Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Drømmende fremstilling av en beinhard virkelighet

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 23. september 2020

HVOR
Sølvberget galleri, Stavanger

Finnes det håp for at naturen kan overleve menneskene? Simone Hooymans’ utstilling An Elusive World tar oss med på en reise som underfundig skildrer livets gang.

↑ Fra animasjonsverket «The Quiet Beauty» av Simone Hooymans, som vises på utstillingen «An Elusive World» på Sølvberget galleri i Stavanger. Foto: Simone Hooymans.

Simone Hooymans åpner opp for en ny opplevelse av vår verden, på utstillingen An Elusive World i Sølvberget galleri i Stavanger. Med naturen i høysetet fremstilles perspektiver på universet og jorden, samt menneskehetens avtrykk på den, ved hjelp av animerte videoer, digitale trykk og installasjon.

Videoverkene spiller hovedrollen i utstillingen og her kommer Hooymans unike fremstillingsevne til sin rett. Med drivende flyt akkompagnert av musikk – gjerne bestående av polyfone kvinnestemmer eller skildrende lyd som pipler, rumler og knaser – utfoldes tegningene i en konstant organisk bevegelse på lerretet. Ingenting står noensinne stille, og som betrakter blir man sugd inn i denne evig omskiftelige verdenen hvor noe spirer og visner hen, noe sprenges og antar en ny form.

Tegningene utfoldes i en konstant organisk bevegelse på lerretet.

Simone Hooymans: En Elusive World


Utstilling

AN ELUSIVE WORLD

Simone Hooymans

Sølvberget galleri, Stavanger

12. september – 28. november 2020

Nylig markerte hun seg med en større videoinstallasjon under åpningsutstillingen i Deichman Bjørvika.

Installasjon på Deichman

Simone Hooymans (f.1974) er opprinnelig fra Nederland, men bor og arbeider i Ålvik, Hardanger. Hun er utdannet i Nederland ved Kunstakademiet i Arnhem og St. Joost i Breda, og hun har deltatt i en rekke internasjonale gruppeutstillinger og filmfestivaler.

Nylig markerte hun seg under åpningsutstillingen til Deichmans nye hovedbibliotek i Bjørvika, med en større videoinstallasjon som blant annet ble trukket spesielt fram av Periskops anmelder. Hooymans arbeider primært med tegning og animasjoner i et figurativt og lekent formspråk som kan minne om barnebokillustrasjoner, og hun samarbeider ofte med norske musikere.

Stillbilde fra videoinstallasjonen «Talking Plants» av Simone Hooymans, som dessverre bare skal vises på Deichman Bjørvika i seks måneder. Foto: Oda Bhar.

Våre flyktige liv

Utstillingen i Sølvberget galleri åpner med 11 digitale trykk hvor motivene er stillbilder hentet fra animasjonene. Trykkene er enormt detaljrike og flere av dem har et horisontalt avlangt format som hinter om filmmediet de er skapt for. Uttrykket er uvant direkte og naivistisk på én og samme tid, men førsteinntrykk kan som kjent bedra. Jeg opplever at Hooymans faller litt igjennom i dette mediet, da motivene virker mer dekorativt overflatiske som stillbilder. Likevel bidrar trykkene til å pirre nysgjerrigheten om hva jeg har i vente fra animasjonene.

Videoverket The Quiet Beauty (2018), med musikk av Røyst Trio, har en melankolsk palett og trolsk stemning. Bildenes stemning understrekes av en nynnende kvinnerøst, som setter tonen for resten av utstillingsbesøket. I verket følger vi en elv som renner gjennom et landskap. Elven fortsetter utfor et stup og blir til en foss som igjen skifter form til en flette.

Landskapet skifter årstider fra blomstring til avblomstring. Hvite ansikter bak insektvinger flyr opp mot himmelen. Nærmest umerkelig blir himmelen til et vann og ansiktene til fisker som bølger gjennom vannet. Slik glir det ene bildet over i et annet – som en surrealistisk og flytende fast forward-fremstilling over livets gang. Fullspekket av symbolikk balanserer verket mellom det banale, emosjonelle, underlige og drømmende.

Uttrykket er uvant direkte og naivistisk på én og samme tid.

Hooymans skildrer naturen som noe eventyrlig vakkert som nærmest grenser til det magiske.

Eventyrlig og brennaktuell

Tematikken i utstillingen kretser om naturen og dens tilpasningsevne. Hooymans skildrer naturen som noe eventyrlig vakkert som nærmest grenser til det magiske. Samspillet mellom Hooymans’ fargerike og organiske formspråk og musikken trekker meg inn og holder meg fengslet. Detaljene i øyeblikket skifter kontinuerlig – formene endrer seg, blir noe annet. Det hele er så flyktig, som jo også utstillingstittelen An Elusive World antyder.

Musikken veksler mellom ulike stemningsleier og fremhever de ofte dystopiske scenariene som utspiller seg visuelt. Flere av verkene, som særlig Meet Me There – Meet Me Then (2017), When the Icehorn Blows (2018) og Ras/Earthfall (2019) har sterke referanser til de menneskeskapte klimaendringene. Utstillingen oppleves derfor som brennende aktuell.

Fra utstillingen An Elusive World med Simone Hooymans på Sølvberget galleri i Stavanger. Foto: Steinar Figved.

