Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

En øy i sorgen

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

fredag, 9 november 2018

Hva kan Håøya lære oss om Utøyas framtid?

↑ Foto: Oda Bahr

Å lage kunst av en tragedie kan være følsomt, særlig når det er kort tid siden den skjedde. Vi har sett det i debatten rundt Utøya, der striden om et permanent minnesmerke ennå ikke er over. Etter naboprotester ble Jonas Dahlbergs vinnerutkast Memory Wound, som blant annet gikk ut på å kutte en odde i to, avbestilt av Staten.

Med dette i bakhodet jeg besøker en annen øy med brokete historie, der tragediene ligger et stykke tilbake i tid. Håøya i Oslofjorden har siden 2014 vært åsted for en årlig internasjonal workshop, hvor traumatiske hendelser fra fortiden behandles med kunstneriske virkemidler. Prosjektet heter Vår grusomme kulturarv, og hører inn under Akademi for scenekunst ved Høyskolen i Østfold (HiØ).

Prosjektet har hittil vært lite kjent i norsk offentlighet, på tross av det aktuelle temaet. Nylig ble arrangørene tildelt EU-midler for å starte liknende kurs i Estland og på Kypros, to land med konfliktfylt historie der behovet for kollektiv traumebehandling kan synes mer akutt enn hos oss. Det er likevel verdt å spørre seg om ikke også Norge trenger mer varierte metoder for å hanskes med smertepunkter fra vår nære historie. Selv et nasjonaltraume som 22. juli kan gradvis bli glemt, og må reaktualiseres for stadig nye generasjoner. Hva kan Håøya lære oss om Utøyas framtid?

Vår grusomme kulturarv


Scenografisk dekonstruksjon av nasjonale mytologier

Årlig workshop på Håøya i Oslofjorden, arrangert siden 2014.

Ansvarlige for prosjektet er professor Serge von Arx og høgskolelektor B. Kjartan Fønstelien ved Akademi for scenekunst (NTA), Høgskolen i Østfold.

Prosjektet er i ferd med å få EU-støttede avleggere i Estland og på Kypros.

Deltakerne på Håøya har primært vært bachelor- og masterstudenter i scenografi ved Akademi for scenekunst, samt gjestestudenter fra internasjonale kunstuniversiteter. I år deltok også studenter fra museologi ved UiO, samt ingeniørfag og helse- og sosialfag ved HiØ.

Blant gjesteforeleserne nevnes byantikvar Janne Wilberg, sosialantropolog Christian Sørhaug, historiker Helge Gert Simonsen, marineoffiser og barnebokforfatter Stefan Doksjö, den tyske filmregissøren Andreas Morell, scenograf og professor Siri Langdalen, danser og koreograf Henriette Slorer, dramatiker og regissør Sabine Harbeke fra kunstuniversitetet i Zürich, samt Astrid Renland, leder for PION (Prostituertes interesseorganisasjon i Norge).

Hvilke historier glemmes?

Håøya er den største øya i indre Oslofjord, rett nord for Drøbak og festningen Oscarsborg. Den er bratt og skogkledd, med et mildere midtparti som har vært brukt til landbruk og industri. Høsten 2018 var det femte gang HiØ arrangerte workshop her, og det er fortsatt rester fra tidligere år i terrenget, selv om de kan være subtile og vanskelige å oppdage. Dette er også noe av hensikten, får jeg vite av scenografiprofessor Serge von Arx, som er kunstnerisk ansvarlig, og høyskolelektor Kjartan Fønstelien, med bakgrunn fra arkeologi. Fønstelien har invitert meg for å se resultatet av studentenes arbeid.

Utgangspunkt for gruppearbeidene er tre dystre kapitler i Håøyas historie. Mest kjent er senkningen av det tyske krigsskipet Blücher 9. april 1940, der rundt 800 soldater døde. Vraket ligger fortsatt i sjøen nordøst for Håøya. Det andre handler om henrettede motstands­menn under krigen. Seks graver er funnet, men det skal være ytterligere seks, etter en gruppe menn som kapret isbryteren Isbjørn på Svalbard i 1941, for å rømme til Island. Det sies at myndighetene anstrengte seg mindre for å finne disse, siden de ble antatt å være kommunister. Det siste temaet handler om øyas sprengstoffabrikk under første verdenskrig, der flere hundre kvinner var tvangsarbeidere. Mange var prostituerte, sendt hit fra fengsler i Kristiania, og flere skal også ha blitt seksuelt misbrukt her, blant annet av militært personale på Oscarsborg.

