En god formel for barnemusikk




Hva er det som gjør at Papagøyenes og Egil og Aslags konserter går hjem hos barna i større grad enn de andre konsertene på årets Bajazz, spør Maja Skanding etter å ha besøkt festivalen på Østre i Bergen.

Å slå an hos barn handler både om kvaliteten på musikken og kvaliteten på formidlingen. Bajazz står i år på solid grunn når det gjelder programmering, med sjangerbredde og artister som holder et høyt musikalsk nivå. Både Papagøyenes konsert og Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow viser at festivalen satser ambisiøst.

Bajazz-festivalen, Østre, Bergen


10.-11. september

Anmeldelsen er basert på følgende konserter:

 

Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow

Egil Hegerberg – gitar og vokal

Aslag Guttormsgaard – trommer og vokal

 

Trommesnirkel

Pablo Tellez

Ole Kristian Einarsen

Astrid Linnea Østerholt

Benjamin Mellingen Thuen

Thea Steinmo Hærnes

Vidar Seljen Melby

 

MK’s Marvellous Medicine

Marie Kristin Dale – gitar og vokal

Felix N. Rudi – trommer

Stian Brungot – bass

 

Papagøyene

Asbjørn Sundal – perkusjon og vokal

Spiller på forventningen

Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow, er lørdagens trekkplaster. Konserten er pedagogisk, på en ikke åpenbar måte. Egil Hegerberg nærmer seg barna ved å fornærme dem: «Dere barn er så dumme, dere kan ikke telle engang! Se på dere selv da, dere kan jo ikke kle på dere om morgenen uten hjelp!». Dermed er publikum engasjert fra første stund.

Men de høylytte protestene hjelper ikke, Egil herjer videre. Han slenger dritt både til barna og foreldrene i publikum og til den snille og overbærende hjelperen Aslag på scenen. Stakkars Aslag må spille på pappesker fordi Egil har solgt trommesettet hans og beholdt pengene. Selv spiller Egil kassegitar mens han og Aslag synger tostemt. Vi andre ler så vi nesten ikke klarer å synge med.

Etter at Aslag har vært dumsnill litt for lenge og assistert Egil på klassikere som De syngende sjokolader og Du bråker så fælt, får han nok og går sin vei. Det skal vise seg at Egil er helt hjelpeløs uten makkeren sin, og etter mye om og men klarer han endelig å si unnskyld – ved hjelp av barne-tv-hitten Unnskyld-sangen, selvfølgelig.

 

Egil Hegerberg og Aslag Guttormsgaard. Foto: Eirik Lande.

Den moralske lærdommen om vennskap og lojalitet er tydelig, men presenteres via så mye tøys og lureri underveis at den ikke blir påtrengende. Musikalsk kan det være inspirerende for barna å se at Aslag klarer å gjennomføre en hel konsert på pappesker når han ikke har trommesett. Egil vet å spille på at han har en forferdelig stemme – han overdriver det nasale, skrikete og typisk irriterende. Dette er også bra for barna å merke: At det ikke trenger å være pent for å være god musikk.

Det er én sang som alle vil høre på en konsert med Bare Egil, til og med de minste. Egil og Aslag vet å spille på forventningen: «Hvis publikum absolutt vil høre den grusomme sangen om mannen som falt ned en trapp, må de vel få det da». Publikum er ikke fornøyd verken etter Den uheldige mannen eller Amandus Dokkemann. Idet Egil endelig lager pipestemme og setter i gang med Arne går mot døra, koker det derimot i lokalet. Egil og Aslag setter sin egen sang om Arne i sammenheng med tradisjonelle norske barnesanger, og viser dermed elegant hvordan barnesangtekster har utviklet seg med tiden.

Gamle låter på nye måter

Det bergenske bandet Papagøyene var et annet høydepunkt på Bajazz. Gruppen har perkusjonist og vokalist Asbjørn Sundal i spissen, og han er en god frontfigur: Når han snakker er det fordi han har noe viktig å si, men han lar også musikken tale for seg selv lenge av gangen. Papagøyene spiller kjente barnesanger med latinamerikanske rytmer. Etter en myk intro med jungellyder og introduksjon av alle de spennende rytmeinstrumentene Sundal har med seg, går bandet over i en nesten prog-aktig bossanova. Utvalget av synthlyder er like rikholdig som rytmeseksjonen.

Nøtteliten funker bra i bossanova-utgaven, akkurat som So ro lille mann virker som skapt for reggae. Min favoritt er allikevel Trollmors vuggesang i sambaversjon, med et nytt vers om hvordan Trollmor og Trollfar danser i stuen etter at de elleve småtrollene endelig har sovnet. I Bjørnen sover legges nye, mystiske akkorder under den kjente melodien. Sangene bygges opp og ned flere ganger, både i lydstyrke, hastighet og intensitet. Disse utstrakte låtene har også lange sekvenser uten tekst, hvilket tydelig faller i smak hos publikum. Bandet undervurderer ikke barna, men lar dem få tid til virkelig å lytte. Der Dale ikke en gang presenterte alle sangene sine, forteller Sundal litt om bossanova, reggae og samba, for eksempel hvilke land stilartene kommer fra.

