– En maktforskyvning fra museet til publikum

«Stol på din egen stemme. Hvordan du tar opp plass i utstillingsrommet, er opp til deg. Du trenger ikke å assimilere til én måte å se på. Eksister i rommet slik det føles naturlig for deg.»

Med disse oppfordringene åpner Zeenat Amiri sitt video-manifest «The Art of Mediation». Manifestet handler om hennes praksis som kunstformidler, og er filmatisert og regissert av Shruti Ganguly. Med kraft og omtanke snakker hun direkte til lytteren om sine visjoner for en utvidet betrakter-rolle som vektlegger ens personlige erfaringer og kunnskaper i møte med kunsten. Video-manifestet er en del av hennes formidlingsprosjekt «Stol på din egen stemme». Prosjektet er utviklet i forbindelse med Sandra Mujingas soloutstilling på Munchmuseet og første utgave av utstillingsserien SOLO OSLO.

Lost i kunsten gjennom bøkene

Amiris engasjement for å gjøre kunsten og kunstmuseet tilgjengelig for et bredere publikum begynte tidlig å ta form. Hun forteller at hennes første møte med kunsten var gjennom bøker, mer spesifikt i form av bøker om mytologi og deres visuelle representasjoner av guder og gudinner.

– Biblioteket var stedet vi gikk til, det var et helt naturlig holdepunkt for meg og søstra mi. Pappa oppmuntret oss til å lese bøker, så han sendte oss av gårde dit. Vi pleide å finne vårt eget lille hjørne, og kunne være der i et par timer om gangen. Og jeg ble helt lost i kunsten – gjennom bøkene. Men jeg skjønte ikke at disse bildene var tilgjengelige for meg i kunstrom, at dette var objekter som var tilgjengelige for publikum. Jeg tenkte at dette var noe som var tilknyttet bøker og ikke rom, forteller hun.

Hvite museer og auditorier

I studietiden hadde Amiri flere formende erfaringer i møte med både kunstmuseet og universitetet. Disse erfaringene har hatt innvirkning på hennes måter å gjøre og tenke kunstformidling på. Som student i engelsk språk og litteratur ved Universitetet i Agder hadde hun begynt å oppsøke kunst aktivt. Men når Amiri besøkte kunstmuseene, ble hun aldri møtt av noen som ligna på henne selv. Hun opplevde en viss fremmedgjøring i møte med kunstinstitusjonene.

– Det føltes ikke som de snakka til meg, det føltes utilgjengelig. Allerede da skjønte jeg at noe var off, forklarer hun.

Da Amiri fortsatte utdanninga med kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, ble årsakene tydeligere for henne. For det første kunne hun bare se tre andre melaninrike studenter i ellers hvite auditorier, og man trenger ikke engang nevne foreleserne. For det andre slo det henne at språket som ble tatt i bruk i seg selv kunne virke ekskluderende, noe som satte i gang en større tankeprosess som på mange måter fortsatt pågår.

Til noen jeg er glad i

Hun spurte seg selv: «Hvis jeg skulle oversette dette her til noen jeg er glad i og som er glad i kunst, hvordan hadde jeg gjort det? Hvordan kan jeg formidle kunsten på en måte som åpner opp mulighetsrommet for hva den kan være? Hvordan kan jeg ta innholdet fra forelesningssalen og gjøre det om til interessant historie som jeg kan fortelle familien min, sånn at de skjønner verdien av det?» Gjennom disse erfaringene ble det tydelig at kunsten kan lukkes, åpnes og formes, alt ettersom hvordan den presenteres gjennom språk. Det kan virke som om Amiri praktiserte kunstformidling lenge før det ble hennes yrke.

Trygge kunstrom

I Amiris arbeid som kunstformidler setter hun vanligvis minoritetsgruppers perspektiver først. Hun ønsker å skape trygge kunstrom for grupper som ellers har blitt ekskludert, tilsidesatt eller oversett av kunstinstitusjonene. Dette er også utgangspunktet til formidlingsprosjektet «Stol på din egen stemme». I dette arbeidet fokuserer Amiri på unge voksne med flerkulturell bakgrunn, en heterogen sosial gruppe som likevel ofte er underrepresentert blant publikum hos norske kunstmuseer og -institusjoner.

– Jeg har lyst til å utforske om det faktisk stemmer at folk med min bakgrunn opplever samme type ubehageligheter og mikroaggresjoner i kunstrommene som jeg selv har observert som kunstformidler, og som jeg selv har blitt utsatt for, legger hun til.

Arbeidet med formidlingsprosjektet bygger på et prinsipp om å kartlegge hva som skaper ubehagelighetene og utfordringene i møte med kunstmuseet for en målgruppe, og dermed bruke denne innsikten til å utforme konkrete tiltak og strategier som skal motvirke disse. Amiri mener at de resulterende tiltakene ikke bare vil være til nytte for målgruppen, men at de også vil være til hjelp for alle andre publikummere når de besøker kunstmuseet.