At mange av studentene på workshopen er utenlandske, gjør det lettere å se på historiene med friske øyne, ifølge professor Serge von Arx. Han er opprinnelig sveitser, og har blant annet fått til en utveksling med universitetet i Zürich. I arbeidet benyttes «scenografiske metoder» – en type intervensjoner som forener arkitektur, topografi og kroppsopplevelse. Studentene skal utvikle gruppeprosjekter hvor de reflekterer over hendelsene. Hvorfor tas noen fortellinger med i historiebøkene, og andre ikke? Er det mulig å bruke et sted til å avdekke og dekonstruere nasjonale mytologier?

Geitene på Håøya er en del av omgivelsene. Foto: Oda Bhar

Å være ung er å drømme

I en lokalavis skal det for et par år siden ha vært oppslag om at folk hadde funnet hvite nummererte pinner i fjæra rundt Oslofjorden. Avisen ba om hjelp til å løse mysteriet, men ingen meldte seg med noen forklaring. Nå forklarer Kjartan Fønstelien at deres workshop sto bak pinnene. Skolens strategi har vært å ikke gi seg til kjenne, fordi det å skape undring blir sett som en verdi i seg selv. Ulempen er at de går glipp av verdifull reklame, som kunne ha gjort det enklere å skaffe økonomisk støtte, medgir Fønstelien.

– For min del tenker jeg at scenografiske metoder er et ganske åpent begrep, som handler om å skape dialog mellom tilskueren og scenen. Tilskuerne skal ikke nødvendigvis forstå hva de ser, men sitte igjen med undring og spørsmål. Scenografien strekker seg etter å skape en spenning, en liten dytt som kan påvirke tilskueren. Håpet er å bidra til at samfunnet i mindre grad utelukker grupper og enkeltpersoner fra historien, forklarer han.

Nå blir hemmeligheten likevel avslørt med en journalist på besøk. Studentene hadde samlet inn og dekorerte 800 pinner, til minne om de omkomne fra Blücher. Underveis ble de slått av hvor ulike pinnene så ut, som om de var like individuelle som personene de skulle representere. Spørsmålet om skyld ble også diskutert, siden mange av soldatene må ha vært svært unge og uerfarne. Pinnene ble sjøsatt over vraket, og to år senere hender det fortsatt at de driver i land. I et tilleggsprosjekt har lokale skoleelever blitt bedt om å skrive drømmene sine med kritt på gatene i Drøbak. Det er ment som en påminnelse om at unge mennesker alltid har drømmer for livet – også soldatene fra Blücher.

Håøya


Håøya er med sine fem kvadratkilometer den største av øyene i Indre Oslofjord. Tilgjengelig med rutebåt om sommeren fra Oslo, Hurum, Nesodden, Drøbak, Hvitsten og Son.

Navnet betyr «den høye øya», og vikingene skal ha hatt ildvarder på toppen. For fem hundre år siden var det urtehager på Håøya, drevet av munker fra Mariakirken i Oslo.

Under første verdenskrig ble Haaøen Sprængstoffabrik startet på øya, etter initiativ fra Sam Eyde, direktør ved Norsk Hydro på Rjukan, og Axel Aubert, som drev nitroglyserinfabrikk på Hurum rett over sundet. Fabrikken ble nedlagt i 1918.

Den nordlige delen av Håøya ble kjøpt av Oslo kommune i 1937, og brukt som friluftsområde for innbyggerne i byen. Mesteparten av husene ble revet for å gi plass til åpne sletter, hvor det var mulig å sette opp telt. Oslofjordens Friluftsråd leier fortsatt ut hytter på øya. Også Fagforbundet har et par hytter til utleie for medlemmene.

