Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Er en barneopera en barneopera når det knapt finnes barn i publikum?

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 18. januar 2019

Premieren på den eksperimentelle barneforestillingen Oppnedpassasjen virket som et internt arrangement for kunstnernes venner og kolleger.

↑ Fra Oppnedpassasjen. Foto: Thor Brødreskift

Ursus produksjoner består av Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland og Lena Lundsten Buchacz – kjente navn i det bergenske nymusikkmiljøet. Oppnedpassasjen er kompaniets første produksjon for barn, og de har jobbet med den lenge: Allerede i april viste de smakebiter fra arbeidet som del av en konsertvandring på Siljustøl i regi av Ensemble Avgarde. På hjemmesiden hevder Ursus at de er organisert etter en «alle gjør alt»-filosofi, der oppgaver løses kollektivt istedenfor å fordeles på fagfelt som regi, scenografi, dramaturgi og så videre. Etter denne forestillingen håper jeg kompaniet gjør et unntak og hyrer inn en produsent til neste prosjekt.

Ettersom den første av de til sammen to forestillingene krasjer med et annet barnearrangement i regi av nyMusikk tidligere på dagen, går jeg på den andre forestillingen, som begynner kl. 19. At arrangementer med barn som målgruppe kolliderer skjer påfallende ofte i Bergens kulturliv generelt og i miljøet for ny musikk spesielt. Når miljøet er såpass lite er det vanskelig å forstå hvorfor dette ikke kan unngås.

Det er lagt opp til et publikum på omtrent 30 personer, og begge forestillingene er utsolgt. Fra en kollega får jeg høre at det var ujevn fordeling av barn og voksne også på den tidlige forestillingen, med bare en drøy tredjedel barn. På denne kveldsforestillingen er kun seks av de 30 publikummerne barn, hvorav ett forlater forestillingen tidlig. Antagelig fordi det er for ungt – forestillingen retter seg mot aldersgruppen 6-12 år. Det skal godt gjøres at en slik skeiv representasjon ikke påvirker stemningen.

Oppnedpassasjen


Barneforestilling av Ursus produksjoner

Co-produsert av BIT Teatergarasjen

Premiere 1.desember 2018

BIT Teatergarasjen. Studio USF, USF Verftet

Av og med: Roar Sletteland, Lena Buchacz og Sigurd Fischer Olsen
Lyd: Elaine Maltezos og Thorolf Thuestad
Lys: Hans Christian Gilje
Produsent: Elisabeth Gmeiner
Dramaturgi: Øyvind B. Lyse og Maia Urstad
Kostyme: Gøril Wallin
Elefanter: Øystein Nesheim og June Olsen
Rumpetroll: Tine Barkmann og Gustaffo Vargas
Puter: Bodil Lundsten Buchacz og Ruth Bøklepp
Musikere i opptak: Silje Aker Johnsen, vokal Frank Havrøy, vokal Jostein Gundersen, blokkfløyter Morten Barrikmo, klarinett Øyvind Skarbø, slagverk Claudia Cox, fiolin Sigurd Fischer Olsen, bratsj Carmen Bóveda, cello Amanda Alvheim Krüger, kontrabass

Støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune, FFUK, nyMusikk Bergen, konsertserien Avgarde og BEK.

Elefantstasjon og nonsense

Ved innslipp deles vi inn i tre like store grupper. På min gruppe er vi utelukkende voksne. De tre utøverne er iført haremsbukser og rare hatter, og leder ordløst hver sin gruppe gjennom rommet. Gruppene fordeles på tre ulike stasjoner, hvorav én innebærer individuelle avstikkere til en fjerde, som også utgjør den mest iøynefallende delen av scenografien: To elefanthoder balanserende på snabelen, der en kan stille seg inni og betrakte rommet gjennom øynene til elefanten. I hodetelefoner høres melodifragmenter sunget på nonsense-fransk. Jeg hadde gjerne stått lenger i denne installasjonen, men føler meg forpliktet til å gi plassen videre, så alle i gruppen skal rekke å få den med seg før vi fortsetter vandringen.

Ved en annen stasjon får vi høre lyder gjennom lampeskjermlignende trakter festet til plastslanger. Lydene er stille og forsiktige: En kvinnestemme og en mannsstemme fremfører enkeltstavelser, dveler ved lyder og prøver ut klanger. Iblant synger de nølende brokker av fraser på nonsense-språk. På to ballonger i øyenhøyde vises vekslende projeksjoner av en frosk, en traktor og det vi kan tenke oss er ansiktene som tilhører de to stemmene.

