Du skal være veldig innafor for å beskrive utafor med troverdighet

Hva er utenforskap?

I samfunnsdebatten handler det ofte om å være utenfor det store fellesskapet. Utenfor jobbmarkedet, utenfor språkfellesskapet, utenfor et sosialt nettverk. Arbeidsledighet, langvarig sykdom, psykisk lidelse, rusmisbruk, ekstremisme og radikalisering – ofte trekker vi linjen til utenforskapet, på leting etter «hvor vi mistet dem», hvor de «falt utenom». Og ofte peker vi på ungdomstiden.

Kanskje kan man til og med kalle utenforskap et trendord. Et søk i mediearkivet Retriever viser at ordet eksploderte i norske medier i 2016: Etter å ha blitt brukt rundt et par hundre ganger i årene før, mangedoblet det seg til over 1200 ganger i 2016, og over 1700 ganger i 2017.

Å lete etter hvor utenforskapet inntrer kan være en nyttig øvelse, både for å forebygge konsekvensene av utenforskap senere i livet, og for å bedre situasjonen for dem som opplever det idet det skjer. Å lage kunst av utenforskapet kan videre være en verdifull måte både å belyse det å være utenfor for dem som er innenfor, og gjøre at de som føler seg utenfor blir sett.

Men det er en vanskelig balanse. Når gjør fokuset på utenforskap at vi styrker muren mellom utenfor og innenfor? Og hvor innenfor må man egentlig være for å skildre utenfor på en troverdig måte?

To forestillinger på de nasjonale institusjonene Det Norske Teatret og Den Norske Opera og Ballett utforsker det tidlige utenforskapet denne våren: Utafor og Exit Musical. Begge forsøker å fremstå som «ekte», med varierende hell.

Paradokset innafor/utafor

Utafor på Det Norske Teatret har fått svært god mottagelse allerede. Det er skuespiller Svein Tindbergs manus- og instruksjonsdebut, og det er liten tvil om at han sikter høyt og treffer godt. Med Utafor tar han religions-dialogen videre – en slags forlengelse av soloforestillingene Evangeliet etter Markus og Abrahams barn, for ikke å glemme fjorårets debattstarter i kristne kretser: Bibelfortellinger for barn.

I Utafor presenteres fire personlige fortellinger: sjiamuslimen Faten Mahdi Al-Hussaini, konvertitten Yousef Bartho Al-Nahi, jødiske Tor Itai Keilen med foreldre fra forskjellige religioner og Utøya-overlevende Siri Marie Seim Sønstelie. Her er utenforskapet definert som det å stå utenfor et meningsfellesskap, religiøst eller politisk. Men kampen i Utafor handler alltid om det personlige, om å finne en egen plass som ikke er definert av behovet for å reagere mot andre. Det gjør de ekstreme historiene mulige å relatere seg til for alle.

Det er fengslende fortellerteater fordi det styres av gode, personlige historier, fortalt av mennesker som selv har opplevd dem. I stedet for at historiene er tilpasset en idé om en forestilling, er forestillingen tilpasset historiene. Faten og Yousef får størst plass, ikke fordi de er viktigst eller fordi deres historier er sterkest, men fordi de har mye på hjertet. Sannsynligvis også fordi disse to allerede har brukt en del tid på å bearbeide sine historier for et ungt publikum – sammen startet de Just Unity, en organisasjon for å forebygge ekstremisme, og de har allerede turnert på skoler for å fortelle om sine egne reiser.

Resultatet er velkomponert og variert, med innslag av dans, dikt og en eterisk guttesopran (Bård Elias Nystøyl) som setter de harde historiene i et poetisk lys. Men det er likevel noe med den gjennomgående profesjonaliteten som spiller imot budskapet. Faten, Yousef, Tor og Siri er alle ute på andre siden av det som åpenbart har vært en tøff reise. De har kommet seg helskinnet igjennom, og ser tilbake på sine egne historier – med et anstrøk av «skrekk og advarsel» for den yngre garde. For unge som kanskje befinner seg midt oppe i sammenlignbare situasjoner, kan all denne vellykketheten virke mot sin hensikt. Her ligger det et paradoks: Du skal være veldig innafor for å skildre utenforskap slik at de som er innafor forstår. Det er nettopp det som gjør utenforskap så vanskelig å gjøre noe med.

Likevel beholder Utafor en følelse av autentisitet gjennom at aktørene ikke fremstår som skuespillere, men som virkelige mennesker. De snubler litt i ordene, glemmer seg innimellom, og virker ikke å være bare komfortable på scenen. Kontrasten mellom Tor, som faktisk er skuespiller, og de andre er påtagelig. Og ganske fin. Denne ektheten er sannsynligvis avgjørende for tenåringspublikumet som er på forestillingen denne formiddagen. Skuespillerne snakker som dem, de beveger seg nær publikum, inviterer oss inn for å fortelle uten å belære. Uroen blant ungdommen i salen blir fort stille i møte med disse historiene.

Det lille bildet

På Scene 2 i Operaen foregår en lignende undersøkelse, men en som tar for seg utenforskapet i langt mindre skala, og i dessuten musikalformat: Exit Musical. De fleste i ensemblet er tenåringer – elever ved Ål kulturskole, mens solistene er unge musikaltalenter, en del av dem med bakgrunn fra Bårdar. Men på tross av formidabel innsats fra deres side, sliter det voksne, profesjonelle apparatet som står bak både konsept, manus, musikk og regi, med å gjøre sitt eget velmenende budskap til mer enn bare en påstand i programheftet.

