Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Er barnekrimmen som Nugatti?

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

onsdag 10. april 2019

Hvorfor er det så stor offentlig begeistring over at barn foretrekker en sjanger som står langt nede i kulturlivets hakkeorden?

↑ Illustrasjon: Steph Hope

«Endelig har det skjedd! Den litterære verden har blitt et meritokrati!»

Gledesropet fra krim- og barnebokforfatteren Sophie Hannah kom fordi 2017 var første gang krim overgikk «generell litterær fiksjon» i salgstall i Storbritannia[1]. Endelig hadde publikum forstått det Hanna selv hadde visst siden hun lese Enid Blyton som seksåring; krim er verdens beste sjanger.

Uttalelsen til Hannah snur opp ned på kulturlivets hevdvunne vurderingskriterier. Selv om salgstallene er høye, er krimsjangeren dårlig representert på litterære priskåringer. Muligens som en følge av at krim, som litteraturforsker Sara Kärrholm har påpekt, tradisjonelt har vært ansett for å befinne seg lavt på det litterære prestisjehierarkiet.[2] Krim «er ikke litteratur» uttalte Jon Fosse til Morgenbladet for noen år siden.[3] Omtrent slik antropologen Runar Døving skriver om nordmenns moralske forhold til sjokolade; selv om Nugatti er pålegg, er det ikke ordentlig mat, og derfor ikke ansett egnet som skolepålegg for barna.[4] Men for krim derimot, står skoleportene åpne. Den sentrale plassen krim har i suksessfortellingene om barns lesing i skole og via bibliotek, kombinert med den lave kulturelle anseelsen krim generelt har, inviterer til å stille spørsmålet om kvantitet har blitt viktigere enn kvalitet når det gjelder arbeidet med litteratur for barn.

Det er mange som har interesser i barnelitteraturen, av både kvantitativ og kvalitativ sort. Forlagene vil selge bøker og barna vil kose seg med dem. Gode leseferdigheter er et sentralt skolepolitisk mål. Litteraturkritikerne vil på sin side helst diskutere bøkenes litterære kvalitet. Problemet er at kvalitet, i motsetning til kvantitet, ikke kan avleses direkte av opplagstall. I en tekst fra Kulturrådet spør forfatter og redaktør Geir Gulliksen om hva det er vi snakker om når vi snakker om kvalitet.[5] Det er vanskelig å enes om en felles definisjon, sier han, fordi kvalitetskriteriene vil variere ut fra hva slags litterær tekst vi forholder oss til. Gulliksen ender likevel opp på det kjente prinsippet om et skille mellom bøker som først og fremst underholder og bøker som «gir oss en dypere forståelse for eksistensen».[6]

Men dette skillet ser ikke ut til å være like sentralt for folk som jobber praktisk med barnebøker og leseferdighet som det er for litteraturkritikerne. Bibliotekenes Sommerles-kampanje appellerer til barnas konkurranseinstinkt når de lar barna vurderes etter hvor mange bøker de leser og ikke hvilke.[7] Belønningssystemet er altså kvantitativ og barna belønnes med ballonger og diplomer om de leser, blir lest for eller hører på lydbok. Ifølge Kärrholm er det slik at når det gjelder barns lesing så har fokus flyttet seg fra hva de leser til at de leser.[8] Det viktigste i dag anses å være å fremme barnas leselyst. Hannahs seiersrop kan forstås som et spark til kulturelle snobber, men det er også institusjonell støtte for å sette likhet mellom salgstall og suksess.

Les også: 6 anbefalte krimbøker for barn

Påsken er snarere blitt en tid da krimmen inntar alle arenaer. Bare de som drikker cola til frokost kan slippe unna Tine-kartongenes tegneseriekrim.

Krim som sosialt fenomen

Krimmens publikumsappell og målbare suksesser passer godt inn i politiske planer når kulturliv og skole tar etter næringslivets vekt på kundeorientering og måling. Krimfolket har i litteraturfeltet måtte hylle seg selv, med egne prisutdelinger og egen festival.