Foto: Thor Brødreskift

Pliktskyldig utforskning

Scenografien er gjennomgående tivoli-estetisk, med mange farger og finurlige kreasjoner. Inni en vogn er det plassert små figurer som en kan titte inn på, de kan minne om rekvisittene som omgir en modelljernbane. Ellers består vognen av mekanismer der en for eksempel kan snurre på forskjellige hjul for å klimpre på strenger eller trykke på knapper for å veksle mellom små bilder. Verken barna eller de voksne blir særlig engasjert av denne installasjonen, og flere blir hengende litt tafatt rundt og vente på å gå videre. Når publikummerne setter seg på huk eller bøyer seg over vognen for å utforske den, er det noe pliktskyldig snarere enn nysgjerrig over bevegelsene deres.

Ved neste stasjon får vi tildelt hvert vår sett hodetelefoner pyntet med griseører. En slags karusell av titteskap snurres gradvis rundt til alle i gruppen har sett hver del, sittende på gulvet. Inne i boksene er det igjen miniatyrfigurer, og forsiktige mekaniske lyder strømmer gjennom hodetelefonene. Griseørene ser morsomme ut på avstand, men også denne opplevelsen føles litt halvhjertet, som om vi hele tiden venter på noe mer.

Gjennomgående føles det musikalske materialet mer som fragmenter enn som et helhetlig kunstverk. Jeg savner at noe stikker seg ut, tar plass og skaper dynamikk.

Hva ønsker en å oppnå ved å legge en forestilling til et tidspunkt der mesteparten av målgruppen allerede har begynt på aftenstellet?

Innadvendt og fomlete

Når de tre gruppene til slutt ledes til en siste, felles stasjon, der utøverne sammen skaper lyd ved hjelp av mikrofoner på en stor metallplate, er luften allerede gått ut av publikum. Et par av barna ser konsekvent en annen vei, og den innadvendte måten utøverne jobber med det de har i hendene på fører til en fomlete finale på forestillingen. Applausen blir like nølende som ensemblemedlemmenes signaler om at det hele er over.

Bortsett fra sluttscenen og en tidligere sekvens der gruppelederen oppfordrer oss til å løfte hendene over hodet og klappe i takt, er det meste av lyden forhåndsinnspilt. Begrepet opera blir utfordret med tanke på at dramaturgien ikke alltid er særlig tydelig. Samtidig kan en hevde at de visuelle elementene fremheves på en måte som er typisk for operasjangeren. Scenografien er også mer minneverdig enn musikken. Gjennomgående føles det musikalske materialet mer som fragmenter enn som et helhetlig kunstverk. Jeg savner at noe stikker seg ut, tar plass og skaper dynamikk.

Foto: Ursus produksjoner

Høflighet mot ensemblet

Underveis i forestillingen gjør flere av oss voksne tapre forsøk på å oppføre oss litt mer som barn for å være høflige mot ensemblet: Vi lister oss teatralsk på rekke i stil med utøverne, noen smiler lurt og liksom barnlig forventningsfullt til hverandre. Likevel får jeg følelsen av å være på en generalprøve, der venner og kolleger av ensemblet kan komme med faglige innspill i etterkant. De to elefanthodene er fascinerende, men det er som om den egentlige elefanten i rommet er vissheten om hvor kunstig denne fremføringssituasjonen er, og at vi voksne må dekke over det med atferden vår. Aldersfordelingen har rett og slett mer å si enn jeg skulle ønske.

Kun et par av ansiktene i rommet er ukjente for meg fra før – de aller fleste i publikum er profesjonelle fra byens nymusikk- eller scenekunstmiljø eller på annen måte tilknyttet kulturlivet, og samtlige av de oppmøtte barna er i følge med en kollega av utøverne.

Det er synd at kunstopplevelsen min i så stor grad preges av refleksjon rundt det organisatoriske ved produksjonen, men jeg kan simpelthen ikke unngå å bruke mye av tankevirksomheten min denne kvelden på hva som kunne vært gjort annerledes. Hva ønsker en å oppnå ved å legge en forestilling til et tidspunkt der mesteparten av målgruppen allerede har begynt på aftenstellet?

Mangler ved annonsering, organisering og publikumsrekruttering er et problem i Bergens nymusikkmiljø, og denne forestillingen blir for meg dessverre først og fremst stående som nok et trist eksempel på dette, ettersom de – tross alt delvis interessante –  kunstneriske elementene blir sterkt påvirket av den dårlige responsen fra et publikum som ikke er representativt.


Stikkord:
· · · ·