En temmet drømmeverden




KODE Bergen: Drømmens anarki mangler i en utstilling som tidvis fortaper seg i et dekorativt ytre

Les også: Periskop beklager KODE-anmeldelse.

Barns drømmeverden karakteriseres av kaos, fantasioverskudd og maksimalisme – utstillingenDrømmedryss tilbyr publikum et velorganisert og ryddig forestillingsunivers. Tankene føres hen mot et minimalistisk designforbilde hvor idealet synes å være et funksjonelt barnerom hvor ting har sin faste plass og er formet av et voksent blikk som favoriserer gode, sikre løsninger. Et blikk som overser potensialet i det uferdige og ikke helt gjennomtenkte – det som skurrer og forstyrrer – det som er typisk for surrealistisk, drømmeinspirert kunst og også, for barndommens rike.

Feen som med et trylleslag har drysset drømmestøv ned i KODEs nye utstilling for barn, er altså av det ryddige slaget. Hun er av typen som har mer sans for minimalisme enn maksimalisme og har valgt et nøkternt og abstrahert uttrykk. Gulvet er feid rent for gullstøv der publikum ledes inn i utstillingen gjennom en smal, mørk passasje. Litt gull er det likevel fortsatt. Fra taket henger det små forgylte objekter, som et ekko av projeksjonen på fondveggen som viser et stillbilde fra Stian Holes Nattevakt (2014).

Utstillingen er spredt over ett stort og tre mindre rom. De mange bildebokillustrasjonene er montert pent og sirlig på vegger malt i grønt, blått og lilla – farger som forsøker å forsterke utstillingens drømmetema og fremheve bildenes stemninger. Der de hyggelige drømmene synes å regjere i det første rommet, dominerer de mørke tankene det svartmalte rommet lenger inne i utstillingen.

Anerkjente illustratører

Utstillingen inneholder en rekke illustrasjoner av anerkjente, og i flere tilfeller, prisbelønte illustratører. Bøkene de er hentet fra skriver seg fra perioden 2008–2015 og kjennetegnes av høy kunstnerisk kvalitet, både visuelt og litterært. Bildene vises i hovedsak som utskrifter montert på vegg, hengt på tradisjonelt museumsvis for å gi betrakteren rom for refleksjon og fordypning: Barna skal kunne stå eller sitte foran bildene.

Fakta


Drømmedryss

KODE Bergen

17.april 2015 – 30. april 2017

Med:

Katrin Berge, Akin Duzakin, Anna Fiske, Stian Hole, Åshild Kanstad Johnsen, Mari Kanstad Johnsen, Rune Markhus, Kari Stai, Yokoland, Øyvind Torseter og Svein Nyhus. Roald Andersen står bak installasjonene.

I tillegg bringer museet inn en rekke utstillingsgrep for å aktivisere barna – deriblant å kunne lytte til andre barns drømmer sittende i Studio 65s spektakulære, knallrøde leppesofa Bocca Marilyn (Marilyns munn) (1972). Det mest iøyenfallende eksempelet, og for mange barn det mest populære grepet, er nok imidlertid en «himmelstige» barna kan klatre opp i. Inspirert av illustrasjoner fra Stian Holes Annas himmel fra 2013 har museet designet en klatreskulptur hvorfra barna kan betrakte illustrasjonen De døde i vannhimmelen, eller bare gjemme seg bort for de voksne. Holes illustrasjoner er montert som veggtapet, noe som sammen med stigeinnretningen gir en klar assosiasjon til barnerommets hems og dens potensial som skjulested.

Barndommens rike

I motsatt ende av dette største utstillingsrommet finnes en annen forbindelse til barndommens rike: en sprinkelseng. Den hvitmalte, vridde sengen uten sengetøy, og halvveis klatrende oppover veggen, er signert kunstneren Roald Andersen. Sengen, med tittelenFra drømmeanlegget (2013), er del av en større installasjon som også omfatter verket Teori om sovende gulv bestående av to humper på gulvet som tilsynelatende presser seg opp gjennom eikeparketten. Humpene kan publikum både gå, sitte og hoppe fra, mens sengen kun er for øyet.

Til forskjell fra de fleste opplevelsene i denne utstillingen favoriserer himmelstigen og humpene ikke bare synssansen og det å betrakte og oppdage på avstand. De øvrige design- og kunstgjenstandene i samme rom er behørig beskyttet fra potensielt ivrige barnehender, plassert i montre eller så høyt oppe på veggene at barna ikke kan røre dem, og i flere tilfeller heller ikke se dem. Dette kuratoriske grepet virker noe underlig, ettersom design- og kunstgjenstandene som vises, er utstilt for å gå i dialog med både bilder og et barnepublikum, men som ved dette valget står i fare for å bli avskrevet som dekorativ design tilhørende de voksne. Kontrasten en kan finne mellom bildebokleserens (barnets) nære og kroppslige relasjon til bildeboken er noen ganger stor.