Krimmen er ikke bare avholdt, elsket og underkjent. I Norge har krim, som eneste sjanger, faktisk fått tildelt sin egen høytid. Påskekrimmen har gjennom et markedsføringsstunt av boka Bergenstoget plyndret i natt fra 1923, blitt en norsk tradisjon, og et fenomen som har fått mye oppmerksomhet i seg selv. [9] Påskekrimmen står i nasjonalmytologien på linje med langrennsski, Kvikk Lunsj og appelsiner i solveggen.

Et eksempel på hvor godt norsk offentlighet liker å høre om nordmenns særegne kobling mellom påske og krim, er den sesongbaserte interessen for Nils Nordberg, «vandrende leksikon i norsk krimhistorie».[10] Hvert år før påske ringes han ned av journalister som vil opplyses om hvordan det hele startet. «Jeg har i blant undret meg om hvem som er påskens egentlige hovedfigur, jeg eller Jesus», har han uttalt.[11]

Det ligger derfor nært å tenke at norsk litteraturmarkedsførings største suksess gjør påsken til alt annet enn lidelsens høytid for forlagene. Men krim ser ut til å ha kunnet leve godt også uten påsken. Ifølge bokhandlerforenings salgsstatistikk[12] og bibliotekenes utlånsstatistikk, [13] står krim for barn høyt på lista hele året. Seks av de ti mest leste bøkene i Sommerles-kampanjen var for eksempel skrevet av krimforfatter Jørn Lier Horst.[14]

Påsken er snarere blitt en tid da krimmen inntar alle arenaer. Bare de som drikker cola til frokost kan slippe unna Tine-kartongenes tegneseriekrim. Før var kanskje var påsken den unnskyldningen dannede familier trengte for å legge krimmen i sekken. Slik er det ikke mer. Ved at oppmerksomheten er flyttet fra hva barna leser til at de leser, ser det ut til at den statlige kostholds- og lesepolitikken rettet mot barnefamilier har gått i hver sin retning. Mens kostholdsrådene til småbarnsfamiliene er strenge fordi mat handler om riktig ernæring og ikke det å tygge, kan barna gjerne være litterært altetende, fordi lesemoralen handler mer om å konsumere bøker enn om å fordøye dem.

Illustrasjon: Steph Hope

Underholdning og eksistens

At barna, som de voksne, tenderer mot å velge seg krim når de leser av lyst, er ikke noe mysterium, mener Sophie Hannah. Sjangeren har iboende feelgood-elementer. Selv om ingen liker at slemme folk gjør dårlige ting og kommer unna med det, er det nettopp det som skjer i det virkelige livet hele tiden. I krimromanen blir imidlertid de onde straffet, mens de gode vinner – etter å ha løst puslespillet og gjenopprettet harmoni og balanse. Siden livet stort sett består av å fundere over uløselige puslespill, kjennes det godt med en sjanger som setter varianter som faktisk lar seg løse i sentrum, sier Hannah.

Krimromanens fiktive løsninger kan ikke uten videre anvendes på det virkelige livets harde påskenøtter, men de gir oss en etterlengtet pust i bakken. Men er det slik for unge krimelskere også? Leser barn og voksne krim av de samme grunnene?

Hva er kjernemotivet i barne- og ungdomskrim?

Det er barnas forhold til voksenverden som vanligvis er i sentrum i barne- og ungdomskrim, ifølge Sara Kärrholm.[15]

I en artikkel om fortellerstrategier og leser-henvendelser i nordisk barnekrim, tilbyr Lykke Guanio-Uluro analyser av to av de seriekrimmene flere av oss sikkert vil høre på i bilen på vei til hytta i påsken.[16] Artikkelen tar utgangspunkt i den svenske LasseMaja-serien av Martin Widmark og Helena Willis og Detektivbyrå nr. 2 av Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes. Begge har hatt stort gjennomslag i Norge. Selv om begge seriene kan klassifiseres som puslespillkrim, er en viktig forskjell at LasseMaja-bøkene er mer humoristiske, både i illustrasjoner og tekst, enn Detektiv-byrå nr. 2-bøkene, sier hun.