Dystopiske kloder

I When the Icehorn Blows, med musikk av Terje Isungset, flommer vann ut av svevende grønne kloder til lyden av lystig nynning. Slanger smyger seg ut av klodene og hus skimtes i bakgrunnen. Kulde og snø dekker et landskap før klodene smelter og sprenges. Parallelt med at nye spirer vokser opp kretser tog og fly rundt klodene. Nå er det ikke kun enkelte hus i bakgrunnen, men flere skyskrapere. Mot slutten vises et kirsebærtre i full blomstring. Nærmest umerkelig dekkes jorden med snø og tilbake står treet frosset og livløst.

Animasjonen tar oss med gjennom en tidsreise som skildrer jordens evne til å tilpasse seg ulike utfordringer, helt til det til slutt blir for mye.

Animasjonen tar oss med gjennom en tidsreise som skildrer jordens evne til å tilpasse seg, men til slutt blir det for mye.

I Ras/Earthfall (med musikk av Building Instrument) sørger en fallende stein fra verdensrommet for å utrydde menneskeheten. I begynnelsen legger noe som ligner menneskelige muskler seg over en samling klodeliknende formasjoner, og senere er vi vitne til at tusenvis av skyskrapere smuldrer opp og jevnes med jorden. Hender fra druknende strekker seg opp fra en bølgende havskorpe, før muskelvevet trekker seg bort fra klodene til lyden av noe som gror og raser sammen.

Simone Hooymans’ videoverk «Ras/Earthfall» ble også vist på Høstutstillingen ifjor. Foto: Simone Hooymans.

Ispedd en konsekvensbelagt og beinhard virkelighet finnes flere underlige og absurde momenter.

Surrealistisk aspekt

Ispedd denne konsekvensbelagte og beinharde virkeligheten finnes flere underlige og absurde momenter. Det surrealistiske aspektet figurerer i samtlige verk, men er særlig fremtredende i All That Space Between Us (2018). Lyd og stemme her tilhører Mari Kvien Brunvoll. Hun laget også musikken til teaterforestilingen 365 pingvinar, som nylig ble anmeldt hos Periskop.

I dette videoverket glir et sceneteppe til side og avslører et sparsommelig interiør. Vindusruter svever inn i rommet og grupperes til et vindu samtidig som en lysekrone blir senket ned. Det er et tre utenfor vinduet som sakte gror inn i rommet. Greinene spirer og snirkler seg innover til de går i ett med tapetet. Sopp, jordbærplanter og allslags vekster tar overhånd til interiøret forsvinner. Vi betrakter treet fra utsiden og nærmest umerkelig har det fått en lekehytte installert. Når vi kommer nærmere ser vi at det opprinnelige interiøret er inne i hytten. Deretter glir sceneteppet igjen.

Svakere installasjon

I Hooymans’ verden er det umulig å dvele ved bildene før de har endret form, og dette oppleves som animasjonenes største styrke. Hooymans’ uttrykk er absolutt best i dette levende, flytende og skiftende mediet.

Utstillingens eneste installasjon, Lava Scroll (2019), består av et stillbilde fra Ras/Earthfall, printet på et papir som henger ned fra en sortmalt vegg og flyter utover gulvet. En enslig lyspære henger ned fra taket foran papiret. Motivet ligner røde dråpeformede muskelfibre som regner nedover. På gulvet er «dråpene» klippet ut og plassert for å illustrere noe som treffer bakken og fosser utover.

Sett fra avstand fungerer illusjonen, men på nært hold fremstår Lava Scroll som for lite bearbeidet. Det er tydelig at dråpene er klippet og limt når de enkelte steder ikke ligger helt flatt på gulvet. Min første tanke er at det hadde sett bedre ut dersom motivet var trykket i ett stykke. Men en tolkningsmulighet kan være at installasjonen er tenkt som en analog variasjon over den digitale animasjonsprosessen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Hooymans uttrykk er absolutt best i dette levende, flytende og skiftende mediet.

Fra utstillingen «An Elusive World» med Simone Hooymans på Sølvberget galleri i Stavanger. I forgrunnen installasjonen «Lava Scroll», i bakgrunnen vises videoverket «RAS (Earthfall)». Foto: Simone Hooymans.

Ras/Earthfall er uten tvil det mørkeste og mest dystopiske verket i utstillingen.

Er alt håp ute?

Verkenes plassering i rommet har ledet meg fra trykk til animasjoner, og jeg avslutter galleribesøket med verket Ras/Earthfall. Parallelt har utstillingen flyttet meg fra en lettere fascinasjon over detaljrikdommen og det litt surrealistiske preget, til at jeg kjenner det i magen når jeg går derfra. Ras/Earthfall er uten tvil det mørkeste og mest dystopiske verket i utstillingen. Musikken av Building Instrument og animasjonen spiller sammen i en tett og skarp enhet som skaper et sug i mellomgulvet.

Det er noe befriende over direktheten i verkene til Hooymans. Verden kollapser, raser og styrter sammen i et jevnt og nådeløst behersket tempo som forsterker følelsen av at det er et uunngåelig scenario jeg er vitne til her. Slik kommer det til å gå og det er vår feil. Overtydeligheten balanserer mellom det banale og treffsikre og jeg nyter denne litt udefinerbare grensegangen sammen med assosiasjonene til alt fra stjernekikkerter, tegnefilmer og egne fantasifulle drømmer.

 

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·