– Jeg liker å tro at ved å nå ut til få, kan du forbedre situasjonen for alle. Du åpner nye måter å være på for alle, forklarer hun.

Mikroaggresjoner

Via nettverket til Salam, organisasjonen for skeive med muslimsk bakgrunn i Norge, kom Amiri i kontakt med et utvalg unge voksne med flerkulturell bakgrunn og en interesse for kunst, men som ikke nødvendigvis oppsøkte kunstrom. Gjennom en spørreundersøkelse fikk hun stilt spørsmål om deres forhold til og erfaringer med samtidskunst og kunstrom.

– Jeg fikk store blokker med tekst tilbake knyttet til spesifikke spørsmål som «Har du opplevd ubehageligheter i kunstrommet?» eller «Føler du at kunstrommet er ment for deg?». Det viste seg at når man snakker om disse tingene sammen, blir man klar over at man har opplevd mikroaggresjoner i kunstrom tidligere. Men man har avfeid dem og tenkt at «Sånn er det bare i kunstrom. Det lar vi bare være, sånn er det». I stedet for å tenke at «Nei, sånn burde det egentlig ikke være. Jeg skal også få lov til å være her.»

Hypersynlighet

Selv om Amiri understreker vanskelighetene med å generalisere svarene hun fikk fra spørreundersøkelsen fordi de inkluderte mange forskjellige perspektiver og erfaringer, var det likevel noen tydelige mønstre som dannet seg. En type utfordring er knyttet til den homogene demografien som ofte er representert i museer og gallerier. Hos flere av respondentene skapte dette en følelse av hypersynlighet.

– De føler at de skiller seg ut og at de ikke kan være og oppføre seg som de vil uten at det blir observert av andre. Det skaper en følelse av at de ikke nødvendigvis har førsterett på å være der, beskriver Amiri.

I tillegg så hun tegn til at mange av respondentene ikke stoler på sin egen stemme i møte med kunsten. Svarene hun fikk, ga uttrykk for at mange av de unge respondentene hadde en formening om at de ikke har kunnskapen som skal til for å forstå eller tolke kunstverket, og derfor heller leter etter museets eller kuratorens forklaring.

Podkast

Dette innsiktsarbeidet er dermed grunnlaget for formidlingsprosjektet og dets tiltak for å tilrettelegge for en tryggere kunstopplevelse for målgruppen. Aller først arrangerte kunstformidleren intime kunstvandringer med et knippe flerkulturelle unge voksne, under navnet «Towards a Deconstruction of Whiteness in Art Spaces». Dette fungerte som en kollaborativ øvelse i kunstfortolkning og det å stole på sin egen stemme, samtidig som det var en måte å få nærere kjennskap til målgruppens opplevelse av kunstrommet i praksis.

I tillegg til Amiris og Mujingas video-manifester om sine respektive praksiser, er formidlingsprosjektets kjerne podkast-serien «SOLO OSLO: Din stemme», som er utviklet i tett samarbeid med organisasjonen Salam. I lydfilene får vi høre aktivist Begard Reza, lege Henza Anwar og danser Hamda Barise reflektere sammen med Zeenat Amiri rundt tematikker fra Mujingas kunstnerskap, med deres personlige erfaringer som linse.

Maktforskyvning

En rekke tekster i ulike former og formater som utforsker ulike innganger til utstillinga er tilgjengelig online, som samtalen mellom Mujinga og Amiri. Selve utstillinga er fullstendig løsrevet fra tekst-informasjon. Tekstene kan derfor leses individuelt på en egen device mens man opplever utstillinga, eventuelt før eller etter utstillingsbesøket. I stedet for å bokstavelig talt bli møtt av en vegg av tekst når man entrer utstillinga, vil Amiri gi publikum muligheten til å lese de forskjellige tekstene etter eget ønske, behov og tempo, og til å oppleve utstillinga uten påvirkning av en didaktisk museumstekst.

– La oss prøve å separere tekst fra kunstverket, sånn at personen som står foran kunstverket får makta tilbake til å tolke på egen hånd. Man skal føle man har den makta selv, i stedet for å måtte lene seg på museets narrativ. Når du går inn i utstillinga, skal du bare stole på din egen faktiske tolkning. Det er en maktforskyvning fra museet til publikum.

Den kroppslige responsen

«Stol på din egen stemme» er dermed en oppfordring til og en tilrettelegging for å verdsette og anvende ens egne personlige erfaringer og kunnskaper i møte med kunsten og kunstrommet. Kunstfortolkning, forklarer Amiri, starter alltid med den fysiske og kroppslige responsen.

– Du står foran kunstverket, du har din emosjonelle bagasje med deg, du har dine referanser, du har din kroppslige opplevelse av kunstrommet. Dette er mer enn nok å ta tak i når det gjelder å fortolke kunstverket. Informasjonen som museet eller kuratoren inkluderer, er tilleggsinformasjon som kan bygge opp fortolkningen din.

