En god, men ikke helt topptrent pappa




«Puppan te pappa» har blitt en litt sprikende, men likevel underholdende forestilling som berører. Det er først og fremst musikkens fortjeneste.

Det siste året har Trøndelag Teater samarbeidet med noen av Trondheims mest anerkjente og folkekjære kulturaktører om teatrets barne- og familieforestillinger. I vår lagde de den Heddaprisvinnende forestillingen «Hundre hemmeligheter» sammen med Cirka Teater, og 1. november hadde musikalen «Puppan te pappa» av Rasmus Rohde premiere.

Rasmus Rohde er kanskje mest kjent som låtskriver og frontfigur i Rasmus og Verdens beste band. I tillegg er han utdannet manusforfatter fra Den norske filmskolen, og står bak flere musikkspill som «Eplene i Messehagen» og «Kongen av Luftslott». Siden Rasmus og Verdens beste band ble startet i 2007, har de rukket å vinne to av tre mulige spellemannspriser i kategorien beste barneplate (av en total produksjon på tre plater!). Med musikalen på Trøndelag Teater lanserer de den fjerde, der alle sangene fra forestillingen er med.

Barnlig satire for voksne

«Puppan te pappa» låner tittelen fra en av bandets mest kjente låter, som også er tittelen på bandets andre plate. All musikk er nyskrevet for anledningen, men forestillingen tar utgangspunkt i universet og noen av karakterene fra det eksisterende låtmaterialet, deriblant Magda Mikalsen, Storeslem og Sylfrekke Vibeke. Vibeke, som i stykket er ni år og kanskje ikke så sylfrekk som navnet tilsier, bor i en bygård et sted i Trondheim sammen med mamma og pappa. Mamma er overarbeidet lege, mens pappa er en relativt bedagelig anlagt vaktmester for bygården, i hvert fall når forestillingen starter. Vibeke anklager pappa for å være i så dårlig form at han har fått pupper, og selv om han er motvillig til å begynne med, får pipa ganske raskt en annen lyd når «supernaise» Gunn starter treningssenter i samme gård. Dette fører selvfølgelig til at idyllen på hjemmebane begynner å slå sprekker, og når Vibeke oppdager dette, setter hun alle kluter til for å redde sin egen familie.

Fakta


«Puppan te pappa»

av Rasmus Rohde

Regi: Morten Joachim

Scenografi og kostymer: Gjermund Andresen

Lysdesign: Eivind Myren

Koreografi: Martha Standal

Musikk: Rasmus Rohde

Lyddesign: Jan Magne Høynes

Medvirkende:

Vibeke: Kathrine Thorborg Johansen

Martin: Øyvind Brandtzæg

Mildrid: Julie Moe Sandø

Storeslem: Jon Lockert Rohde

Gunn: Mira Dyrnes Askelund

Magda: Helle Ottesen

Konrad: Arne O. Reitan

Fred: Olve Løseth

Tuva: Martha Standal

Rasmus og Verdens beste band:

Orkesterleder, gitar, ukulele, banjo og piano: Rasmus Rohde

Kontrabass, tuba, bass: Erlend Smalås

Trekkspill: Jovan Pavlovic / Ronny Kjøsen

Fiolin: Øyvind Flaarønning Smidt / Thomas Lomundal

Trommer og perkusjon: Magnus Forsberg / Simon Albertsen

Trøndelag Teater 1. november 2014

Foto: GT Nergaard

I «Puppan te pappa» er det førtiårskrisa som står i fokus. Imidlertid blir nok særlig første akt mer en barnlig satire over den nevnte krisa for voksne, enn et skråblikk på det samme temaet fra et barns perspektiv. Vi er innom mange aspekter på kort tid, som tidsklemme, mindfullness, selvrealisering og treningshysteri, der handlingsdrivende elementer til tider må vike til fordel for gags. At en stor del av referansene også ligger i replikker som delvis ser ut til å gå over hodet på en del av barna, gjør derfor at første akt fremstår litt retningsløs og uklar. En kombinasjon av dårlig lyd og noe manglende diksjon hjelper heller ikke på historiefortellingen, i hvert fall ikke når dette medfører at vi mister deler av dialogen og sangtekstene. Samtidig blir vi introdusert til relativt mange karakterer på kort tid, der noen rett og slett virker litt overflødige. Selv om skuespillerne gjør en god jobb, blir Magda, Konrad og de to vennene til Vibeke, Fred og Tuva, litt mer fyllstoff enn interessante og viktige karakterer. Kanskje hadde det vært en fordel om man hadde redusert litt på disse rollene, og dermed gitt de gjenværende mer å spille på og en tydeligere og viktigere funksjon i historien?