Papagøyene og Egil og Aslags konserter er prakteksempler på hvordan engasjerte utøvere kan innføre nye elementer i den etablerte barnekulturen og dermed utfordre både barn og foreldre.

Blåsøndag

Formidling ser imidlertid ikke ut til å ha vært hovedprioritet for festivalen i år. Den konserten som bommer mest her, er MK’s Marvellous Medicine. Bluesgitarist og -vokalist Marie Kristin Dale har blitt kalt en fornyer av bluesen og kan ha en lysende karriere foran seg, men en festival for barn er ikke ment å være et sted for unge musikere å utvikle karrieren. Bortsett fra litt obligatorisk prating fra scenen iblant, er konserten overhodet ikke tilpasset barn – den kunne like gjerne funnet sted på en innrøykt kjellerklubb.

Bandmedlemmene møter barnas blikk innimellom og presenterer kort enkelte av låtene. Men selv om musikerne forsøker å henvende seg til barna, betyr ikke det nødvendigvis at musikken henvender seg til dem: Blues er en sjanger som kan være ny for mange i publikum. At alle sangtekstene er på engelsk bidrar ytterligere til fremmedgjøringen. Sangtitler som I Need a Man Tonight virker ikke særlig relevant for barn, om noen tilfeldigvis skulle kunne engelsk. Dersom barna skal utsettes for nye språk, i tillegg til nye sjangre, kunne det være en fordel å satse mer på formidling.

Påfallende mange av barna holder seg også for ørene gjennom deler av denne blueskonserten. I og med at alle søndagens artister spiller to ganger, kunne teknikerne ha merket seg dette på den tidligere konserten og justert ned lydnivået. Også for de voksne føles det for høylytt, men ikke nok til å ta i bruk ørepropper eller øreklokker. Østre er et relativt lite lokale i andre etasje med en trang trapp ned, så det føles fort klaustrofobisk når lyden blir ubehagelig høy.

Musikalsk gjør bandet en kjempeinnsats, men siste nummer er dessverre langt og innadvendt. Låten med alle tre bandmedlemmene på trommer gjør både små og store publikummere synlig trøtte og uengasjerte. Det er synd, for å se at en ung kvinne spiller flere instrumenter og er naturlig leder i et band, kunne vært inspirerende for de små.

Uferdig, men lovende konsept

Formidling stod heller ikke i sentrum i trommerommet under forestillingen Trommesnirkel. Selv om Bajazz skal ha honnør for å samarbeide med Griegakademiet og ta inn musikkterapien i festivalprogrammet, og selv om rommet i flere tilfeller fungerer som et slags åpent drop-in-lekerom der barna får fritt utløp for egne musikalske ideer før de går videre til neste programpunkt, fungerer ikke opplegget optimalt.

Musikkterapistudentene bak aktivitetsforestillingen virker ikke scenevante nok. Utøverne – spesielt de to fortellerne – kunne helt klart tatt styringen bedre, og gitt barna klarere signaler om hva som forventes av dem. Fortellingen er spennende, kostymene fine og ideene gode, men det er uklart hvor frie rammene er og hvor mye barna får lov til å delta. Studentene gjør også grunnleggende fremføringstekniske feil, som å stå for lenge med ryggen til deler av publikum. Dette blir verre av at barna sitter i sirkel.

Ensemblet har et tydelig potensial, men trenger litt regihjelp for å utnytte det bedre. Dessuten kunne arrangørene vært strengere med aldersgrensen og bedt de yngste barna vente til neste år med å delta, i og med at anbefalt aldersgrense er angitt i programmet.

Foto: Eirik Lande

Silja Sol spilte også på Bajazz. Foto: Eirik Lande

Fins det en formel for god barnemusikk?

Hva er det som gjør at Papagøyenes og Egil og Aslags konserter går hjem hos barna i større grad enn de andre konsertene og initiativene?

Jeg tror det har å gjøre med både formidlerrollen og det som formidles: Egil og Aslag har kontroll på tilskuerne samtidig som de beholder rom for improvisasjon i møtet med dem. Det at utøverne er trygge på scenen føles ekstra viktig på en barnekonsert. Musikerne er også tydelige i scenenærværet uten å være forutsigbare. De tester ut nye ideer på barna, men gir dem samtidig noen stødige knagger å henge det nye på. Både Papagøyene og Egil og Aslag kombinerer også det absurde eller ukjente med det allerede kjente. Barna og foreldrene kan nikke og smile gjenkjennende sammen, for i neste øyeblikk å møtes i undring og bryte ut i spontan latter.

I 2017 får Bajazz noe som kjennetegner en ordentlig, voksen jazzfestival: Kulturrådet har bevilget 150 000 kroner til neste års budsjett, øremerket et bestillingsverk av de relativt unge perkusjonistene Øyvind Skarbø og Øyvind Hegg-Lunde. Kanskje er det tilfeldig at det var de eldste og mest erfarne artistene som slo best an i år. Jeg håper det.

Dersom Bajazz bruker litt ressurser på å utvikle musikernes kompetanse og i fremtiden satser mer på formidling, kan den godt besøkte festivalen bli enda bedre.Forhåpentligvis vil det sikre at festivalen tør satse på unge musikere også i fremtiden.

 

Saken er laget i samarbeid med Ballade.no