En skole uten kunst?




Regjeringens utkast til ny generell del av læreplanen tar bort den delen av læreplanverket som virkelig forankrer kunstens egenverdi i skolen.

Utkastet til den nye generelle delen av læreplanen føyer seg inn i en overordnet instrumentell tenkning som regjerer både i utdanningspolitikken og den førende kulturpolitikken generelt. Denne utviklingen blir særlig tydelig når vi ser hvordan begreper og ord fra det private næringslivet – som entreprenørskap og innovasjon – blir satt i sammenheng med forståelsen av kunstens rolle og plass i skolen.

Kultur og næring er en begrepssammensetning som siden 90-tallet har fått økt oppmerksomhet i den nasjonale kulturpolitikken. Fokuset har vært tredelt: Hvordan kan kulturelle og kreative virkemidler benyttes av næringslivet, hvordan kan det private næringslivet ta et større ansvar for finansieringen av kultursektoren, og hvordan kunstnere i større grad kan utnytte verdiskapingspotensialet sitt i et næringsperspektiv (sistnevnte ble særlig tydelig med opprettelsen av et eget senter for kulturell og kreativ næring i Kulturrådet).

Denne sektoroverskridende holdningen har ført til at kreative, estetiske og skapende kreftene som man finner i kunst og kultursektoren, nå brukes aktivt i en kommersialiserings- og næringsutviklingsdiskurs.

Denne diskursen er i ferd med å forankre seg  innenfor utdanningssektoren. I det nye utkastet til generell del av læreplanen sidestilles kunstfagene med skaperglede og innovasjon som utløp for barns kreative engasjement og utforskertrang. Vi ser her at begreper fra næringslivet, som entreprenørskap og innovasjon, går hånd i hånd med kvalitetsbetegnelser som tidligere har vært spesielt knyttet til kunstfagene, som kreativitet og skapende evner.

Er dette det endelige beviset på at kunsten og kunstfagene har mistet fotfeste i skolen og drukner i et nyttetenkende næringsperspektiv?

 

Les også: Kritiske til Røe Isaksens læreplan-utkast

Ny generell del av læreplanen


Læreplanverket i grunnskolen og videregående opplæring består av en generell del, prinsipper for opplæringen, læreplaner for fag, fag- og timefordeling og tilbudsstrukturen i videregående opplæring. Forslag til ny overordnet del er nå ute på høring med høringsfrist 12. juni 2017.

Alle fagene i grunnskolen og de gjennomgående fagene i videregående opplæring skal fornyes i årene som kommer. Den nye generelle delen av læreplanverket skal gi føringer for denne fornyelsen, og sikre at verdiene fra skolens formålsparagraf også får betydning for fornyelsen av fagene. Det er blant annet foreslått å dele opp faget Kunst og håndverk – én del med vekt på håndverk og én del med vekt på kunst og estetikk.

Departementet har tidligere uttalt at de tar sikte på å innføre den nye læreplanen tidligst høsten 2019. Den forrige oppdateringen av den generelle delen av læreplanen skjedde i 1993, med daværende utdanningsminister Gudmund Hernes. Den generelle delen har siden da blitt videreført i tre læreplanperioder.

Det er Stortingsmelding 28 (2015-2016), Fag – Fordypning – Forståelse, som ligger til grunn for det nye utkastet. Stortingsmeldingen behandler Ludvigsen-utvalgets offentlige utredninger fra 2014 og 2014.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

 

Les også de andre sakene om den nye læreplanen:

– Skapende evner oppstår ikke av seg selv i strenge testmiljøer

– Skrot delingen av kunst- og håndverksfaget

Kritiske til Røe Isaksens læreplan-utkast

 

Nyttetenkning i utdanningspolitikken

At utdanningssektoren er blitt mer instrumentell ble særlig tydelig gjennom Ludvigsen-utvalgets offentlige utredninger fra 2014 og 2015 om fremtidens skole.

Skolemeldingen er unik og har fått mye ros for å legge til grunn et bredt kunnskapssyn som tar utgangspunkt i at barn lærer ved å bruke hele seg selv – både kropp og intellekt. Men til tross for en så bred tilnærming, er også denne utredningen basert på en sterk nyttetenkning når det gjelder formålet med opplæringen. Blikket er rettet mot fremtidens samfunn og de utfordringene som man ser komme. Utgangspunktet for utredningen er å gi barn og unge de ferdighetene og de forutsetningene det er behov for i møte med disse utfordringene.

Når Ludvigsen-utvalget forsvarer kunstfagene og kunst i skolen, er det på grunnlag av at fagene gir viktige kompetanser som det fremtidige arbeidslivet trenger, som kreativitet og evne til innovasjon. Samtidig poengterer utvalget at disse evnene er viktig i alle fag i fremtidens skole, og ikke noe som er særegent for kunstfagene. Ludvigsen-utvalget anerkjenner viktigheten av estetiske fag og ulike kunstneriske opplevelser fordi de kan være identitetsutviklende, og fordi de lærer elever å uttrykke seg og kommunisere gjennom kunst. Men utvalgets utgangspunkt er at kunstfagene bidrar til noe utenfor seg selv. De glemmer helt det faktum at kunst og kulturutøvelse også er en stor del av det å være menneske.

Kunstfagene faller for sin egen argumentasjon

Det er bred konsensus om at kunst og kultur er viktig, men når denne sektoren ses opp mot andre sektorer, blir den som oftest sekundær. Slik har situasjonen også vært i skoleverket . Kunstfagene har derfor lenge selv måtte operere med en instrumentell argumentasjon for å vinne forståelse for sin egen rolle. På den måten har feltet selv bidratt til å forsterke nyttetenkningen om kunst i skolen.