Solid låtmateriale

I andre akt er det Vibekes kamp for å redde familien som står i fokus. Det gir forestillingen et klarere omdreiningspunkt, samtidig som både Vibeke og flere av de andre karakterene blir tydeligere og mindre karikert. Regissør Morten Joachim har også valgt å ta ned tempoet litegrann, noe som gjør at forestillingen fremstår mindre heseblesende. Her kommer også musikken i stykket virkelig til sin rett, særlig de tre sangene «En pluss en bli tre», «Græv mæ ned» og «Æ veit». Sammen spenner de en fin og ærlig bue fra mimringen over mamma og pappas unge, umiddelbare og sterke kjærlighet, via skuffelsen og sorgen når ikke alt er som det skal være, til forsoningen der forholdet slår gnister på nytt.

Det er da også musikken som er forestillingens absolutte styrke. Som vanlig er melodiene lekne og mangefasetterte der de spenner fra tradisjonell visepop til mer sydlandske rytmer. Tekstene er både morsomme, triste, alvorlige og underfundige, og selv om det er et par nødrim her og der, bidrar de til å løfte fram og understreke trønderdialektens potensiale som poetisk språk. Det er selvfølgelig også et pluss at Rasmus og bandet er tilstede på scenen og fremfører musikken selv, i tillegg til at Rasmus også tar aktivt del i det sceniske spillet. Han både åpner og avslutter stykket alene foran sceneteppet, og bidrar ellers til å binde sangsekvensene sammen med de rene spillscenene. Det er nødvendig i en forestilling der jeg opplever at manuset noen ganger er mer opptatt av å rettferdiggjøre neste sang enn å sørge for den beste dramaturgiske fremdriften. Selv om Rasmus Rohde er både dramatiker og komponist for forestillingen, har kanskje den parallelle CD-produksjonen vært en liten ulempe. I salgsøyemed er det lett å forstå, men det gjør det samtidig vanskelig å foreta noen større kutt eller endringer i manus i prøvetiden. Kvaliteten og mangfoldet på sangene sørger likevel for at de dramaturgiske svakhetene ikke blir for overskyggende.

Sterk scenografi

Foto: GT Nergaard

Det er også verdt å nevne den fantastiske scenografien signert Gjermund Andresen. Her antydes kun bygården gjennom tre stålskjelett i flere etasjer, der vinduer nærmest henger i løse lufta og et stort antall stuelamper og lyspærer illuderer stjernehimmel samtidig som de inngir følelsen av et trygt og lunt barndomshjem. Den eneste innvendingen jeg har er at jeg gjerne skulle sett den bli brukt enda mer aktivt. Stålskjelettene formelig klør etter å bli skikkelig klatret og turnet i, og bortsett fra hjemme hos Vibeke og familien, er det lite av det sentrale spillet som foregår på de ulike nivåene. Det er i hvert fall tydelig at barna i salen morer seg og følger ekstra godt med når poengene også tas ut fysisk, som når fars rygg låser seg eller mor sliter med å rive seg løs fra skrivebordet.

Andresen står også bak kostymene i forestillingen. Her spriker uttrykket litt mer, da det stort sett hverdagsliknende designet refererer mer til 50-tallet enn moderne stil hos enkelte av karakterene (særlig barna). Samtidig spriker tidskoloritten også litt i spillet; særlig virker et gammeldags is-utsalg på sykkel noe malplassert i forhold til det trendy treningssenteret og den moderne dialogen. Selv om det ikke er veldig forstyrrende, hadde det gitt et bedre helhetsinntrykk og en enda større kontakt med det yngste publikummet om man hadde konsentrert seg mer om å fange essensen av dagens barnlige verden enn å mimre seg nostalgisk tilbake til svunne tider.

Tøys og tull, dypt alvor og poesi

Foto: GT Nergaard

Gjennom sin lekne stil har Rasmus Rohde en egen evne til å kommunisere med barn. Samtidig kombinerer han tøys og tull med dypt alvor og poesi på en forbilledlig måte, og disse kvalitetene tar han også med seg inn i «Puppan te pappa». Likevel kunne nok forestillingen tjent på et litt mer samlende og rendyrket fokus, både i tekst og regi. Jeg blir for eksempel ikke helt klok på hvilke alderstrinn som egentlig er forestillingens kjernemålgruppe, og jeg vet ikke om produksjonen er helt enig med seg selv der. Det gir nok delvis utslag på det litt varierende konsentrasjonsnivået blant barna i salen, der ingen virker som om de engasjeres fullt og helt. Likevel er det umulig å ikke bli både glad og berørt underveis, og når tittellåten kommer som et ekstranummer helt til slutt står stemningen i taket. Det bekrefter Rasmus Rohde sin posisjon som etter min mening, tross alt, er en av de dyktigste kunstnerne for barn i dag.