Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

En klovn i jungelen

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 30. oktober 2019

HVOR
Düsseldorf

Robert Wilsons «Jungelboken» fungerer ikke spesielt godt for barn.

↑ Judith Bohle, Ron Iyamu, Cennet Rüya Voß og Thomas Wittmann i Robert Wilsons forestilling "Das Dschungelbuch". Foto: Lucie Jansch.

Teatret kaller Das Dschungelbuch for en familieforestilling, men både barn og foreldre er i fåtall i Düsseldorfer Schauspielhaus. Isteden strømmer studenter og gråhårede inn i teaterbygningen. Og kanskje er det like greit. I Robert Wilsons verden er det ikke noe som heter målgruppe. Vi er i salen som mennesker, og skal forstå hans sceniske univers ut fra de forutsetninger vi enn måtte ha.

I programmet sier Wilson at han «ser alle kunstverk med et barns øye» enten han setter opp Kong Lear, Turandot eller Medea. Jungelboken skal kunne sees som en bildebok, sier han, og å lage barnlig teater er utgangspunktet for hele hans kunstfilosofi. Likevel går jeg ut fra Jungelboken med en tanke om at dette var mer for en engere krets Wilson-interesserte voksne enn barn fra åtte år og oppover.

Das Dschungelbuch


Etter en roman av Rudyard Kipling.
Sted: Düsseldorfer Schauspielhaus
Premiere 19.oktober. Periskop så forestillingen 26.oktober.
Samproduksjon med Thèâtre de la Ville-Paris.
Regi, scenografi og lys: Robert Wilson.
Musikk og sangtekster: CocoRosie.
Kostymer: Jacques Reynaud.
Spilles i Düsseldorf til 25.12.2019.

Jungelboken som kabaret

I salen blir publikum møtt av et teppe som er lappet sammen av tøybiter og plastposer. Over teppet er Jungle skrevet med lysstoffrør. Lyset dimmes i salen, og blinkingen fra lysstoffrørene blir stadig skarpere. Bak teppet hører vi småbjeffing som går over til sang. Vi tas sakte inn i illusjonen, og Wilson klarer å bygge opp en forventning: Hva skjer inne i denne jungelen? Elefanten titter frem, og vi skjønner at dette er kveldens konferansier. Akkurat som i den legendariske Wilsonoppsetningen The Black Rider fra 1990 kommer karakterene dansende frem på scenen én etter én. Her er hippieulvene, slangen Kaa med hodet i hånden, Baloo i Tweedjakke, Bagheera i flamboyant svart – og til slutt Mowgli: En androgyn klovn i rødt.

De beveger seg på en dekadent måte, og virker ikke spesielt koreograferte. Tankene går til konferansieren i musikalen Cabaret, som presenterer hver av sine nattklubbdansere med stor bravur, som om de alle var til salgs. Og ganske riktig; Wilsons Jungelboken er bygget opp som en kabaret. Først forteller elefanten handlingen, deretter blir det spilt og/eller sunget ut i et tablå, før scenen går i svart og en karakter har sitt eget kabaretnummer på forscenen.

Det er imidlertid ikke alle dyrene som får sitt eget kabaretnummer, og sentrale karakterer i jungelen forblir nesten ubrukte. Slangen Kaa er mest et kostyme, mens sjakalen Tabaqui knapt har noen rolle i det hele tatt.

Rosa Enskart som forteller-elefanten er et lyspunkt i fortellingen. Hun forteller handlingen, med hvinende stemme og klovnete grimaser. Foto: Lucie Jansch.

Jeg kan vanskelig se for meg noe mindre barnevennlig enn å analysere Jungelboken på et metaplan på engelsk i Düsseldorf.

Meta på engelsk

Den springende dramaturgien er imidlertid tro mot originalen. Rudyard Kiplings Jungelboken er egentlig en samling løse fortellinger som hopper frem og tilbake i tid. Det var først Disney – og alle musikal- og filmmakerne som fulgte etter ham – som insisterte på at dette skulle være en sammenhengende historie. Kanskje var det en grunn til det. Wilsons jungelkabaret fungerer nemlig ikke spesielt godt for barn. CocoRosie har skrevet sangene, og disse utgjør størsteparten av forestillingen. Dessverre blir de fremført på engelsk, noe som gjør at hverken barn eller voksne forstår hva som blir sagt.  Skuespillerne er ikke hjemme i teksten, gjør tåpelige grammatiske feil («I needs…») og forsøker desperat å få barna til å le selv om de er fanget i en kabarettekst på et fremmed språk.

