En eksistensiell knock-out




Nordland Teater har laget en gripende, spennende og høyst aktuell forestilling som dypest sett diskuterer menneskeverd. Og det gjør de med svært høy kunstnerisk kvalitet.

Hvem har rett til å bestemme over liv og død? Hvor kommer ondskapen fra? Hva er meningen med et menneske og hva er meningen med livet?

Nordland Teater turnerer for tiden deler av Nord-Norge med forestillingen «Frankenstein». En gammel historie og et velkjent drama, basert på Mary Shelleys romanklassiker, bearbeidet for teater av Nick Dear. I denne versjonen er det Øystein Ulsberg Brager som har regien, og mannen har gjort en imponerende jobb. Jeg tror ikke jeg har sett Nordland Teater bedre enn dette, og jeg skal prøve å forklare hvorfor. Men først noen ord om handlingen.

Etiske dilemmaer

Dette er en thriller fra romantikken. Fra gotikken. Dracula, vampyrer og stormfulle netter bor i nabolaget. Naturen er full av mystiske krefter, og menneskets komplekse og motstridende indre er gjenstand for stor interesse. Fortellingen om Dr. Jekyll og Mr. Hyde; vitenskapsmannen som er god om dagen og ond om natta, er fra samme periode. Det handler altså om forholdet til naturen, og særlig om forholdet til liv og død.

Victor Frankenstein er en vitenskapsmann som lett hopper over etikken for å nå sine mål. I laboratoriet konstruerer han et nytt menneske av døde kroppsdeler, og etter hvert klarer han å få liv i puslespillet sitt. En mann med intelligens og en stor evne til å herme verden river seg løs fra operasjonsbordet og raver ut i tilværelsen. Fra nå av mister Frankenstein kontrollen. For publikum er det store spørsmålet dette: Hvem er det egentlige monsteret; nyskapningen, eller mennesket selv?

Historien er altså stappfull av etiske dilemmaer. Konflikten mellom vitenskapens ekspansjonstrang og respekten for skaperverket er bare en av flere muligheter. Like viktig er spørsmålet om menneskeverd. Begge deler griper imidlertid rett inn i en pågående debatt som handler om alt fra surrogati til kroppskorreksjoner og eutanasi: Hvor langt har vi lov til å gå? Hva koster fremskrittene våre målt i begreper som respekt, likeverd og omsorg? Hva er det vi mister på veien? Og dessuten; Har det som er stygt like stor verdi som det er vakkert?

Fakta


«Frankenstein»

Regi: Øystein Ulsberg Brager

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Musikk: Pål Moddi Knutsen

I hovedrollene: Kingsford Siayoor, Rune S. Løding, Hanna-Maria Grønneberg

Nordland Teater

Forestillingen hadde premiere på Mo i Rana 12. mars, og turnerer Nordland og Troms fram til 15. april.

Anmeldelsen er basert på forestillingen i Stormen konserthus i Bodø 23. mars

Genial scenografi

Nordland Teater behandler alle disse spørsmålene med intens spenning, uten å falle for fristelsen til ordfråtseri. Dette er heller en forestilling som utnytter teaterets genuine mulighet til å formidle tekst i tett samspill med kropp, bevegelse, stemme, lyd, lys, musikk og komposisjon.

Scenerommet er eksempelvis svært godt utnyttet. Scenografien er enkel, stilfull, men fremfor alt veldig virksom. Den består av et glassbur på en dreiescene, og fungerer som alt fra laboratorium og hytte, til fjelltopp og skjenkestue. Samtidig gir den mulighet til å tydeliggjøre forskjellen på å være inkludert og utestengt, samt sivilisasjon versus vill natur. Det er Bård Lie Torbjørnsen som har laget den, og den er rett og slett genial.

Skuespillerne utnytter også scenografien til det ytterste. Spillet og rommet smelter rett og slett sammen til en komplett helhet, og det er ofte her skillet mellom grei og briljant scenekunst ligger.

Respektabel skuespillerinnsats

Apropos skuespillerne: Det er Rune S. Løding som fyller rollen som nyskapningen. Han gjør en fremragende prestasjon på alle måter. Kroppsspråket er intenst og krevende. Han formidler en sårbar villskap som tidvis skremmer og tidvis påkaller dyp medlidenhet, men som uansett holder publikum i et jerngrep. Skuespillerne gjør alle sammen en svært respektabel innsats. Hanna-Maria Grønneberg har eksempelvis en tilstedeværelse som er bemerkelsesverdig, men det er Løding som vipper dette over i det ekstraordinære.

Jeg har sett mange forstillinger fra Nordland Teater opp gjennom årene, og det er ikke alt som har begeistret i like stor grad. Ofte har teksten fått uforholdsmessig stor plass i forhold til teaterets øvrige verktøykasse. Denne gangen har de imidlertid klart å løfte seg selv til nye høyder. Skal jeg komme med noen kritiske bemerkninger, måtte det være dette: Forestillingen varer for lenge. Ikke fordi to timer er mer enn vi kan takle, men fordi den etter hvert mister noe av det stramme, presise og samtidig overraskende som preger de første to tredjedelene. Rett før bryllupsscenen mellom Frankenstein og hans utkårede faller intensiteten. Det som først lå som en dirrende anelse blir overtydelig. Det er både for mye blod og for lite rom for publikums egentenkning. Replikkene forandrer seg fra innspill til fasitløsninger og det hele hales ut. Avslutningen mangler også en ekstra snert.

En runde til i klipperommet hadde kanskje gjort underverker, men «Frankenstein» er uansett en forestilling som skiller seg ut. Den er både tidløs og aktuell. Den er viktig og heftig, og den har satt spor etter seg. Det er det godt teater skal gjøre.

Foto: Marius Fiskum

Foto: Marius Fiskum