Er teaterscenen egnet til å formidle filosofi?




Forestillingen Unermesslich på Theater an der Parkaue i Berlin iscenesetter vitenskapsfilosofi for unge

Klokken ti på en tirsdag formiddag er det bare meg og en ungdomsskoleklasse som har funnet veien til Theater an der Parkaue i Berlin. I programmet står det at forestillingen Unermesslich egner seg for 13+, og jeg vil anslå at klassen består av 13-åringer. Vi – publikum – flankerer en catwalk-aktig forhøyning omgitt av et stativ behengt med hvite gardiner og lysstoffrør. Skyggen av en geskjeftig skikkelse avtegner seg mot gardinene på begge sider. Det er ingen tvil: Vi står overfor et laboratorium. Rundt laboratoriet står tre lave gardintrapper på hver publikumsside, kronet med en pakke erter, en boks konfetti, og noe jeg ikke kan identifisere.

Theater an der Parkaue holder til i en drøyt hundre år gammel, Z-formet murbygning ved foten av Stadtspark Lichtenberg. Dette er Tysklands største statlige teater for unge, nå i sitt 65. år, med en historie farget av omskiftningene landet selv har gjennomgått. Foruten en mengde forestillinger fordelt på tre scener avholder teatret kreative verksteder, og huser Augenblick Mal!, den tyske mønstringen av barne- og ungdomsteater, som finner sted annethvert år.

Teater som filosofiformidling

Forestillingen Unermesslich er et resultat av samarbeidet mellom regissøren Carlos Manuel og scenografen Fred Pommerehn. Den føyer seg inn i en rekke av stykker duoen har utviklet for unge, der fellesnevneren er filosofiske temaer konsist brakt til uttrykk med besnærende titler. Første stykke het Warum kommen die Dinge durcheinander (2007), og satte seg fore å presentere den amerikanske tenkeren Gregory Bateson for barn. Det ble også satt opp i Uppsala i 2012 under tittelen Varför blir det rörigt. Jeg er særlig svak for tvetydigheten i tittelen til duoens andre forestilling: Wahrheit ist die Erfindung eines Lügners (2013). Utsagnet kan både bety at løgneren oppfinner sannheten, og at sannheten oppfinner løgneren.

Konkret sprang interessen for forestillingen ut av en brevveksling trykket i Ny Tid 18.03.15 mellom scenekunstneren Nina Ossavy og meg selv. Brevvekslingen kretset rundt den franske filosofen Alain Badious teaterstykker for barn anmeldt her. Spørsmålene vi stilte var om teaterscenen er egnet til å formidle filosofi, og om det gis nok rom for slike ambisjoner i norsk barne- og ungdomsteater. Ossavy mente at teatret bør være en arena som setter i gang samtaler av filosofisk og politisk art, men at det satses lite på slikt i de store institusjonene i Norge.

I Tyskland er det bedre stilt. Parkaue-teatret har et repertoar som spenner bredt: Det rommer blant annet adapsjoner av Franz KafkasForvandlingen, Nikolaj Gogols Døde sjeler, Diatmar Daths Artenes avskaffelse, samt disse rene filosofidramatiseringene til Manuel/Pommerehn. I Norge har vi sett tilløp til lignende ambisjoner i prosjektet Klassikere for Kids, som nylig var nominert til Heddaprisen 2015.

Fra forestillingen Unermesslich ©David Baltzer/bildbuehne.de.

Fra forestillingen Unermesslich. ©David Baltzer/bildbuehne.de.

Det umålbare

Unermesslich betyr umålbart, i betydningen: Det som unndrar seg enhver kvantifisering. Men det betyr også uendelig, eller det som er for digert til at vi kan fange det med våre målinger. Og nå er teaterstykket i gang på Parkaue-teatret. To nye skikkelser, en kvinne og en mann, strener rett inn i laboratoriet. Vi ser skyggene bak gardinene og hører samtalen. Gotthelf er professor, Anne Lise er doktorand. Han snakker entusiastisk om forskningen og den eksperimentelle metode, hun vil komme til bunns i mer grunnleggende spørsmål: Hvordan måler man egentlig noe? Hva er måling? De traver noen runder rundt laboratoriet, viser seg for publikum på begge sider. Tempoet i dialogen går i takt med bevegelsene deres. Med professoral selvsikkerhet erklærer Gotthelf at alt kan måles. Anne Lise spør om målingene vi gjør er objektive. Er ikke kriteriene vilkårlige? Er ikke måleenheter og standarder våre egne oppfinnelser? Hva er det egentlig vi måler?

Det er ikke bare dialogformen med det filosofiske innholdet som gjør Unermesslich til et ekko av Platon. Både karakterene og oppbygningen følger et mønster vi kjenner fra de sokratiske samtalene: Den skråsikre autoriteten utfordres med tilsynelatende naive spørsmål som får fundamentet til å vakle. Gotthelf viser til fysikkens grunnstørrelser – rom, tid, masse, temperatur, strøm, lysstyrke, stoffmengde – og gir eksempler på hvordan de alle lar seg måle etter anerkjente kriterier. Men Anne Lise mener at han stadig unngår det vesentlige spørsmålet. Antagelsen om at verden er bygget opp slik vitenskapen tar som utgangspunkt, lar seg ikke bevise ut fra vitenskapens egne kriterier. Den vitenskapelige observasjonen er prisgitt instrumenter som bare måler en idé om verden, mener hun. Den viser oss den verdenen som allerede er lagt til grunn, slik at innholdet så å si er foregrepet i designet. Vi ser bare det som er målbart. Hva med det umålbare?