Kunstfagene argumenterer for hvor kreative de gjøre elevene, hvor bra helse og livsmestring de får, hvor stor overføringsverdi kunstfagene har til andre fag – og følgelig hvor høyt elevene kan skåre på Pisa-tester dersom de har mye kunstfaglig opplæring. Selv om denne nytteverdien kan være reell, er en slik argumentasjon med på å frata kunstfagene fotfeste og muligheten til å være en selvstendige del i skolen. Jeg er av dem som mener at kunsten har mange overførbare nytteverdier og funksjoner i et samfunn. Men når vi likestiller kunstfagene med opplæring i kommersiell innovasjon og kreativ næringsdrift, reduserer vi dem også til nettopp dét.

Denne nyttetenkningen vil også bli særlig utfordrende for Den kulturelle skolesekken (DKS), som har hele sin forankring og sitt livsgrunnlag formulert i den generelle delen av læreplanen. Slik det nye utkastet foreligger nå, er det ingen indikasjoner på at kunsten som formidles  gjennom Den kulturelle skolesekken skal få en særlig viktig rolle i skolen. Tvert i mot.

I DKS’ nye mandat, som det fikk fra Kulturdepartementet da det ble underlagt Kulturtanken i fjor, kommer det klart frem at skolesekken skal knyttes tettere til læreplanene. I lys av dette er det grunn til å bekymre seg for hvilken plass kunsten gjennom DKS skal ha i fremtiden. Det er vanskelig å se for seg hvordan kunsten skal forankres som verdifull i seg selv i de ulike læreplanene for fag, når de blir satt i samme bås som entreprenørskap og innovasjon.

Kunstfagene har lenge selv måtte operere med en instrumentell argumentasjon for å vinne forståelse for sin egen rolle.

Når vi gjør kunst og kunstfag til et redskap for å fylle etterspørselen etter innovasjon og kulturell næring i fremtiden, opptrer vi ikke bare historieløst, men vi begrenser kunstens muligheter som kritisk uttrykk.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte utkast til ny læreplan i mars. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Betydningen av læreplanverket for kunstfagene

Hva er så kunsten og kunstfagenes egenverdi?

Den generelle delen av læreplanverket fra 1993 har et grunnleggende humanistisk dannelsessyn som setter mennesket i sentrum. Den beskriver hvordan selve mennesket skal utvikle seg ut fra dets forutsetninger og muligheter. Disse er formulert i «det meningssøkende mennesket», «det skapende mennesket», «det arbeidende mennesket», «det allmenndannende mennesket», «det samarbeidende mennesket», «det miljøbevisste mennesket», og «det integrerte mennesket».

Her ligger ikke fokuset på hvilke ferdigheter og kvaliteter mennesket skal ha for å takle det fremtidige samfunnet – men hva det vil si å være et menneske. Innenfor disse rammene blir kunst og kultur beskrevet som en del av menneskelig aktivitet som også skal læres i skolen. Ikke fordi den bidrar til andre ting utenom seg selv, men fordi den har en egenverdi som er uløselig knyttet til det å være menneske. Vi har en rik historisk kulturell arv som bevis på nettopp dette.

Bygger vi mennesker – eller samfunn?

I forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding 28, var det bred politisk enighet om at de praktiske og estetiske fagene i skolen måtte styrkes. Men slik det nye utkastet til generell del foreligger nå, svekkes kunstens rolle i skolen ytterligere.

Denne svekkelsen har vært en tendens helt siden Kunnskapsløftet ble innført, hvor man gikk fra innholdsbeskrivende læreplaner til kompetansemål for elevenes læring, noe som la opp til lokalt innholdsarbeid. Det er mye som tyder på at dette skiftet fra innholdsstyring til målstyring har vært svært negativt for kunstfagenes rolle i skolen.

Det er ikke så rart. Det som ikke nevnes med et ord i et læreplanverk blir heller ikke prioritert – verken i skolen eller i lærerutdanningene. Det er læreplanverket som definerer retningen norsk skole skal ta, og det er ut i fra det verket skoleeierne designer skolene og lærerutdanningene  designer sine planer. Det nye utkastet til generell del designer en skole uten kunst.

Skal kunstfagene prioriteres, må vi ha et læreplanverk som synliggjør at kunstens rolle er mer enn å bygge kompetanser for fremtidens arbeidsliv. Å skape kunst har vært en del av det å være menneske mye lenger enn det moderne markedsstyrte samfunnet har eksistert. Når vi gjør kunst og kunstfag til et redskap for å fylle etterspørselen etter innovasjon og kulturell næring i fremtiden, opptrer vi ikke bare historieløst, men vi begrenser kunstens muligheter som kritisk uttrykk. Det alvorligste er kanskje likevel at vi begrenser barnas oppfatninger av hva det er å være menneske.

På et tidspunkt må vi stille oss spørsmålet: Er skolens viktigste oppgave å utvikle helhetlige mennesker, eller å sørge for at fremtidens etterspørsel på arbeidsmarkedet blir møtt? Det er vel og bra å ville sørge for at barna vokser opp med relevant kompetanse i arbeidslivet, og ville bygge gode samfunn – men vi må huske på at det er mennesker som bygger dem.

Alle barn har rett til å lære å være skapende og utøvende i et mangfold av kunstneriske og kulturelle uttrykk i skolen. Å tørre å gi kunsten og kunstfagene en tydelig plass i læreplanverket vil være et viktig signal om at det er mer ved det å være menneske enn å skaffe seg riktig kompetanse i arbeidsmarkedet. Risikoene er dessuten svært lave: Selv om vi vektlegger kunstens egenverdi, vil nytten fortsatt være der.