Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Endelig når lettlestbøker til finalen i Uprisen

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 15. februar 2019

Det er ikke mange som skjønner hvor vanskelig det er å skrive enkelt.

↑ Uprisen-nominert: Den tolvte spelaren. Forsideillustrasjon: John S. Jamtli. Samlaget

Ingen er nominert oftere til Uprisen enn Tor Arve Røssland – uten å vinne. Grøsserne hans genererer gjerne mange entusiastiske anmeldelser fra unge lesere i den anmelderbasen som ungdomsjuryen nominerer fra. Ute i de sju juryklassene blir det vanskeligere. Dels handler det nok om at overnaturlige innslag har et begrensa publikum. Men så langt har heller ikke Røsslands bøker tålt kritisk lesing og diskusjon like godt som alle konkurrentene.

Jeg synes likevel det er spesielt interessant at Den tolvte spelaren er nominert i år fordi den er skrevet med støtte fra Leser søker bok. Å oppfylle deres kriterier til lettlesthet krever forenklinger som noen av de mer trente leserne pleier å synes at gjør leseopplevelsen fattigere. Det er ikke mange som skjønner hvor vanskelig det er å skrive enkelt. Det har også tatt tid å perfeksjonere de lettleste spenningsbøkene slik Røssland har vært med på i utviklinga av «Skumringsserien» til Mangschou. I fjor nådde for første gang en bok derfra til Uprisen-finale med Hevner av Ingelin Røssland. Nå er det Tor Arve Røsslands tur med sitt første bidrag i den nystarta «Grøss og gru»-serien til Samlaget.

Tor Arve Røssland


Barne- og ungdomsbokforfatter fra Bergen

Debuterte i 1999 med barneboka Pode

Har blant annet gitt ut grøssere (bøkene om Svarte-Mathilda), dystopier (Soledad) og krim (Gamer)

Er nominert til Uprisen for femte gang med Den tolvte spelaren (Samlaget).

Klisjeer er riktig nok ikke noe stort problem i en lettlestbok der så vel adjektiv som språklige bilder er begrensa til et minimum. Utfordringa er å skape tilstrekkelig uhygge.

Diskutabel gåsehudfaktor

Jo mer lettlest han skriver, desto mer kommer talentet for å skape spennende plot til sin rett.  Jeg er mer nysgjerrig på om språket i Den tolvte spelaren vil holde mål. For det er ikke nok at en grøsser er aldri så spennende. Den bør også være skremmende og gjerne litt ekkel. Gåsehudfaktoren avgjøres på ordnivå. Allerede i prologen møter vi jeg-personen Kevin Borgen tilbake i tettstedet Våg etter drøyt tretti år. Han hinter på klisjéfylt vis om hvorfor han aldri har vært tilbake:

 

«Den hausten eg for første gong såg eit dødt menneske.

Men no hugsar eg alt

som om det skjedde i går.

Og det går kaldt nedover ryggen min.»

 

Klisjeer er riktig nok ikke noe stort problem i en lettlestbok der så vel adjektiv som språklige bilder er begrensa til et minimum. Utfordringa er å skape tilstrekkelig uhygge bare med små variasjoner over subjekt, verbal og objekt.

 

«Eg stod som fastfrosen på grusvegen.

Skodda kitla meg på kinna.

Eg heldt pusten og lytta.

Det kom eit lågt smell til.»

 

Det hjelper at de knappe beskrivelsene appellerer til varierte sanser – lukt like gjerne som hørsel. Og selv om de mest høyfrekvente ordene i ordboka kanskje ikke har størst kraft til å skape uhygge, forstyrrer de heller ikke flyten i lesinga og bidrar dermed til å holde tempoet oppe. Grøsserstemningen er dessuten ettertrykkelig satt av forsideillustratør John S. Jamtli – tegneserieskaperen bak Sabotøren som også er finalist til Uprisen. Det første vi møter er den tolvte spilleren med en bloddryppende kjøttkrok i hånda.

Grøsserstemningen er ettertrykkelig satt av forsideillustratør John S. Jamtli. Foto: Samlaget

Et homofilt spøkelse ville vært forfriskende, men Røssland satser på sikre kort.

80-talls-spøkelse

Det er fascinerende hvor mye forfatteren får ut av et konsept som krever en høyst oversiktlig intrige. I dette tilfellet involverer den ikke stort mer enn fire personer og et gjenferd. Kevin er adoptert fra Colombia og nyinnflytta i Våg. Han begynner på fotballaget og blir heldigvis tatt godt imot av Kåre. Rasisten Ronny og medløperen Egil er derimot snare til å plage den nye medspilleren. Den merkelige dynamikken dem i mellom skjuler et mysterium.

Handlinga er lagt til midten av 80-tallet med kassettspillere og videosjappe og blir altså fortalt i tilbakeblikk. Gjør avstanden i tid det lettere å tro på et gjenferd? Eller er det en spøk fra Røssland sin side å gi Kevin samme fødselsår som seg selv – som om han er gammel nok til å være fra en tid da spøkelser kunne dukke opp hvor som helst? Alene i garderoben støter i alle fall Kevin på den tolvte spilleren uten helt å vite at han har med et gjenferd å gjøre: «– Kva glor du på? sa eg.» Oppfølgingsspørsmål: «– Er du homo, eller?»

Et homofilt spøkelse ville vært forfriskende, men Røssland satser på sikre kort. Rasisme er så velbrukt som tema at det ikke krever noen begrunnelse for å generere vold. Gjenferdet på hevntokt er naturligvis et tidligere voldsoffer. Takk og lov at Kevin har fått såpass mye til personlighet at han er verdt å bli kjent med. Med ham løftes denne boka opp av formelpreget. Konflikten mellom de fire blir farligere og er tett vevd sammen med ugjerningen det viser seg at spøkelset er ute etter å hevne. Spenningen drar meg raskt forbi partier jeg strever litt med å tro på. Til slutt har Røssland lagt til en fin vri.

Volden inkluderer mord, men ikke av den spesielt utbroderte sorten. På sett og vis er dette enda en moralsk grøsser fordi rasisme straffer seg. Når et gjenferd gjør jobben, appellerer det riktig nok mest til dem som er for dødsstraff – i hvert fall i fantasien.


Stikkord:
· · · · · · ·