Tekstene er også vanskelige i seg selv. De fører ikke handlingen fremover, men er isteden abstrakte metaforer over karakterenes indre liv. Skuespillerne promper, faller og vrikker på hoftene. Men det er til liten nytte for barna i salen. Jeg kan vanskelig se for meg noe mindre barnevennlig enn å analysere Jungelboken på et metaplan på engelsk i Düsseldorf.

Shere Khan skremmer Mowgli, mens hippieulvforeldrene ser på i et tablå. Robert Wilsons Jungelboken er visuelt spennende, men ikke så barnevennlig. Foto: Lucie Jansch.

Mowgli uten jungel

Robert Wilson vil altså lage en bildebok, men også som bildebok har denne forestillingen noen problemer. Kronologien er forvirrende. Først får vi se at Mowgli blir funnet av de to hippieulvene, mens Shere Khan røyker på en kjempesigarett fra en divan. Det er en fin scene. Noen scener senere blir det hele spilt ut igjen. Denne gangen er det en dramatisk situasjon der ulvene kjemper mot tigeren, for å beholde menneskebabyen. Her blir det skikkelig forvirrende, også fordi det etableres at Mowgli er et stort barn som fanger sommerfugler med en håv. Hmmm, skulle det ikke være en baby? Er vi ikke på et sted der dyrene er menneskelige og menneskene naturlige?

Det blir etterhvert klart at Robert Wilson ikke er så opptatt av forskjellen på menneske- og jungelverdenen. Hans Jungelboken er bortenfor alt dette. Mowgli (spilt av Cennet Rüya Voß) er hverken barn eller voksen, gutt eller jente, dyr eller menneske. Hen er først og fremst en klovn med store grimaser og skjult følelsesliv.

Jeg synes Wilsons Mowgli er vanskelig å relatere seg til. Når du tar jungelen ut av gutten – og gutten ut av jungelen – er det ikke så mye jungelbok igjen.

Klovnete elefant

Wilson vil isteden lage et univers av klovner og fortelle en historie om utenforskap. Det første kan jeg se fra salen. Karakterene gjør store bevegelser og grimaser. De bærer klovnens plutselige glede og bakenforliggende sørgmodighet. Historien om utenforskap har jeg vanskeligere for å få øye på, men jeg kan lese om den i programbladet.

Kanskje er det ikke bare Wilsons feil at kabareten blir langtekkelig og utenforskapet bare unntaksvis kommer frem. Robert Wilson krever noe helt eget av sine skuespillere. Ikke bare må de følge en nøye tenkt koreografi, spille frontalt ut mot publikum og uttrykke dype relasjoner uten å se på sine motspillere. De må også legge inn sin egen personlighet i det stiliserte universet, slik at forestillingen lever som noe mer enn Wilsons idé.

I Jungelboken er det bare ett par av skuespillerne som klarer dette. Den ene er Rosa Enskat som elefanten. Hun er kanskje den egentlige klovnen i fortellingen. En middelaldrende kvinne med kjempeører i noe som kanskje er en bestemorkjole, kanskje en dåpskjole. Vil hun karakterene vel? Eller fryder hun seg over jungelens blodbad? Rosa Enskat lar det henge i luften, mens hun hviner seg gjennom forestillingen. Den andre skjellsettende karakteren dukker opp i forestillingens aller beste scene: Menneskelandsbyen.

Georgios Tsivanoglou som Baloo, Cennet Rüya Voß som Mowgli, og Thomas Wittmann som slangen Kaa. Sistnevnte har ikke så mye å spille på, mens de andre klovner seg gjennom Jungelboken. Foto: Lucie Jansch.