Even er spebygd og liten, og får verken innpass blant de tøffe street training-gutta eller blant de kule jentene. Når parken som brukes til trening står i fare for å bli til boligfelt, må ungdommene samles på tvers av grupper for å bevare den.

Rollegalleriet tar sikte på å være gjenkjennelig – her er den samfunnsengasjerte jenta med den nådeløse kapitalistfaren, og flyktninggutten som måtte bære lillebroren gjennom halve Europa på vei til Norge. Der hvor Utafor tar for seg store samfunnsmessige konsekvenser av ekstremisme og radikal religion, zoomer Exit inn på det lille utenforskapet og de emosjonelle konsekvensene det kan ha for enkeltpersonen der og da. Settingen er skolen og å være innafor handler om å føle seg inkludert og vesentlig i den nære sirkelen av klassekamerater. Men det kan også ha store konsekvenser. Forestillingen åpner med gravalvor: Vi møter Even i det han vurderer å avslutte sitt eget liv.

Dessverre gaper Exit over for mye, og fanges av sitt eget ønske om å formidle sitt gode budskap: At ensomhet ikke er noe man må sky for enhver pris, men noe som kan møtes med åpenhet og løses med felles sosiale prosjekter. På veien blir karakterene og historien skadelidende, og lite troverdige. Som den overfladiske jenta som kaster på håret for å gjøre seg lekker for guttene, den tøffe, men myke treneren som bare vil at alle skal føle seg inkludert, eller den pengegriske faren som bare bryr seg om hvor mange penger han kan tjene på å sette opp leilighetsbygg i ungdommenes yndlingspark. Til og med hovedpersonene Even og Eva fremstår kjedelige fordi de alltid bare må gjøre det man forventer av dem – de kjemper mot makta og vinner til slutt. Street training-guttene (Team Happyjo) klarer heldigvis å skape litt ordentlig liv i salen. De er imponerende atleter med publikumstekke.

Budskap eller historie

Produksjonen skal ha fått en del hjelp fra Operaens tekniske team, men resultatet bærer likevel et visst preg av skoleforestilling. Problemet er ikke utøverprestasjonene – de er jevnt over fine – jeg tror heller problemet ligger i prosessen. Teamet bak Exit (Høydan produksjoner) har tidligere jobbet med lignende ungdomsforestillinger (Dropout Musical fra 2012 og Springup Musical fra 2015), hvor meningen er å møte ungdom med musikkteater som «angår dem». Men det kan virke som historien er kjapt rasket sammen, etter at mobbetematikken er satt og kanskje til og med midlene hentet inn og samarbeidsavtaler inngått (forestillingen er i samarbeid med blant andre organisasjonen Leve og Mental Helse Ungdom). Kvaliteten på historiefortellingen virker underordnet antimobbe-konseptet og dermed oppleves hele presentasjonen som en beskjed fra velmenende voksne til en tenkt gruppe barn. Forestillingen vil gjerne fremstå som innenfor – men blir stående litt hjelpeløst utenfor.

Musikalformatet fungerer i og for seg godt. Med stort stilspenn henter låtene inspirasjon fra alt fra gitarrock og klassiske musikalballader til RnB og dansbar elektronika. Om ikke de fremstår spesielt enhetlige eller har direkte hitpotensial, har de hver for seg ganske nynnbare kvaliteter, og vitner om musikalsk nysgjerrighet og melodisk talent. Men også her er det trøbbel: En i overkant demokratisk fordeling av soloer gjør at musikken ikke får gjøre det den kan best, nemlig skape emosjonell tilkobling til en karakter eller en situasjon. I stedet får vi en rekke solosanger, én for hver hovedkarakter. Det gjør at publikums oppmerksomhet smøres tynt utover, og vi kommer ikke ordentlig inn på noen av enkeltpersonene.

Mange av utøverne i Exit er unge, uerfarne og talentfulle. De burde fått bedre materiale å jobbe med. Kanskje skulle det også vært gått en runde med målgruppen. Er det svært unge publikumet i salen forberedt på Evens selvmordstanker?

En institusjon som Operaen, som i utgangspunktet har såpass lite originalt tilbud til barn og unge, bør dessuten stille høyere krav når de promoterer slike forestillinger som en del av sitt eget program. Med 20 forestillinger i Operaen, mange av dem skoleforestillinger, vil mange barn se Exit. Det er synd om dette er deres første – kanskje hittil eneste – møte med Operaen som kulturhus.

Hva er autentisk?

Exit og Utafor viser begge hvordan teateret kan behandle et konsept som utenforskap langt bedre enn mediene ofte gjør. Ordet i seg selv gjør avstanden mellom innen for og utenfor større, ofte større enn det behøver å være. Hva gjør det for de som omtales som utenfor, at hele samfunnet stempler dem som det? Forståelse for ulike tenkemåter må erfares, og her er teateret en god øvingsarena – men det må føles autentisk.

De to forestillingene viser to sider av ungdoms utenforskap, men også to måter å nærme seg autentisitet i teateret på. Det handler ikke om virkelighet, men om troverdighet.

I Exit er bruken av unge utøvere er et klart forsøk på å etablere autentisitet gjennom alder, men autentisiteten forsvinner når den konstruerte fortellingen ikke har blitt gjennomarbeidet nok til å fremstå troverdig. Da hjelper det ikke at mange av skuespillerne er like unge som de portretterer.

I Utafor brukes den dokumentariske autentisiteten, der de som spiller, spiller seg selv. Det er ikke en oppskrift på suksess, men fungerer her, sannsynligvis på grunn av grundig forarbeid med skuespillernes fortellinger. Slik lykkes Utafor i å få sine historier til å fremstå som ekte – en absolutt nødvendighet for at budskapet skal nå frem.