– Man kan ikke bare drive formidling, man må også lage innhold




Monica Stendahl Rokne i Cirka Teater er bekymret for at en politisk satsing på kulturformidling vil sette de produserende miljøene i skyggen.

Det er gått ett år siden Cirka Teater i Trondheim ble det første og hittil eneste scenekunstkompaniet som produserer for barn og unge som har fått basisfinansiering fra Kulturrådet. Med 3,5 millioner kroner i driftsstøtte hvert år i fire år fremover har de kunnet øke produksjonsnivået og engasjere seg mer i forholdene for scenekunstproduksjon for barn og unge i hele landet.

Hvordan bruker de pengene? Hvordan kan publikum merke støtten? Og hva skjer når finansieringsperioden er over? Periskop har snakket med daglig leder Monica Stendahl Rokne.

Cirka Teater


Cirka Teater ble etablert i 1984 og er en av landets mest erfarne grupper i det frie feltet.

Har base på Nyhavna i Trondheim, og har produsert over 40 forestillinger, mange av dem for barn og unge.

Den faste kjernen består av Anne Marit Sæther, Gilles Berger, Espen Dekko og Monica Stendahl Rokne.

Cirka Teater mottar årlige tilskudd fra Kulturrådet og Trondheim kommune.

Fikk basisfinansiering fra Kulturrådet i 2016. Finansieringen er på 3,5 millioner kroner hvert år i fire år.

Sammenfalt med nedleggelsen av Kunstløftet

– Dere har som eneste og første kompani som produserer kunst for barn og unge fått basisfinansiering fra Kulturrådet, til sammen 14 millioner kroner. Hvordan skjedde det?

– Vi hadde søkt mange ganger, og lurte veldig på hva det egentlig er som skal til. Vi vet jo ikke hundre prosent sikkert, men det at vi fikk støtte sammenfalt i tid med at man avviklet Kunstløftet og gikk bort fra den øremerkede støtteordningen for barn og unge i Kulturrådet. Det kan ha gitt et ekstra push for Kulturrådet for å finne en måte å sikre langvarig utvikling uten disse ordningene.

– Samtidig hadde vi laget en fireårsplan for Cirka Teater, der vi la vekt på hva vi ville få til både kunstnerisk og fagpolitisk. Vi har en visjon om å skape scenekunst for barn og unge der vi utforsker språket som ungdom ofte møter kunsten gjennom – «skolesekkspråket», settingen de er i i skolen. Barn og unge i Norge møter så mye kunst gjennom Den kulturelle skolesekken, samtidig som det kunstfaglige innholdet i skolen bygges ned. Det ligger en plikt der – man kan ikke bare drive formidling, man må også lage innhold.

– Cirka Teater har også lang fartstid, over 30 år, og når mange publikummere. Ikke at basisfinansiering skal være noen pris for lang og tro tjeneste. Men det er fryktelig bra at det satses på en gruppe som jobber med barn og unge, og som når mange. At det er en regional satsing i Trondheim er vi veldig glade for. Det er viktig at ikke de største pottene kun havner på Østlandet.

Det ligger i ryggmargen på hele det frie feltet å leve under uforutsigbare rammer. Feltet er fullt av intensjonsavtaler: Hvis vi får støtte, vil du være komponist? Hvis vi får midler, kan du gjøre dette?

Langsiktighet og utforskning

– Hvilke muligheter har basisfinansieringen gitt dere som dere ikke hadde før?

– Langsiktighet. Det ligger i ryggmargen på hele det frie feltet å leve under uforutsigbare rammer. Feltet er fullt av intensjonsavtaler: Hvis vi får støtte, vil du være komponist? Hvis vi får midler, kan du gjøre dette? Når vi nå plutselig har gode rammer, dreier det seg i stor grad om muligheten til å tenke annerledes. Vi kan booke avtaler og vet at det vil skje.

– Men det frie feltet får jo gjort veldig mye selv under uforutsigbarheten? Hvorfor trengs det da egentlig basisfinansiering?

– Ja, det er ikke det at vi er så spesielle. Både forskning og deler av næringslivet lever jo også sånn. Men fordi vi er et fagfelt som skaper kunstnerisk innhold for et stort og viktig publikum, så må vi ha rammebetingelser som gjør at vi kan utforske faget på forskjellige måter. Det kan være korte, intensive prosjekter, men også prosjekter der tid er en plussfaktor. Det er en effekt av basisfinansieringen vi merker godt – vi fordyper oss mye grundigere i temaene, og tar med oss kolleger i en faglig fordypning. Derfor er det bra med differensierte ordninger – det gir rom for ulike prosjekter.

Monica Stendahl Rokne. Foto: Cirka Teater

Premierer og politisk påvirkning

– Hvordan bruker dere midlene?