Men, fortsetter hun, hovedelementene til fortolkningen er de verktøyene du kom med.

– Det er den kroppslige opplevelsen din, og det er konnotasjonene og assosiasjonene som dukker opp i det øyeblikket. For det er jo like valide tolkninger sånn som alle andres, understreker kunstformidleren.

45 år gammel hvit mann

Zeenat Amiri ønsker at flere skal kunne ta plass på sine egne premisser i kunstrommet og ikke begrenses av ideen om en forventet «betrakter-rolle». Kunstformidleren påpeker lattermildt at man som barn blir møtt med en forestilling om at man helst skal «oppføre seg som en 45 år gammel hvit mann, man skal ha hode litt på skakke og vurdere kunstverket, og that’s it».

– Det er dette som kan kalles betrakterkontrakten. Først ser du rundt deg og observerer hvordan andre folk oppfører seg. Og så kopierer du den oppførselen, fordi det tydeligvis er sånn man skal oppføre seg i det rommet. Men det at man blir fortalt at det er én måte å se kunst på, og at det er den eneste riktige måten, det hemmer hvordan man selv kan oppleve kunst.

Ta med en venn

I stedet råder Amiri til å finne måter man kan bli trygg på å være seg selv i kunstrommet på, for eksempel sammen med en venn. Siden kunstfortolkning bygger på assosiasjoner kan det være både morsommere og mer berikende å oppleve kunst hvis man kan dele disse assosiasjonene med noen, påpeker hun. Og legger til at kunstopplevelsen ikke trenger å være så alvorlig, men at det også kan være rom for tøys og lek.

– Har du lyst til å le, gjør du det. Har du lyst til å diskutere og snakke med vennene dine, gjør du det. Du trenger ikke være musestille som på biblioteket, understreker hun.

Ikke minst oppfordrer Amiri til å ta i bruk verktøyene man har til rådighet.

– Bruk mobilen din, ta bilder. Er det et instagrammable moment, vær i det. Be noen om å ta bilde av deg. Prøv å bevare det minnet så lenge som mulig, eller del opplevelsen med noen andre, gjennom det bildet. Det er lov, sier hun betryggende.

Tiltak for museet og institusjonen

Likevel må mange av barrierene som unge flerkulturelle kan oppleve i møte med kunstmuseet forstås som strukturelle, og derfor noe som aktivt må motarbeides institusjonelt. Amiri har klare visjoner for hvilke tiltak og endringer som må til hos kunstmuseer og -institusjoner for at de skal kunne bli mangfoldige og inkluderende arenaer.

Først er det nødvendig å inkludere andre og flere perspektiver når man utvikler utstillingsprogram og formidlingstiltak. Enkelt og greit: Lag utstillinger for andre typer publikum og involver publikum i prosessen. I praksis får ofte tiltak for å inkludere marginaliserte grupper et midlertidig og prosjektbasert fokus hos kunstinstitusjonene. I stedet burde en mer mangfoldig målgruppetenkning forstås og integreres som et premiss for god museums-, kurator- og formidlingspraksis.

Ved å benytte seg av fokusgrupper kan kunstmuseet invitere publikum direkte inn i arbeidet med utstillingene og få mulighet til å bearbeide innholdet sammen med publikum. Dersom man som offentlig kunstinstitusjon skal lage noe for publikum, burde man virkelig involvere publikum i det arbeidet, tydeliggjør Amiri.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Institusjonene må starte med seg selv

På en annen side er det begrenset hvor dyptgripende og vedvarende endringer som kan skapes av tiltak for publikumsutvikling alene. Hos norske kunstinstitusjoner kan det ofte virke som om målsettingen om større publikumsmangfold overskygger det mer grunnleggende behovet for bedre institusjonelt mangfold og mangfoldskompetanse. I denne sammenhengen savner Amiri et større fokus på nødvendigheten av mer mangfoldige rekrutterings- og ansettelsesmønstre. Før man utvikler strategier for å mangfoldiggjøre publikum, er det helt essensielt for norske kunstinstitusjoner å starte med seg selv.

– Ansett folk med ulike bakgrunner, både når det gjelder utdannelse, etnisitet, kulturell bakgrunn og tilhørighet generelt. På alle forskjellige nivåer i institusjonen. Man må ha folk foran og bak kulissene, det er kjempeviktig når det gjelder å nå ut til bredere publikum, understreker Amiri.

Dersom man hopper over dette grunnleggende steget, vil nye tiltak for publikumsmangfold fortsette å ha overfladiske og midlertidige effekter som ikke varer lenger enn prosjektmidlene. Mens de strukturelle skjevhetene vil bestå.

– Jeg gleder meg til alle kunstinstitusjoner i Norge kan bevege seg forbi disse performative tiltakene. At man begynner å gjøre endringer oppover i leddene og i økonomien, og ikke bare nederst, sier Zeenat Amiri.