LasseMaja-bøkene er med Mikhail Bakhtins begrep «karnevalske», fordi de snur dagliglivets maktrelasjoner på hodet.[17] Barna har en framtredende rolle som problemløsere i begge seriene, men Detektivbyrå nr. 2 har et tydelig innslag av didaktikk og realisme. Politiarbeid framstilles i Horsts bøker som noe alvorlig som til syvende og sist krever voksenkontroll, og bøkene gir inntrykk ved å spille på Horsts tidligere politietterforskererfaring som helt sentral.[18] LasseMaja-serien snur i stedet voksen-barn-hierarkiet på hodet. Her er det barna som forvalter kunnskapen og makten som til vanlig tilhører de voksne. Slik blir «voksen-barn-relasjonen invertert» og de voksne framstilles som både inkompetente og latterlige.[19]

Både LasseMaja og Detektivbyrå nr. 2 gir barna tilgang til en posisjon med agens og problemløsning. Men barnas forhold til voksenverden iscenesettes på forskjellige måter. At bøkene tematiserer voksen-barn-relasjonen ulikt, kan ikke i seg selv knyttes til bøkenes litterære kvalitet. Men Guanio-Uluros analyse åpner for det helt åpenbare poenget at selv om krim kanskje er én sjanger, så er den sammensatt og også kvaliteten kan variere.

Krimromanens fiktive løsninger kan ikke uten videre anvendes på det virkelige livets harde påskenøtter, men de gir oss en etterlengtet pust i bakken. Men er det slik for unge krimelskere også? Leser barn og voksne krim av de samme grunnene?

Når barna tar bøkene de leser på alvor bør også anmelderne gjøre det, for på generelt grunnlag er det umulig å komme bort fra at selv om dårlig krim kan lære barna å lese, så kan god krim tilby dem enda mer.

Kvalitet og kvantitet

Et flertall, også blant barn, velger krim når de leser av lyst. Dette gjør at krimmens status er stigende i lesepolitikk rettet mot barn og at den blir en viktig del av forlagenes satsing på barn.

Litteraturkritikken ser imidlertid ut til å henge etter. Det er et paradoks at kritikere knapt forholder seg til den mest leste litteraturtypen, påpeker kritiker Gro Jørstad Nilsen. «Kriminallitteratur har temmelig lav status her i Norge. Klassekampen anmelder for eksempel ikke krim i det hele tatt, noe som vel må sies å være en smule ironisk, all den tid jeg er 100% sikker på at arbeiderklassen leser masse krim».[20] Vi bør heller ta krimmen på alvor, sier hun. Både fordi det finnes mye bra krim, og fordi sjarlatanene på feltet må få motstand fra kvalifisert hold.

I kronikken «Kriminell kvalitet» skriver Jørn Lier Horst at han mener at krimlitteraturens suksess skyldes at «strømmen av likegyldige og ensartede krimutgivelser har stoppet opp» og at sjangeren nå er preget av «vitalitet og kvalitet».[21] Både språket, oppbyggingen, karakterene og konteksten har blitt rikere og mindre stereotypisk, sier han. «I sum handler genrens popularitet om kvalitet. Språklige, stilistiske og formmessige skjønnlitterære grep, samt sosiologiske betraktninger og samtidsanalyse får mer og mer innpass».[22]

Det finnes også enkelte anmeldelser av Horsts barnekrimbøker i de riksdekkende avisene. Under overskriften «Søt spenning for små lesere», gir f.eks. Anne Cathrine Straume boka Operasjon sjørøver god attest og mener Horst har «truffet blink».[23] Bøkene er ikke «skrekkelig spennende, snarere trygge», men de er «lettfattelige» med «et tydelig plot» som sørger for «fremdrift og spenning».[24] Med et opplag på «svimlende 620 000» bemerker Straume i 2017 at serien kan bekrefte ordtaket om at det enkle er ofte det beste. Hun påpeker dessuten at oppfinnsomheten i bøkene «ligger i nye mysterier, ikke i ordvalget».[25]

