ordning med et enormt potensial strukturelt og økonomisk. Vi har også en gryende diskurs om kunst for og med barn og unge. Jeg tror vi sitter på en helt unik mulighet til utforskning av hva scenekunst kan være, en utforskning hvis resultater ikke nødvendigvis (kanskje tvert imot) kun er relevante for DKS. Men det krever at samtalen realiseres i praksis på gulvet – i klasserommene, gymsalene, skolegårdene.

Kommentaren ble først presentert på scenekunst.no 18.12.2014. 

Annonser

Stikkord:
· ·