Natur vs. oppdragelse

I Rudyard Kiplings fortelling rømmer Mowgli til byen fordi han er truet av dyrene i jungelen. Han blir umiddelbart tatt under vingene til Messua, som ser på Mowgli som sin hjemkomne sønn, men naturkunnskapene hans blir dårlig mottatt av resten av landsbyen. De ender med å kjeppjage ham tilbake til jungelen.

Robert Wilson dropper mobben, men lar isteden moren være slem mot Mowgli. Hun er kledd som en 1800-tallskvinne. Kanskje en nybygger i USA, eller kanskje Kiplings egen fostermor – en kvinne forfatteren skulle hate hele livet, og som muligens inspirerte ham til å skrive så mye om forlatte barn som han gjorde. Rundt 1800-tallskvinnen har Wilson laget et slags Texas anno 1950: En liten reiseradio. En TV-antenne i ørkenen. I luften henger en indisk trehytte. Her er vi altså tre steder på en gang: India, London og Texas. Hjemme hos Mowgli/Kipling/Wilson. Alle har samme følelse: Fremmedgjorthet.

Tabea Bettin spiller Mowglis mor med en sår og tilstedeværende kulde. Med gjentagende bevegelser dirigerer hun i luften, som vi forstår er et bilde på at hun banker menneskespråket inn i Mowgli. Han gurgler til svar, og skjærer grimaser foran publikum. Jeg skulle ønske det var flere slike krasj mellom den menneskelige oppdragelse og naturens anarki i Robert Wilsons Jungelboken.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Sebastian Tessenow spiller Shere Khan i Robert Wilsons Jungelboken. Han er ikke så fryktinngytende, og heller ikke så mye med i denne kabaretversjonen. Foto: Lucie Jansch.

Wilsons kunst er like forgjengelig som ham selv.

Et punktum fra mesteren?

Düsseldorf Schauspielhaus’ oppsetning av Jungelboken er et samarbeid med Théâtre de la Ville i Paris, som har spilt stykket siden slutten av april. Selv kjøpte jeg billetter helt spontant tilbake i juni, etter at jeg tilfeldigvis satt ved siden av Robert Wilson i en frokostsal i Bergen. Han gjestet Festspillene i Bergen med Der Sandmann, også denne en produksjon fra Düsseldorfer Schauspielhaus. Der Sandmann var en spøkelseshistorie for voksne, bygget på E.T.A. Hoffmanns novelle og satt musikk til av Anna Calvi. Wilson & Calvi fortalte en historie om overgrep, om tapt barndom og om hvordan man skaper en psykopat. Det ble ikke fortalt til oss gjennom programbladet, men vist, følt og gjøglet frem. Kanskje var det også noe mer sympatisk med spøkelsesteater for voksne, enn voksenteater for barn.

Da Wilson satt seg på nabobordet mitt med sin skål med müsli og papaya morgenen etter, ble jeg stum og starstuck. Jeg vurderte å si noe, gjøre noe, lage en liten scene som gjorde at min og hans verden ville veves sammen for et øyeblikk, men så slo jeg det fra meg, og så ned i bordplaten isteden. På forestillingen kvelden før hadde jeg møtt noen 18-åringer fra Hartvig Nissen videregående skole som hadde reist helt fra Oslo for å se Robert Wilson i levende live. Jeg lurte på om de ville vært mer pågående enn meg, om de var i min frokostsituasjon. Og hvordan ville så mesterregissøren reagert?  Ville han bli beæret over at dagens unge setter pris på hans scenekunst eller ser han på det som en naturlig konsekvens av 40 år som verdens mest kjente avantgarderegissør?

Mens jeg spiste min egen müsli, tenkte jeg på at teater er en forgjengelig kunstform. Når Wilson en gang går bort, vil forestillingene gå en stund i repertoar, og så vil de forsvinne for alltid. 18-åringene fra Hartvig Nissen videregående skole kan meget godt være blant de siste vitnene. Jeg boret blikket dypere inn i bordplaten, fant frem mobilen og booket billetter til neste premiere i Düsseldorf.

Et halvt år senere har 78 år gamle Robert Wilson kun ført opp én iscenesatt konsert, men ingen nye teaterpremierer. Det er altså en teoretisk mulighet for at Jungelboken blir hans siste produksjon. I så fall er mesterens punktum en hyllest til klovnens plass i jungelen.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·