En av Horsts unge lesere, Kasper på seks år, vil nok gi henne rett i dette. Han kontaktet NRK da han fant ut at Operasjon skipsvrak fra 2018 minnet ham veldig om Esmeraldagåten fra 2014.[26] Da NRK sjekket saken fant de, etter å ha «skumlest litt i de to bøkene», at mer enn halvparten av setningene fra et av kapitlene i den siste boka var «hentet helt eller delvis» fra et kapittel med samme navn i den første.[27]

Kanskje er dette et uttrykk for en slik skjønnlitterær eksperimentering Horst beskriver i kronikken nevnt over? På henvendelse fra NRK sier han i alle fall at dette er et grep «jeg har lekt meg med i alle bøkene», men at dette denne gangen kanskje var blitt «litt lettere å oppdage enn tidligere».[28] Han berømmer sin unge lesers oppvakte blikk, selv om han sier at han «helst hadde sett at denne hemmeligheten ikke ble avslørt».[29]

Når barna tar bøkene de leser på alvor bør også anmelderne gjøre det, for på generelt grunnlag er det umulig å komme bort fra at selv om dårlig krim kan lære barna å lese, så kan god krim tilby dem enda mer. Med en kritisk offentlighet for krim kan forfatterne og forlagene få noe å strekke seg etter. Da blir det vanskeligere for forfattere som er mindre lekne enn Horst å benytte krimmens plass under kritikernes radar til å bedrive industriell masseproduksjon av barnebøker. Barna kan lese krim hver dag, men ifølge matantropologien kan de bare kombinere lesingen med å spise sjokoladepålegg ved spesielle anledninger, som i påsken. Matkulturen regulerer slik både kos og ernæring. Om barnekrimlitteraturen skal nære både leselyst og dannelse, må en kritisk offentlighet som følger feltet jobbes fram.

 

Referanser:

[1] https://www.theguardian.com/books/booksblog/2018/apr/12/mystery-crime-fiction-bestselling-book-genre-sophie-hannah

[2] Kärrholm (2016:15).

[3] https://morgenbladet.no/boker/2011/30_ar_med_ymse_prosa

[4] Døving (2003:134-137).

[5] https://www.kulturradet.no/kvalitet/vis/-/om-litteraer-kvalitet-og-det-menneskelige

[6] (ibid).

[7] http://www.periskop.no/denne-lesekonkurransen-har-fatt-100-000-barn-til-a-lese-over-en-million-boker/

[8] Kärrholm (2016:15).

[9] https://snl.no/påskekrim

[10] https://www.aftenposten.no/kultur/i/dRyjz/Paskekrimmen-fodt-pa-Bergensbanen

[11] (ibid).

[12] http://www.bokhandlerforeningen.no/boklista/Barneboklista+-+skjønnlitteratur/726

[13] http://www.bibsyst.no/top100ustat-barn.html

[14] http://www.periskop.no/6-av-de-10-mest-leste-bokene/

[15] Kärrholm (2011:144).

[16] Guanio-Uluru (2016).

[17] (ibid:3).

[18] (ibid:16).

[19] (ibid:9).

[20] https://kritikerseminariet.wordpress.com/2013/03/18/kriminallitteratur-og-stereotypier/

[21] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ar21x/Kriminell-kvalitet

[22] (ibid).

[23] https://www.nrk.no/kultur/bok/bokanmeldelse_-_operasjon-sjorover_-1.13486125

[24] (ibid).

[25] (ibid).

[26] https://www.nrk.no/vestfold/minidetektiv-_6_-avslorte-forfatter-1.13965792

[27] (ibid).

[28] (ibid).

[29] (ibid).

Annonser

Stikkord:
· · ·