Jordbærrommet

Barn som klatrer i “himmelstigen” foran en tapet med illustrasjon av Stian Hole. Foto: KODE Bergen

Stian Hole er en av illustratørene som gis mest plass i utstillingen, så også i «jordbærrommet» – et slags iscenesatt, tredimensjonalt stilleben. Her møter vi et gullinnrammet bilde fra Holes siste bok Morkels alfabet (2015) mot en sterkt René Magritte-inspirert tapet av svevende skyer og jordbær hentet fra Annas himmel (2013). Bilde og tapet er koblet sammen ved hjelp av en intim kafésituasjon: et dukbekledd bord med et vell av dekketøy, flere pynt- og kunstgjenstander, to stoler og på et gressbekledt gulv: plastjordbær og en liten dukkeseng. Som i Holes illustrasjoner finnes mange utsøkte detaljer som i bøkene både fungerer med visuell egenverdi og i dialog med teksten, men som i utstillingen låner for mye fra den kreative vindusdekoratørens uttrykk. Assosiasjonen til en vindusutstilling blir ytterligere forsterket av at installasjonen er plassert bak glass som går fra gulv til tak. Fremfor å levendegjøre Holes illustrasjoner gjennom utstillingsdesign og kunstobjekter, blir resultatet et stivnet og overpyntet uttrykk. En kan saktens beundre scenen, men det er usikkert om det konkrete møtet mellom bilde og objekt tilfører nye perspektiver til Stian Holes univers.

Mørke drømmer

I tilfellet med utstillinger for barn bør en kanskje være ekstra påpasselig med at vi som er barnets og kunstgjenstandenes vokter kan stå i fare for å underkjenne barnet som kunstbetrakter. I så måte lykkes museet bedre med å se utover sitt museale bevaringsoppdrag, samt å se barnet som kunstbetrakter i utformingen av «skumlerommet», enn i deler av utstillingen for øvrig. Her kommer betrakter og utstilling tett på hverandre, og her våger museet å bevege seg inn i det ubehagelige og kontroversielle. Faren for skrekkslagne barn er til stede, men også muligheten for betrakteren til å kunne engasjere seg i dialogen mellom bilde og objekt. I motsetning til jordbærrommets pyntelige avstand blir betrakteren i «skumlerommet» omsluttet av mørket på samme måte som boka på barnerommet – når den fungerer på sitt beste.

Prosjektleder Mayra Elena Henriques foran “jordbærrommet” basert på Stian Holes billedunivers. Foto: Dag Fosse

Som navnet tilsier er dette rommet viet de mørke bildebokillustrasjonene. Vegger, tak og gulv er svarte og et mykt, ettergivende gulvteppe demper lyd og gir assosiasjoner til fuktig jord. Publikum kommer tett på både egne følelser og ikke minst bildene og objektene i rommet. Et godt, romlig virkemiddel som gir barna muligheten til å oppdage og å selv skape forbindelser kunstverkene imellom. Sentralt i rommet er en stor projeksjon av et hjortekranium. Projeksjonen viser en lydløs inn- og utzooming av en illustrasjon fra Katrin Berge og Mette Karlsviks bokDyrebar (2014). Like under denne projeksjonen er det laget en slags kiste med kikkhull ned til blant annet små porselensfigurer av Monica Marcella og Jim Darbus fantasiportretter i keramikk, noe som sender tankene til gravplasser, forråtnelse og død. Mest slående irommet er likevel Frodo Mikkelsens skulptur Sølv (2011) – et skinnende menneskekranium i sølv og plast, uten underkjeve og hvor skalpen er erstattet med et tømmerhus og et tårn i skogen. Også denne skulpturen er plassert bak en glassmonter, men fordi den står som en lysning i mørket, og fordi en kan bevege seg fritt rundt den, er barrieren mellom verk og betrakter, som en ellers kan føle seg hemmet av andre steder i utstillingen, fraværende.

Drømmedryss fortoner seg tidvis som hemmet av utstillingstekniske hensyn og et litt for stort fokus på dekorativ utstillingsdesign – tidvis som en kompleks utstilling med gode verk og rom for uforutsigbarhet. Våger en spranget og beveger seg under overflatens kakedryss, finnes der mye å forsyne seg av. Kunsten er da ikke å spise med skje og gaffel, men å kroppslig ta inn over seg «drømmen av en kake». Å forestille seg kakestykkets vekt i hånden; lukt, smak, konsistens og form og som kunstbetrakter å mentalt rote litt i den ryddige feens strukturerte drømmedryss.

Frodo Mikkelsens skulptur Sølv (2011). Foto: Annette Marandon

Fakta


Drømmedryss KODE Bergen 17.april 2015 - 30. april 2017 Med: Katrin Berge, Akin Duzakin, Anna Fiske, Stian Hole, Åshild Kanstad Johnsen, Mari Kanstad Johnsen, Rune Markhus, Kari Stai, Yokoland, Øyvind Torseter og Svein Nyhus. Roald Andersen står bak installasjonene.