– Vi har to premierer i høst: Garage og Veien mellom huler og tårn. Garage utforsker det mekaniske og storslåtte – en videreutvikling av noe vi har jobbet med tidligere, nå tilpasset Den kulturelle skolesekken-formatet, slik at vi kan reise på turné til skoler. Veien mellom huler og tårn er deltagerbasert scenekunst hvor vi har samarbeidet med arkitekter og barn fra lokale skoler i produksjonsprosessen. Det tar oss tettere på målgruppa og det tematiske. Vi begynner også på to nye produksjoner, men dem kan jeg ikke si så mye om nå.

– Cirka Teater jobber både med å produsere scenekunst, og politisk for å bedre produksjonsrammene forscenekunst for barn og unge – nasjonalt og lokalt. Vi har samarbeidet med NTNU om et byutviklingsprosjekt i Trondheim – Nyhavna, et område preget av industri og mange skapende, kreative bedrifter. I juni i fjor gjorde vi en happening der vi inviterte publikum til å være med på en live byutviklingsdebatt. Fordi vi hadde fått finansiering, kunne vi bruke ressurser på å samle store deler av det skapende scenekunstfeltet i Trondheim og utforske scenekunstens potensial som språk i den offentlige debatten. Vi nådde ut til mange, det førte til diskusjon og til og med offentlige vedtak – som tyder på at vi kan ha direkte påvirkning.

 

Fordi vi hadde fått finansiering, kunne vi bruke litt ressurser på å samle folk og utforske scenekunstens potensial som språk i den offentlige debatten.

Fra hendelsen på Nyhavna i Trondheim i 2016. Foto: André Sæther Berge

Vi må minne politikerne på at dersom det bare satses på spredning av kultur, folkefest, masse tilbud til flest mulig – og at det meste skal drives av frivillig innsats – så risikere vi å utvanne fagmiljøene. Mer tilgang til kultur betyr ikke bedre kultur.

– Det følger kanskje også noen utfordringer med en slik mulighet som basisfinansieringen?

– Jeg vil ikke kalle dette noen ulempe, men det ligger en utfordring i at man er vant til å leve og jobbe i usikkerhet. Det er som om vi er vant til å sykle på trehjulssykkel, og så må vi venne oss til en tohjulssykkel. Det utfordrer gamle tankebaner.

– Det utfordrer også vår egen kapasitet. Vi får flere forespørsler og har mulighet til å sette i gang flere prosjekter. Samtidig føler vi et veldig ansvar for å forvalte tilliten på en kjempegod måte. Det er kanskje et luksusproblem? Det er i hvert fall en liten utfordring.

– Dere gjør dere en erfaring som er ganske ny: et barne- og ungdomskunstkompani med basisfinansiering. Hva vil dere si til bevilgende myndigheter om den erfaringen dere gjør dere?

– Jeg tror at de bevilgende myndigheter – i dette tilfellet Kulturrådet, tenker det samme som oss. Det er viktig å stimulere det produserende miljøet. Men akkurat nå er det valgkamp, og vi mener feltet har en viktig oppgave i å minne de politiske myndigheter om hvorfor det er viktig. De siste årene har vi sett en styrking av formidlingsnettverkene – som Den kulturelle skolesekken og kulturhusene. Men vi er bekymret for at selve produksjonen av innhold får mye dårligere rammebetingelser enn formidlingen. Dette gjelder spesielt tilgang på egnede produksjons- og arbeidsfasiliteter. Det kan gå utover kvaliteten på hva barna får oppleve.

– Vi må minne politikerne på at dersom det bare satses på spredning av kultur, folkefest, masse tilbud til flest mulig – og at det meste skal drives av frivillig innsats – så risikere vi å utvanne fagmiljøene. Mer tilgang til kultur betyr ikke bedre kultur.

Fra den nye forestillingen Garage. Foto: Harald Øren

Vurderer å søke forlengelse

– Hvilke tanker gjør dere dere om fremtiden? Hva skjer med Cirka Teater når finansieringsperioden er over?

– Cirka Teater har eksistert veldig lenge, også uten basisfinansiering, og kommer til å eksistere også etter det. Man har mulighet til å søke om forlengelse, og vi vurderer hele tiden det. Men det er et stort ansvar. Vi opparbeider oss en stor faglig kompetanse – hvordan skal vi ivareta og videreføre den?

– Jeg vet at Telemarksforskning er i ferd med å gjøre en evaluering av ordningen, på oppdrag fra Kulturrådet, og de løfter spørsmål knyttet til ordningens varighet og livet etter. Det er ikke så lett. Vi er bevisste på fremtiden, men har ingen konkrete planer om hvordan vi skal forholde oss til det. Til det er vi for tidlig inne i nåværende periode.