Støyen er livet

Spørsmålene er tunge nok. I den timelange forestillingen turneres de med en intensitet som gjør det umulig for publikum å sitte helt uberørt. Slik virker de akutte. Det er jo svære greier som står på spill: verden, virkeligheten – i hvert fall de autoritative oppfatningene av den. Gotthelf prøver først å imøtegå innvendingene med eksempler, etter hvert med forskningseksperimenter. Gardinene er åpnet, vi får innsyn i laboratoriet. Den hittil tause forskningsassistenten Herman melder seg på i samtalen. Han snakker om hjernen, om hvordan også den kan måles. Våre erkjennelser og begreper springer ut av språksenteret, og ved hjelp av apparater kan vi måle det hele som signaler, strømmer og spenninger. Men oppfatningsevnen er basert på at de fleste signaler ignoreres, påpeker Anne Lise. Verden ville vært et overveldende kaos hvis ikke disse signalene var filtrert ut allerede. Igjen er spørsmålet: Hva med det vi ikke oppfatter?

En kort, oppjaget dansesekvens tjener som svar på spørsmålet. Støyen, kaoset, er selve livet: et vitalistisk overskudd som unnflyr den vitenskapelige erkjennelse. De to vitenskapsmennene er enige med doktoranden i at det tross alt finnes en umålbar rest. Det kunne ha stått som stykkets konklusjon, i stedet markerer det et slags taktomslag. Siste del er betraktelig mer fysisk og klovnete. Anne Lise kobles opp med elektroder og får refleksene sine testet av Herman, mens Gotthelf overrisler publikum med gullkonfetti. Eksperimentsituasjonen nærmer seg en manisk dans, der Anne Lise villig deltar, men er urokkelig i sin skepsis. For selv om forsøket går som forutsagt, og selv om stimuliresponsen kan måles på cellulært nivå, mener Anne Lise at cellene bare gjør det eksperimentet forteller dem at de skal gjøre. Spørsmålet om hva som egentlig måles, blir dermed besvart i en sirkel: Forskningsresultatet bekrefter forskningsopplegget. Gotthelf og Herman klarer ikke å overbevise henne. I en litt daff avslutning later det til at de blir enige om å være uenige.

Men er det engasjerende?

Unermesslich er blitt til i samarbeid med Wissenschaft im Dialog, et prosjekt som bringer spørsmål om vitenskap og forskning ut i offentligheten med dialogmøter og utstillinger. Regissør Carlos Manuel har oppsøkt flere forskningsmiljøer i forberedelsen til stykket, og dialogen spinner fritt over samtaler han har hatt med forskere i laboratorier. Dette kommer frem i den påfølgende publikumssamtalen, der ungdommene blir spurt hva stykket egentlig handler om. Samtalen er en del av programmet og må hales i gang; den oppstår ikke spontant, slik jeg oppfattet at Nina Ossavy uttrykte ønske om. De unge er litt blyge, men svarer pliktskyldig: måling, vitenskap, det som ikke kan måles. Dramaturgen som leder samtalen, spør: Er det overraskende at om vi måler det samme hundre ganger, vil resultatene kunne avvike? Forblir det vi måler da det samme? Publikum synes ikke det er så overraskende.

En jente kommer med en innvending mot stykket som er høyst relevant: Hun sier at hun syntes stykket var irriterende fra ende til annen. Hun klarte ikke å bry seg om karakterene, de engasjerte henne ikke. Innvendingen treffer noe vesentlig. Hvis man ikke allerede er inne i problemstillingene, kommer man kanskje ikke inn i dem så lenge karakterene ikke gjør annet enn å inkarnere vitenskapsfilosofiske posisjoner. De blir liksom bare kropper og stemmer for ideer, og ikke noe mer. Unermesslich går høyt ut med abstrakt dialog helt fra begynnelsen, og kunne muligens ha gjort mer i retning av eksemplifisering. Stykket fester lit til at en diskusjon om vitenskapsfilosofi gir nok av en dramatisk nerve. Det gjør det for min del. Men jeg mistenker at jeg er den eneste i publikum med mastergrad i filosofi.

Det Unermesslich mangler på fortellingsfronten, kompenseres til dels ved at forestillingen greier å opprettholde en intensitet i dialogen. Jeg synes det er godt gjort. Om innholdet kan være vanskelig å få grep om, inngir formidlingsformen uansett en følelse av spørsmålenes viktighet. Karakterene er ikke engasjerende for dem som søker identifikasjon. Men de er engasjerte – de oppviser et engasjement for spørsmål som mange i publikum møter for første gang.