Den sørlige delen av Håøya eies av Forsvaret, men er tilgjengelig for allmennheten etter at forsvarsverkene ble nedlagt. Naturen her er fredet, og for første gang på 125 år hekker nå et havørnpar i den bratte sørvestre fjellveggen i sørvest.

Å minnes gjennom handling

Årets studenter har latt seg inspirere mest av de øvrige to historiene. Særlig fortellingen om kvinnene fra dynamittfabrikken framstår gripende, med sine innslag av dødsulykker og overgrep. Det finnes få skriftlige kilder, men mange lokale vandrehistorier, som at mennene på Hurum aldri har vært flinkere til å ro enn i denne tiden, og at de dro ut for å fiske makrell og kom hjem med syfilis.

Det er som om arbeidene innen dette temaet får en særegen poesi. Fønstelien forteller om en gruppe fra et tidligere år, som var opptatt av hvor kvinnene hadde kunnet prate sammen og være seg selv. Resultatet ble en lyd- og lysinstallasjon langs stien mellom brakkene og fabrikkbygningen, der de må ha gått på vei til og fra jobb. En kveld iscenesatte studentene den mørke skogen med flakkende lommelykter og mumlende stemmer.

I år har en gruppe tatt utgangspunkt i kvinnenes nøyaktighetsarbeid, og selv skapt et verk med innbakt langsomhet. De har samlet, vasket og renset mengder av blåskjell, og sydd dem sammen til flere meter lange uroer. Øverst ble skjellene festet i madrassfjærer, som ble funnet på en avfallsplass på øya. Kanskje hadde noen av kvinnene sovet på dem? Det ble også sydd inn skatter man bare kan oppdage ved å se nøye etter, som små menneskeører modellert i keramikk. Uroene ble hengt fra trærne på et bortgjemt sted i skogen.

Hengende blåskjell. Foto: Oda Bhar

En spenning i skogen

Hensikten med Håøya-prosjektet er ikke å få fram fakta. Likevel tar jeg meg iblant i å savne andre fagfolk enn de kunstfaglige, som kunne ha tettet noen kunnskapshull. Hva med en historiker, som kunne ha gravd fram mer pålitelige kilder? Det kjennes lite tilfredsstillende at historien om kvinnene i så stor grad er basert på spekulasjon. Finnes det ingen slektninger i live som kan vite noe, som barn eller barnebarn av noen som ble født på øya? Ingen later til å vite om kvinnene ville foretrukket fengsel, eller hvor sterkt de eventuelt ble tvunget til prostitusjon. Ble de fraktet til Oscarsborg mot sin vilje, eller handlet det snarere om å skaffe seg en ekstrainntekt, for å få til et minimum av komfort?

Også de forsvunne gravene etter kommunistene kjennes frustrerende. Det skal ha vært lett etter gravene med metalldetektor, men øyas størrelse og terreng skapte vanskeligheter. Her virker fantasien som en god erstatning, når en av årets grupper har forsøkt å forestille seg og iscenesette et rettersted. En tysk feltprest skal ha fortalt om en lysning i skogen, vel tjue minutters gange fra brygga, der mennene ble stilt opp foran hver sin trestamme og skutt i hjertet. Studentene har derfor malt en hvit linje på vegetasjonen, omtrent i hjertehøyde. Merkene kan først virke tilfeldig plassert – kun når man står på ett bestemt punkt går de sammen til en sirkel som omgir tilskueren. Tanken var å lage et bevegelig minnesmerke, som rommer et mangfold av perspektiver. For å oppleve verket i sin helhet er vi nødt til å bevege oss, og denne kroppslige utfordringen tilfører spenning.

Studenter som deltar i prosjektet på Håøya. Foto: Oda Bhar

Serge von Arx


Serge von Arx (født 1971) er en sveitsisk arkitekt, scenograf og designer, bosatt i Norge og Berlin. Han har siden 1991 sittet i ledelsen for Akademi for scenekunst, en avdeling av Høgskolen i Østfold som er plassert i Fredrikstad. Han arbeider også som uavhengig scenograf, og har to ganger vært nominert til Hedda-prisen for beste design i kategoriene «Beste visuelle design» (2011) og «Beste scenografi/kostymedesign» (2013).

I mange år samarbeidet han med den amerikanske dramatikeren, scenografen og billedkunstneren Robert Wilson (født 1941), som er særlig kjent for sitt samarbeid med komponisten Philip Glass på avantgarde-operaen Einstein on the Beach (1975). Siden 2003 har Serge von Arx også undervist ved The Watermill Center på Long Island i New York, grunnlagt av Robert Wilson i 1991 som et «laboratorium for performance».

Sabine Harbeke, Serge von Arx og Kjartan Fønstelien står bak initiativet. Foto: Oda Bahr

Stedets nærvær

Når von Arx forteller om gruppearbeidet framstår han som en forsiktig veileder. Stort sett har dynamikken fått utvikle seg fritt, med mindre noen ble stående fast.

– Jeg vil aldri si hvordan de skal gjøre noe, eller hvordan jeg selv kunne ha løst det. Men jeg kan be dem prøve å slå av hjernen, ikke tenke, bare sanse, bruke øyne og ører. Det gjelder å ikke bestemme et sluttresultat, for hvis du allerede har funnet slutten er det ingen vits i å fortsette. Forsøk å la overraskelsen bli det viktigste i prosessen. Rollen min kan handle mest om å snu dem rundt hvis de trenger det, forklarer von Arx.

Deltakelse er for tiden et hett tema i kunsten, og har mange avskygninger innen temaet ubehag og traumer. Der en kunstner som Tania Bruguera skaper en scene hvor andre kan få uttrykke seg, innenfor rammer hun selv har definert, setter den mer kroppsorienterte Marina Abramović seg selv på spill i andres nærvær. Serge von Arx kommer fra teaterscenografi og arkitektur, og er mest opptatt av de fysiske omgivelsene.

– Det kan finnes en tetthet i et prosjekt som bare oppstår når man er til stede der noe har skjedd. For meg er det overraskende, nå som vi er her for femte gang, hvor mange presise uttrykk som har blitt utviklet i de svært ulike eksperimentene. Jeg tviler på at det samme ville ha skjedd om vi bare satt og tenkte rundt et tegnebord, sier von Arx.

Han vil likevel ikke kalle metoden stedsspesifikk.

– Med min bakgrunn fra arkitektur virker tanken om det stedsspesifikke absurd. Alt rammes jo inn av tid og sted. Å se det samme teaterstykket her ute, og innendørs på et teater i New York, ville gi helt ulike opplevelser. Idéen om en «black box», et nullpunkt i tid og rom, er en imperialistisk løgn, hevder Serge von Arx.

En liten dytt

Hva kan prosjektene på Håøya lære oss om traumearbeid i et historisk perspektiv, som er relevant for det geografiske smertepunktet Utøya? Framfor alt at det å minnes ikke trenger å handle om permanente monumenter, eller å fastslå sannheten en gang for alle. Ifølge Ann Heberlein, den svenske forfatteren av En liten bok om ondskap (2011) er det viktig å tenke på at omgivelsene, og ikke ofrene selv, må gjøre mye av etterarbeidet i kjølvannet av en tragedie. Hver ny generasjon må bearbeide det kollektive traumet Utøya på nytt, siden det stadig kommer nye barn og unge som ikke var født den 22. juli 2011. En slik fornyelse vil trolig fungere bedre jo mer åpen tilnærmingen er.

I prosjektet Vår grusomme kulturarv settes noe annet på agendaen enn de store nasjonale mytologiene. Fokus flyttes i en velkjent fortelling, som når seierherrenes triumf suppleres med en menneskeliggjøring av ofrene fra Blücher. Andre ganger hentes noe oversett fram, som i tilfellet med kvinnene fra sprengstoffabrikken. Massakren på Utøya ligger langt framme i nasjonens hukommelse, og idag tenker de fleste trolig at smerten primært tilhører ofrene og de pårørende. Over tid vil dette måtte endre seg, hvis historien ikke skal bli glemt. Den personlige medfølelsen må vike for en større nasjonal fortelling, og for å få dette kan det hjelpe med en liten kunstnerisk dytt.


Stikkord:
· ·